Sandvatn en tirsdag.

Frem og tilbake- til erstatning for søndagsturen. 

Det ble ikke tur på søndag. Flere gode grunner – det regnet hele dagen. Og når værmeldingen er raus med godværet på tirsdag hvorfor ikke flytte turdagen? Det er slik vi pensjonister kan gjøre…

Nå ble ikke været så bra som de meldte. Det var sol – inne i mellom, men også regn inne i mellom. Og det var litt vind. Med temperatur på rundt ti grader ble det egentlig litt kaldt uten jakke, men det er jo sommer for søren. Jeg hadde valgt langbukse, og takk for det, men blusen fikk være kortarmet.

Jeg gikk en tur innover for et par uker siden. Den gang uten å tenke på å nå hytta. Denne ganger var det ikke tvil. Jeg skulle selvsagt inn.

Nå var det smeltet mye snø på 14 dager eller så, men fortsatt var det en del fenner som måtte forseres. Det er egentlig små fenner som lettest lager problemer. Og jeg gikk gjennom et par ganger. Stort sett er det nå snøfritt.

Jeg sjekket mot tidligere år. I fjor var det vesentlig mer snø 25 juli, altså en måned senere. I 2013 lå det fortsatt fenner i august. Det var nok også mer snø i månedsskiftet juni – juli det året også. 

Jeg var innover i begynnelsen av oktober i fjor, og fikk da hilse på en gammel kjenning – fjelltjæreblom.  Og samme plante dukket opp på dagens tur. Omtrent på samme stedet. Det er kjekt å se at blomstene kommer frem. Og da andre enn myrull, multeblom, og tettegras, som finnes overalt.

Lengst inne og høyets opp var det ikke lenge siden vinteren hold favntaket på naturen. Det ble mer fenner, og nær hytta var det klart at det bare var dager siden snøen hadde forsvunnet på flaten. Men nå er sommersesongen også kommet her oppe på 900moh.

Det var selvsagt ikke en kjeft på hytta. Hvem skulle være ute og gå en helt ordinær tirsdag? Lærere og andre med lang sommerferie?

Jeg har alltid hevdet at hyttene i Frafjordheia er Norges best bevarte hemmelighet når det gjelder hytter i juni-juli. Ubetjente og selvbetjente hytter med bare noen timers avstand. Alle godt utstyrt. Jeg kan ikke skryte av været, men regner og blåser gjør det da andre plasser også. Natt til mandag hadde hytta to gjester, Til min store overraskelse møtte jeg et par som var på vei til hytta. Det vil med andre ord være folk også denne natta.

Her er det ikke snakk om lange avstander og turer mellom hyttene. En del av stiene går helt opp på 1100 moh, og med en helt unik utsikt.  Turene i høyden går på det som blir betegnet som «det subkambriske peneplan» - granitt, mer enn 600 millioner år gammelt. Ødslig og uten mye vegetasjon. – det heter ikke «Strålaus» for ingen ting…

Denne dagen skulle ikke jeg opp i høyden, men ned til bilen. Mørke skyer i sørvest (Sydvest..) betyr regn. Og jeg fikk litt over meg, men stort sett var det opphold og greie forhold.

Jeg kunne kjenne at dette ikke var rette dagen for spurt og høy fart. Mange dager med tur og trening kjentes, selv om det ble hviledag på søndagen. Men kjekt var det med en søndagstur på en tirsdag.

Regn og vind på vei inn, sol og sommer tilbake.

En litt uvanlig morgen - nesten perfekt.

Denne gangen handlet det om været. På turen innover mot Blåfjellenden, om det ville bli mer regn og om værgudene ville hive torden og lyn i hodene på oss.

På vei tilbake – ganske annerledes. Da var det mer spørsmål om «Hvor varmt blir det?

At det skulle bli tur, og at broderen skulle være med ble tidlig klart. Broderen er fortsatt delvis i arbeid, og kunne derfor ikke dra oppover før litt ut på ettermiddagen fredag. Vi planla og bli til lørdag.

Vi ville neppe bli alene denne fredagskvelden. Det var egentlig mer et spørsmål om hvor sent kommer de siste?  -  De kom sent…

Vi måtte først komme oss inn til Blåfjellenden. Og det tar jo tid. To-tre timer for de aller fleste.

