Mens vi venter på vårtegn.

Tur rundt Li - i skjortearmene.

Søndagsmorgen var det lett å kjenne at jeg hadde brukt føttene dagen før. Ikke helt de samme lette og greie beina. Det var selvsagt ingen hindring, derimot hadde bestyrerinnen andre planer.

Søndagstur med barnebarn – for en gang skyld.

Jeg burde selvsagt ha hoppet opp og ned av glede, men det er ikke lett å endre inngrodde vaner som en skikkelig søndagstur i terreng og over flere timer.

Vi ble enige om at jeg tok en kort tur på formiddagen og så skulle vi ta en liten tur etterpå.

At det ikke ble noe av ettermiddagsturen får så være, jeg måtte i hvert fall ta en kjapp tur – og hva passe bedre enn en fort tur rundt Li – igjen.

Broderen sviktet, det b le søndagstur alene. Det er noe med en hytte – som skulle være ferdig til påske.

Det er selvsagt morsommere å gå en annen plass enn den samme som på lørdagen, men turen har sine gode sider. Den er ikke for lang, det er egentlig kort kjøring frem til Dale og det er så avgjort en tur i terrenget. Ikke flatt som på stranden.

Det mener jeg er en fordel for achilleser som ikke oppfører seg skikkelig. I hvert fall kjenner jeg mindre til problemet om jeg går i terreng, og det er jo noe.

På Dale var det som vanlig en del biler. Det virker som om det blir mer og mer folk i dette området. Det kommer biler lenge etter at jeg har startet og faktisk kom det et par da jeg tok på hjemvei.

Den «lange» stien rundt, ut langs sjøen, rundt Einerneset og opp til toppen fra Bymarka og tilbake, er satt opp med 5 timer. Det er god tid. Likevel er det ikke mange som tar turen. Jeg treffer helst folk som springer – og det er ikke SÅ kjekt å se at alle andre er i bedre form….

En springtur rundt tar vel litt over en time.

Som vanlig var det ikke mange rundt. Jeg traff to karer som kom i mot, det tror jeg var alt. Oppe på toppen og ned mot Dale, er det alltid folk, og her hender det at stien ikke er bred nok for alle. Det kan bli venting på å komme opp eller ned de bratteste klyvene.

Nedover mot Dalevann kunne jeg høre folk i lia. Jeg tok igjen tre-fire, men kunne fortsatt høre folk foran.  Nede ved demningen var det en hel forsamling fra Austrått fjellvandrar & turkompani. Det var en glad og blid gjeng. Og i flokken dukket det opp kjentfolk. Tannlegen er liksom ikke det en venter å treffe på tur… Det tok en stund før jeg klarte å plassere mannen.  Det er alltid kjekt å treffe folk på heia.

Vi er i midten av mars, noen år har det vært grønt på denne tiden. Det var ei bjørk, som jeg vet er «tidlig», nede ved sjøen med knopper, men eller er det skralt med vårtegn. Det har likevel ikke vært en kald vinter. Det er fortsatt bær på kristornbuskene, og da har fuglene funnet annen mat.

Selv om vårtegnene manglet, gikk nesten hele turen i skjortearmene, og en slik tur er alltid grei.

Nå meldes det om varme og sol framover, så vi får stole på at våren kommer – en gang.