Lett på foten rundt Li.

Trening hjelper...

Etter en rolig uke når det gjelder trening, så var jeg virkelig spent på hvordan achillesen ville oppføre seg om jeg tok den vanlige lørdagsturen.

Det var i hvert fall ikke snakk om å gå noen skikkelig langtur. En tur rundt Li – to og en halv til tre timer fikk være mer enn nok.

Det var faktisk så spennende at jeg gikk rundt og ikke helt visste hva jeg skulle finne på og startet derfor tidligere enn vanlig.

Jeg valgte andre sko enn de vanlige fjellstøvlene…

Det var vel fortsatt snø over toppen på Li. Forrige uke var det helst skiføre, og det så ikke ut som alt det hvite hadde forsvunnet. Det fikk nå så være. Det ville uansett være mulig å komme fram, og i sørhellingene ville det nesten sikkert være lite snø.

Alle bakker nedover ligger i sørhellingen. Så, antakelig ingen problemer.

Det var heller ikke noe problem i starten, selv om jeg tok det litt med ro for å «varme opp» hælen.

Det var til en forandring tørt, selv om sola ikke riktig var igjennom skydekket. Nesten alle sko henger på tørt fjell, så jeg tok stien oppe i henget.

Det gikk merkelig lett opp de første bakkene. Nedover mot Revesdal, i brattbakken, gikk det greit.
Lett på foten og myk i knærne. Var det sånn å bli 70, skal jeg ikke klage.

Det var ikke vanskelig å finne årsaken. Jeg hadde skulket trening i to dager og hadde bare hatt styrketrening på torsdagen den uka. En tur til Blåfjellenden – på scooter – ordnet overskuddet.

Utover langs sjøen, med tørt fjell, og overskudd var en fornøyelse. Riktig en godtur. Spørsmålet var hvor mye is og snø det ville være i nordhellingen opp mot toppen. I hvert all ikke nok til å hindre meg denne dagen.

Hovmot står som kjent for fall. Midt i bakken kom det to jenter og sprang forbi. Så mye for god form – det er likevel forskjell på å være 30 mot nesten 70….

Jeg tok snarveien oppe ved skogsbrynet, og var på toppen lenge før jenten, og kom helt ned til bilen før jeg så de igjen. En liten oppmuntring i hvert fall.

Med overskudd og god fart meldte spørsmålet seg ganske kjapt: kan jeg komme rundt på en grei tid?

Jentene i bakken, hjalp i så måte godt på. Jeg tok det ikke akkurat rolig oppover – det merket jeg på pusten. Og pulsen, det dunket fort og tungt i brystkassa en stund.

Jeg stoppet på toppen for en liten pause – og for å se om jenten kom. Jeg tok nedover mot Revesdal uten å få øye på de.  I «den forsømte bakken» var det selvsagt is og snø. Jeg måtte ta det litt rolig. Det er ikke greit med «glipptak» i bratthengene.

Nedover mot Dalevann var det igjen greit, og knær og bein var fortsatt myke. Det var ingen grunn for å spare på kruttet. Det gikk kjapt nedover bakkene. På flaten kunne jeg kjenne at hælen ikke akkurat syntes det var greit, men det var bare en bagatell i denne sammenhengen.  Å kunne storme nedover bakkene med myke knær og fortsatt kraft i beina, var morsomt.  Å kjenne at det fortsatt er liv i en gammel kropp er kjekt.

Jeg ble stiv og støl utover kvelden.