Det regnet på vei opp mot Hunnedalen. Det rant lystig i bekkene nedover liene. Og der det normalt er noen sildrebekker var det nå fosser.

Det kunne bli en våt affære innover.

På parkeringsplassen var det litt yr. Og det var små flekker av blå himmel. Kanskje det ikke ble så ille likevel.

Det ble riktig greit. Ikke opphold, men det lille av nedbør vi fikk over oss, kom bakfra og plaget oss ikke noe særlig. Torden og lyn – ikke så mye som et lite smell.

Nå er det likevel ikke den helt store opplevelsen å gå innover med våte bukser og svett bluse. Det blir både klamt og vått, med gore-tex`en på. På hytta var det alt kommet en del folk, og flere meldte sin ankomst etter hvert. Vi ble 20 stykker totalt. Fra mange land – 3 irer, 2 fra Canada en amerikaner og en fra Indonesia. En broget forsamling. Kvelden ble kjekk – som vanlig.

Sent om kvelden - natt, kom de siste inn til hytta. Med lykt 25. juni. En av disse er på Fjellforum, og hadde lest bloggen...

Nå er det alltid noe som må ordnes. Denne gangen måtte broderen ta de vanlige jobbene, som å lage frokost vaske opp, koste og vaske hytta. Han gjorde en skikkelig innsats, mens jeg gjorde andre nødvendige ting.

Det spesielle denne morgenen – det som skilte den fra så mange andre, var været. Det var temmelig annerledes enn fredagens. Noen få små skyer, nesten vindstilt, god temperatur, med andre ord, sol og sommer.

En skikkelig fantastisk morgen.  Slik de beste morgenene bare kan være. Det var liksom ingen ting å klage over.

Det tok ikke lang tid før vi likevel syntes det ble vel varmt. Jeg hadde ikke med kortbukse. Det ble varmt med lange gore-tex bukser. Jeg var fristet til å gjenta et stunt fra noen år tilbake – å gå i bare bokseren tilbake til Hunnedalen.

Men med et slik vær ville det ganske sikkert være mange folk i heia. Det ble til at jeg gikk i langbuksa.

Det tok ikke lang tid før vi møtte de første dagsturistene.  Akkurat ved vadet, der vi gik på steinene over – uten problemer. En av de som kom imot, vasset over med skoa i hånden.

Lengre nede kom det også kjentfolk, og det ble selvsagt en liten drøs. Helt nede møtte vi fire på dagstur.

Selv om vi ikke traff mange som skulle til hytta, vil den ikke stå tom – alle sengene som kan bestilles var opptatt.

Onsdagstur på høgjæren i følge med «Fjell-vandring»gjengen.

En tur litt utenom det vanlige. 

Selv pensjonister jobber – inne i mellom. Etter noen timer på jobb og med godt vær hjemme, kom spørsmålet om tur.

Bestyrerinnen har vært med på noen onsdagsturer. Jeg foreslo en tur på høgjæren – en gjeng ledet av en gammel kjenning Kjell Arild Nummedal og «Fjell-vandring.net» skulle ta en runde. I første omgang ble forslaget nedstemt. Like etter «avstemmingen» kom meldingen: vi blir med gjengen på tur…

En kjapp tur til Holmavatn og der ventet en ganske stor gjeng, om ikke på oss -så i hvert fall på å komme i gang.

Været var det rette for en tur. Litt vind, ikke for kaldt, sol og skyer. Høy himmel og god sikt. Det var bare å nyte det – på en onsdag.

Gjengen la ut i et hurtig tempo. Her ble det ikke spart på krefter. Eller er det oss som begynner å kjenne årene tynge? Retningen var mot «Kjerringå». Det var visst noen som ikke hadde sett statuen inne på heia før. Det ble en liten stopp ved «steinkjerringå» for å skrive seg inn i boka.

Bestyrerinnen mente vi fikk ta ut i rolig tempo, for å komme litt på forkant. Gjengen fulgte raskt på. Ingen lange pauser her. Bortover flyene mot Synesvarden fikk jeg anledning til å bli nærmere kjent med andre i turfølge. Hyggelig med følge, og det er alltid anledning til å lære noe nytt. Noen sitter alltid på kunnskap om fugler eller blomster som jeg ikke har.

