Tur på Kristi himmelfartsdag.

Torsdagstur rund Resasteinen og Li.

Mai er måneden for konfirmasjoner.  Vi er invitert inn til Sauda, og da går stort sett hele dagen. Så det ble en kort tur på onsdag – opp til Bjørndalsnuten, og hva så?

Torsdag er kristi himmelfarts dag og fridag for de fleste. For meg som er pensjonist, er det en dag som alle andre.

Det fikk meg i hvert fall til å tenke litt «utenfor boksen». Hva om jeg tok en langtur på torsdag, Og tok styrketrening på fredag (og konfirmasjon på lørdag).

 

En grei plan, men hvor skulle turen gå?

Det er en tur jeg burde ha gått for lengst. Fra Dale til Resasteinen ned til Dalevann og så Lifjell, Bymaka og tilbake til Dale.

Sist jeg tok den turen – i fjor vår, kom jeg hjem med en ødelagt achilles. Og den har jeg slitt med i et år nå.

 Skulle jeg virkelig prøve meg på den turen en gang til. Jeg er ikke spesielt overtroisk, og turen rund Resasteinen og Li er vel ikke lengre og tyngre enn andre, f. eks til Bynuten.  Den er nok litt lengre, men jeg trenger noen langturer før sesongen.

Jeg kjørte innover mot Dale på morgenen.

Og jeg var ikke alene. Det var alt kommet en del bil, og jeg så folk som startet samme vei som meg, mot Resasteinen. 

Det var helst voksne folk på tur første delen. Alt fra Dalevannet, ble det klart at det var dagen for familier. Nå var været det aller beste, så slik sett passet det bra.

Det satt en del voksne og unger ved steinen, men alt bortover mot bakken traff jeg på små turmennesker. Hun må ha vært 6-7 år og var helt sikker på at hun skulle opp på toppen for å se mot byen.

Over toppen gikk jeg på en hel familie, også her var de minste ungene ikke mer enn 6-7 år, og ril topps skulle de.

Guttene jeg traff på toppen skulle rundt. For egen del ble det bare en kjapp stopp for å drikke. Det ble varmt utover dagen. Gutten ville ha matpause før de tok fatt på bakken nedover mot Bymarka.

Med tanke på hva som skjedde forrige gang jeg tok samme turen, gikk bakken nedover i gå tempo – i stedet for full fart.  Helt nederst kunne jeg høre – først, og så se 5 jenter komme seg over bekken. I bra tempo, syntes jeg.

Jeg kom først opp tauet, men kunne høre jentene bak. Jeg tenkte ikke mer på det, men ved Bjorhabn kikket jeg meg tilbake og så at jentene hang fint med.

I bakken opp av Revesdal, tok de meg igjen og vi holdt følge til bilen. Det er ikke så ofte jeg har opplevd at jenter holder følge i slikt terreng. Det kan selvsagt skyldes at jeg går senere enn før, men uansett så er terrenget så pass «rølpet» at mange har problemer med på holde tempo oppe. Godt gjort. 

Og hvordan gikk det med achillesen? Jo takk, jeg kunne kjenne at jeg hadde gått, men ikke noen egentlige smerter. Det gir håp for sommeren…