Sommertur i Madlandsheia.

Gjøk, Grepplyng i blomst – og meg.

Værgudene, eller hvem som nå bestemmer været, er ikke alltid like enkle å forstå. Søndag var det grisevær. Onsdag, sommer og sol – i mai.

Uavhengig av forpliktelser – sosiale eller andre, med et oppsett som denne onsdagen, måtte det bli tur.

Sol fra skyfrihimmel, god temperatur og lite vind. Så nær det perfekte som det er mulig å komme. Og en rundtur i Madland hadde en stund stått på ønskelisten. Jeg var så heldig å få til en tur i fjor, i omtrent samme været og med omtrent de samme forholdene.

Det fristet sterkt til gjentakelse.

Selv med 10 grader fra morgenen av, var det bare å finne fram sommertøy. Kortbukse, lett ullbluse med korte armer. Etter å ha vært innlåst i Gore-Tex hele vinteren er det mer enn greit å få på andre filler. Og det går faktisk fortere med kortbukse og bluse i fint vær…

Jeg var tidlig oppe, og ute av huset før ni. Bare litt over halv ti, hadde jeg sekken på ryggen og var klar til å ta fatt på bakkene opp mot Vådlandsnuten. Det gikk greit i bakkene. Det er ikke alltid like enkelt å holde en fart som gjør at det «bare» går passe fort, men det er ofte «passe» fart er det greieste.

Det var kjekt å være på tur i Madland.

Et stykke langs Fisketjønn, gol gjøken. For første gang i år - for meg. Det er sommer…..

Det lå riktignok noen fenner i nordhellingene, rester av vinter, men jeg krysset bare en fonn på hele turen.

I le for vinden ble det varmt. Selv helt oppe på toppen av Vådlandsnuten var det ikke nødvendig med ekstra tøy.  En behagelig nedkjøling.

Og helt på toppen kom dagens andre sommertegn. Jeg fant Grepplyng blomster. Nå må det innrømmes at jeg leter hvert år etter denne spesielle planten, som for meg er sommertegnet. Den finner jeg bare oppe i høyden – i heia. Med grepplyng i blomst, har sommersesongen startet. 

Den første kilometeren nedover mor Rolighetsdalen er ikke helt grei. Det er merket, men ikke særlig oppgått sti. Ved Rolighetsvannet og videre mot Hanklatjønnå, kommer stien inn på en gammel driftevei. Her gikk sauedrifta i gamle dager.

Og det merkes, svært greit å gå, og jeg er i hvert fall aldri i tvil om at stien går på rett plass. Det kan se ut som om den går unødig rundt et par plasser, men jeg ville i hvert fall ikke forsøke å korte ned ruta.

De neste kilometerene går i vekslende heiaterreng. Nettopp slik jeg liker det. Fjell rundt, knauser og bakker, vann og myr. Med blå himmel og grei temperatur, ble turen over denne heia, skikkelig fin.

Det er nesten synd å forlate heia i slikt vær, men for å nå bilen må jeg ned Maribakken og over flyene mot Fisketjønn.

Det ble etter hvert merkbart at jeg hadde vært på vei i opp mot tre timer. Det var fortsatt noen kilometer igjen, og jeg lurte på om jeg skulle ta en pause. Det ble det ikke noe av – det er helt greit å gå videre når bilen ikke er mer vel en halvtime vekk.

Det siste stykket langs Fossebekken går på godt opparbeidet drifteveg. Det er en del slike «kulturminner» rundt om, og jeg synes personlig at det er greit å bli minnet på slitet i gamle dager. Vi har det greit, og i hvert fall på en dag som denne – sol sommer og skikkelig gode forhold for tur.