Fortsatt i rask gange nådde vi opp til topps på Synesvarden. Der ble det en ny liten pause og det ble tatt det obligatoriske fellesbildet.

Det ble litt kaldt i vinden øverst, men stoppen ble ikke så lang at det gjorde noe. Fra Synesvarden går det stort sett nedover. Enkelt og greit. Det gir ennå bedre anledning til å bli kjent med andre.

Nedover mot Holmavatn ble det en raddel rundt Madland og Madlandheia.  Skikkelig hyggelig –  tiden og bestyrerinnen gikk fort.  Jeg måtte gi gass for igjen å kunne ta følge med «sjefen».  Det viste seg selvsagt å være unødvendig, hun hadde funnet kjekt følge og praten gikk livlig.

Turen gikk fort. Det var skikkelig hyggelig å treffe gjengen fra Fjell-Vandring.net. En gjeng både av unge og gamle – alle i godt turhumør.

Takk for turen.

På tur i Madlandsheia med stolpe og skilt.

Broderen og jeg.

Det burde jo egentlig komme med en advarsel. Nevn aldri manglende skilt for Per….

Jeg traff Per – driftssjef i Stavanger Turistforening utenfor kontoret. Og av alle ting nevnte jeg at det manglet skilt ved stidelet fra Vådlandnuten og ned til Rolighetsdalen. Stien er heller ikke skikkelig «markert», slik at en del har problemer med å finne frem.

Ikke særlig smart…

Per dro meg in på lageret, fant fram skilt og stolpe med skruer og greier. Med beskjed om at «dette ordner vel du?» Ok, hvor vanskelig kan det være? («Og hvor tung blir sekken med alt dette oppe i?»)

Jeg satte stolpen i carporten og forsøkte å glemme hele greia. Dårlig hukommelse kan av og til være en velsignelse.

Samvittigheten vant.

Søndag, etter tur frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdagen, kunne det egentlig passe med en «kort» tur. Broderen stilte lojalt opp.

Det måtte noen forberedelser til. Bore opp skruehull og sage av stolpen noen centimeter. Søndagsmorgen – tidlig – bestyrerinnen krevde tilstedeværelse i min eldste sønns 40 års dag senere på dagen, var «greiene» lastet inn i bilen, sekken pakket, og jeg var klar for tur – med stolpe og skilt.

I motsetning til andre turer i juni, valgte jeg langbukse og tok med vindfleece. Om natten hadde det blåst stikker og strå, det var fortsatt vind på morgenen, og det var kaldt – rundt ti grader hjemme. Det var så avgjort ikke varmere på parkeringsplassen i Madland. Varmen kom et stykke oppe i bakken. Broderen startet uten Flecce, og satte fart i bakken for å få opp varmen. Jeg kom etter. Skiltene var godt plassert i sekken, sammen med verktøy og skruer. Stolpen tok broderen i hånden et stykke. Tett skog gjorde det vanskelig å ha den i sekken.

Den ville liksom heller ikke stå rolig i sekken heller. Men opp kom både skilt og stolpe, på rette plass.

Det tok selvsagt tid, men siden vi hadde startet tidlig, ble det også en tur oppom toppen. Som vanlig var utsikten fra Vådlandsnuten upåklagelig.  Det var mulig å se at snøen omtrent var forsvunnet innover heia. Selv om det ikke akkurat var sommer temperatur – nærmere naglebitt da vi holdt på med skiltet – ble det varmt i sola og i le for vinden.

Det er adskillig greiere å komme seg ned fra toppen og til parkeringsplassen enn å kjempe seg opp med stolpe og skilt i sekken. Det ble en grei tur nedover.

Det manglet folk. Ikke en kjeft. Og været var da ikke så dårlig?  Helt nede kom det en kar i godt tempo imot oss.

Nå fikk vi en hyggelig prat med en annen kar på vei opp. Han var sterkt interessert i Vindmøller, eller helst kampen mot. Og jeg har i grunnen litt forståelse for noen av argumentene som motstanderne kommer med.

Lørdagstur til Blåfjellenden

Meg og mengder av sau.

Før i verden, var det vanlig med en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Etter AFP ble det flere overnattinger og mer bare en vei om gangen.

Det har liksom også vært en test på form å gå frem og tilbake på dagen. 16 kilometer 6-700 høydemeter er godt nok på en dag. Spesielt om det i tillegg skal gås fort.

Det var dagen for å gå. Fint vær, tørt, ikke for varmt og sola gjemte seg bak skyene stort sett hele tiden.

En ting skilte denne turen fra mange andre. Sauer – i tusentall. «Alle» skulle ha sauene opp i heia denne lørdagen. Det begynte alt helt nede ved veien. Det var en sauedrift på vei oppover stien. Jeg kom meg foran, men ikke lenge etter gikk jeg på en sauedrift som skulle til Fidjastølen. Og den blir drevet innover av kjentfolk. Det er alltid like hyggelig å treffe sauefolkene. Dette året er det været som blir kommentert. I forhold til fjoråret er det jo nesten ikke snø. I forhold til mange andre år, har våren virkelig vært bra. Og det er ikke alltid slikt vær når sauene skal innover. Jeg har selv vært med og drevet sauene innover i snø og sludd.

Olaf, heiasjef på Fidjastølen, en grei kar, som det alltid er hyggelig å møte, var på vei innover heia med sauer for 56 gangen. Og fortsatt synes han det er kjekt.  Sommeren kommet liksom ikke i gang før sauene er inne på stølen….

Videre innover heia, gikk i raskt tempo. Det var liksom dagen for å komme seg kjapt innover. Og det var forhold til det. Selv om det var mange sauer, var det få folk utenom. Jeg traff to karer, som var på vei mot Hunnedalen. De hadde kommet opp Fidjadalen dagen før.

Og så traff jeg en enslig jente med stor sekk. Hun hadde, forsto jeg, overnattet under en heller i Jervenduken. Ikke bare alene, men uten å overnatte på hyttene. Jentene går snart forbi gutta.

Å komme til Blåfjellenden er et høydepunkt. Selv om det bare er for en liten time. Denne gangen var jeg alene på hytta, men de forrige gjestene (guttene jeg traff) hadde gått fra hytta med fulle bøtter. Det ble en skikkelig kvile og hygge-stund ved det runde bordet. Med utsikt nedover Fidjadalen.

Selvsagt var det noen småting som måtte gjøres, jeg liker å gå fra hytta i god stand, og det tar ikke lang tid å få tingene på sin rette plass.

En times pause gjør underverk på trette muskler. Jeg tok fatt på returen med friskt mot. Bakken opp er drøy, men etter en halv time er det verste unnagjort.

Oppe i høyden fikk jeg vinden i ryggen og sola i øyene. En uslåelig kombinasjon på heia. Det ble skikkelig varmt enkelte plasser. Husket jeg å drikke? Ikke i det hele tatt. Jeg var temmelig tørr i strupen da jeg kom ned til bilen og åpnet en flaske MAX.

På vei innover hadde jeg vært i kontakt med tre sauedrifter, på vei tilbake møtte jeg to til. Som sagt – sauer i tusentall…..

Men ikke folk. Det burde liksom være noen på vei innover mot hytta. Jeg traff tre blide jenter, men de var bare på dagstur. Helt nede ved veien, kom det endelig en gjeng som skulle til hytta.

Sandsa - jobbetur med Egil.

På gamle tomter.

For mange år siden – riktig mange år siden – var bestyrerinnen, arvinger og jeg på tur i Ryfylkeheia, og innom Sandsa. Da Egil spurte om jeg kunne tenke meg en tur innover, riktignok for å jobbe, var det ikke vanskelig å svare ja.

Det var i utgangspunktet ikke helt klart hva det ville si «å jobbe», men det ville i hvert fall ikke bety mye gåing i terrenget. Båt på vannet og bare noen få hundre meter fra stranden og til hytta.

Egil sin spesialitet på disse turene våre, er solselleanlegget. Min styrke ligger mer i matlaging, kost og klut…

Vi var egentlig et fremskutt forparti for en dugnad i helga. Vi skulle ta rede på hva som fantes av maling og koster og telle gassflasker og ved og slikt.

Som vanlig ble det ganske fort klart at jeg også var med for å hjelpe til med «muskler» der det trengtes. Og det trengtes.

Båt og motor kommer ikke på vannet av seg selv. Lasten, bestående av en masse sekker med sengetøy, kommer hverken i båten eller opp av båten og i hus, av seg selv.

Det som skulle være en kjekk liten spasertur fra båten og til hytta, ble – som vanlig – en mer strabasiøs affære en forutsatt.

Det var kjekt å være tilbake på Sandsa. Hytta er stor. Jeg fikk anledning til å stifte bekjentskap med alle 41 senger i hytta – det brukte sengetøyet kom av.

Egil strevde med å finne ut av hvorfor solselleanlegget ikke fikk tilstrekkelig strøm fra panelene.

Som vanlig fant han, etter en del målinger og funderinger, feilen.

Bygget i 1936 tror jeg, stor og mørk innvendig. Opprinnelig brukt som betjent turistforeningshytte, men i dag som ubetjent.

Besøket er, ujevnt. Noen år er det riktig mange innom, andre år heller få. Med bare oss to som gjester, ble det en del «tomrom» og tomme rom. Spisesalen forble ubrukt, og vi fikk hver vår etasje til rådighet.

Det spesielle med Sandsa er egentlig plassen. Her har flere garder i Suldal støl. Det er friskt og frodig. Og utsikten over Sandsavannet er finfin.

Fra å være en av Stavanger turistforenings «flaggskip» til å havne litt i bakleksa, fortjener hverken plassen eller hytta. Det er spennende turer fra hytta, til både Suldal, men ikke minst til Stranddalen. Med Napen som det store turmålet. Napens karakteristiske profil kan sees fra store deler av heia – og fra Stavanger.

Alt dette får bli til en annen gang. Denne gangen var vi der for å jobbe. Det ble tatt i et tak på onsdagen også.

Hytta, var da vi forlot den, i god stand til dugnadsgjengen kommer på fredag.

Og etter denne gjengen har jobbet et par dager, vil Sandsahytta være i god stand for alle gjestene som stikker innom i 2016.

De vil eventuelt få et fint opphold i en kjempefin hytte.

Mot Sandvatn - tidlig i sesongen.

En kort tur innover heia.

Sandvatn 12. juni, på beina – litt tidlig muligens?

Etter tur på onsdag, fredag og lørdag, var det ikke akkurat en langtur jeg så fram til. Men hvor skulle jeg ta søndagsturen? Det ligger en stolpe og noen skilt i carporten som skulle ha vært båret opp i Madlandsheia? Bynuten er en annen mulighet. Men hva med en tur innover mot Sandvatn for å sjekke forholdene. Glimrende plan. Men en god del kjøring. Ned lørdag og tilbake opp i Hunnedalen på søndagen.

Det var sol, sommer og blå himmel hjemme – ut stuevinduet. Det var vel egentlig det som lokket meg opp i heia. Himmelen var ikke like blå og klar inne i landet, og oppover ble det mer og mer skyet.  Var dette egentlig kortbuksevær?

Det fikk stå til. Jeg tok på jakken, men ikke langt opp i Lysebrekka, måtte den av. Det ble varmt,  - og sommerlig de øyeblikkene sola kom igjennom.

Spørsmålet som jeg ønsket å få svar på, hvor mye snø er det egentlig på 1000moh. Det ligger normalt en fonn i lysebrekka de første gangene jeg tar turen innover. Dette året var det ikke nødvendig å tråkke på snø før nesten helt oppe. Det lå snøflekker på siden av stien, så det var ikke lenge siden snøen forsvant fra stien, men for meg var det vanlig sommersti.

Innover flatene mot Blautevann, var det heller ikke mye snø. Det lå fenner i de vanlig søkkene, og fonna som lå til oktober i fjor, var fortsatt stor.

Stort sett var det likevel lite snø i forhold til hvordan det normalt er – rundt St. Hans. Blautevann var fortsatt delvis isdekket, og det ble mer og mer snø jo lengre opp i høyden jeg kom.

Matiasbekken var åpen, og grei og komme over. Det er et av de «vanskelige» punktene på de første turene. Her må bekken ofte krysses på snøbru. Og med snøsmeltingen i gang, er det etter min mening «risikosport», det er tross alt en meter ned – om noen går igjennom. Denne gangen, helt uproblematisk, som sagt.

Ett stykke oppe i bakken over Blautevann, traff jeg på den første fonna. Men det er halvveis inn til Sandvatnhytta. Med andre ord sommer forhold til halvveis…

Resten mer vinterlig.

Langs Blautevannbekken og ned til Mangædne, var det store fenner. Og nede på Mangædne var bakken delvis dekket med snø. Nå er det sommer, værmeldingen er fortsatt god, med varme og sol – disse fennene er ikke dypere enn at de kjapt vil forsvinne. Mesteparten av snødekket på flatene vil antakelig være vekke i løpet av en uke…

Det var ikke mange folk innover i førstningen. Jeg møtte en jente som hadde overnattet på hytta. En stund etter kom «storfamilien». Ungdommen et godt stykke foran de voksne. Omtrent som når sauene tas ned på høsten, noen langt foran de andre…

De hadde alle sammen vært innom Mohidler, og kunne melde at den var enkel å finne. Fonna foran inngangen nesten vekk.

På vei tilbake møtte jeg en familie som nettopp var på tur for å finne Mohidler. Turistforeningen hadde sagt det var sommerforhold. Der vi sto – nede mot Mangædne, stemte det så avgjort ikke.

Nesten nede ved bilen, i Lysebrekka, møtte jeg en familie med små unger. Tydelig fjellvant og kjent i området. De var bare på søndagstur, og skulle ikke så langt opp. Det er alltid kjekt å se unger på tur.

Et hyggelig møte.

For mange år siden møtte jeg et eldre ektepar på omtrent samme plassen. Gubben godt over 80.

Kona bak og mente «gamlingen» var litt forstyrret som absolutt skulle opp i heia. De kom opp.

Kommer noen av ungene til å huske meg som en «gal» gamling på tur?

Sommer, sol og mørke skyer.

Sesongåpning for broderen.

Vi ble to på fredagens tur innover til Blåfjellenden.  Broderen er ikke like ivrig som meg når det gjelder fjell og hei. Han har – til tross for alder, fortsatt en jobb og ivareta. For egen del er det ikke annet enn hus og hjem (bestyrerinnen) – og ikke minst form, som avgjør hvor mange turer det skal bli.

Broderen var oppsatt på å komme seg oppover. Han, som meg, ser fram til den første turen til Blåfjellenden. Det er liksom starten på en ny sesong, og så er det jo kjekt å være på hytta. Det er liksom en ekstra bonus.

Og årene fremover vil bli bonusår, om helsa holder. Og det håper vi den gjør…

Det er faktisk ikke alle i vår alder som kan suse rundt i heia to tre ganger i uka. Bruke en halv dag på å komme inn i heia. Vi besøker ofte en hytte, hvor det er greit å ta pause innendørs. Og så bruke den siste halvparten av dagen på å komme seg hjem….

Sekken er nok blitt lettere med årene. Jeg tenker i hvert fall mer nøye på hva jeg hiver opp i. Og det går vel noe senere – gamlingene blir forbigått av ungdommen av og til.

Men kjekt er det, og spesielt kjekt å gå til Blåfjellenden som starten på en ny sesong – i finvær.

Godværet som nå har vart en stund fortsatte på fredagen, men det kunne komme noen ettermiddagsbøyer. Vi ville være på hytta lenge før disse, håpet vi.

Det viste seg å stemme, og de neste som kom var like heldig. De nådde hytta i det regnet kom. De siste var litt uheldige – det lå klær til tørk over hele stua på annekset morgenen etter….

Så pass tidlig i sesongen er det alltid snakk om snø og snømengder. Det kommer jo snø hver vinter, og den ligger jo normalt en stund ut over sommeren som fenner. Dette året kom snøsmeltingen fort i gang, og det har vært mange varme dager. Det er litt uvanlig.

Stien inn til Blåfjellenden er grei nå. Snøfennene er borte på alle «vanskelige» plasser. Den snøen som er igjen ligger der det nesten alltid ligger snø –  hvert fall til St. Hans. Det er for eksempel ikke mulig å gå ned «rennå» på snø. «Rennå» er en snarvei, som kan nyttes så lenge det er snø. Det går antakelig ca et minutt raskere enn den vanlige stien, men så er det til gjengjeld kjekkere – om baken tas i bruk.

Det ble litt jobbing på fredagskvelden, men det vanlige ritualet med egg og bacon til frokost, og vask og rydding etter på.

Vi var klar for retur til rimelig tid. Eller var vi det? I sør tårnet det opp mørke skyer. Himmelen var svart og skyene lå lavt. Og vinden kom imot – fra sør. Ville vi nå Hunnedalen før regnet.

Jeg gikk fortsatt i kortbukser, og opp bakken i le for vinden, også uten jakke. Oppe i høyden var det ikke lenge før jakken kom på, men det var ikke nødvendig å skifte til lang bukse. Det gikk greit bortover flyene. Farten var, mente vi, høyere enn på vei inn. Og jo, klokka fortalte at vi hadde gått fortere – nesten 7 hele minutter. Det er «mye» på en to timers tur….

Selv om vi fikk noen dråper på oss enkelte ganger, holdt regnet seg stor sett borte. Vi fikk faktisk skiftet nede ved bilen uten regn.

Ikke lenge etter at vi hadde startet bilen måtte vindusviskerne på og et stykke lengre ned ble det regn, og hagel og kaldt.  Skikkelig ufyselig, men vi var i bilene på vei hjem…

Tomannsbu - tidlig i juni.

Onsdagstur, og ikke alene.

Det er så avgjort ikke hvert år at jeg tar turen innover mot Tomannsbu så tidlig i juni. Jeg hadde hørt rykter om lite snø og farbar sti.

Og det stemte. Stien innover var stort sett snøfri, selv om jeg måtte gå rundt en og annen snøfonn. Og tråkke over et par. Kun en plass var det litt «problematisk». Rett før den første hytta oppe på sletta over Tveidebrekka, er det en liten kant. Her lå det en fonn over bekken.  Jeg var litt usikker på om snøen ville tåle vekten  - alle kiloene…

Det gikk selvsagt godt.

Det var tørt. Stien inn til Tomannsbu er ikke helt grei i regn. Det blir utrolig mye sorpe. Nå er det lagt ut lemmer enkelte plasser, men skal det bli en tur uten sorpe, så må det mye treverk til.

Det var været som avgjorde dagens turmål. Det var meldt om sol og sommer. Det hadde ikke regnet på en god stund. Stien innover ville være tørr. Men ville det være andre på tur en onsdag tidlig i juni?

Jeg var ikke alene.

Inne på hytta var det ingen, men ikke lenge etter at jeg hadde lagt meg ned for en liten kvil, kom det et par på stien fra Støle. Det viste seg at de hadde ligget på hytta den natta, tatt turen mot Støle, men ombestemt seg etter en liten stund. De fortsatt mot Hunnedalen og ville avslutte turen der.

Vi tok følge et lite stykke på veg mot parkeringsplassen.

I bakkene ned mot Olabu, gikk jeg på nok et følge. Far og datter på ni. Og de var spesielt oppsatt på å se Tomannsbu. Som er oppkalt etter Per Thomsens hytte, som ble bygget for  - nettopp - to.

Det viste seg at den lille jenta var oldebarn til Per Thomsen. Og som derfor selvsagt ville se hytta som var oppkalt etter oldefarens – nå familiens hytte.

Far og datter var fjellvante, og det så ikke ut som de ville få problemer innover i heia.

Det var skikkelig kjekt å treffe folk med en slik tilknytning til en av STF’s hytter.

Like etter traff jeg også en annen familie far, mor og to små unger. De hadde gått minst et par timer innover i heia. Det var ikke mulig å få til noen samtale. De forsto øyensynlig ikke noe av det jeg sa. På parkeringsplassen sto en russisk registrert bil. Jeg skulle gjerne ha vist hva de fikk ut av en tur innover i heia. Hva de synes om å gå slik i utmarka. Det får jeg nok ikke greie på.

Nå var vi alle usedvanlig heldige med være.  Sol og nesten ikke skyer. Det blåste litt. Noe som bare var en fordel. I søkkene, der det var nesten vindstille, svermet det med mygg. Ikke av den stikkende sorten, men i så store mengder at det var ubehagelig. Jeg spyttet ut noen eksemplarer.

En dagstur til Tomannsbu er egentlig en 6 timers tur. Jeg har ikke hatt for mange langturer så langt i år, og var litt spent på hvordan det ville bli.

Ned Tvedebrekka gikk greit, og jeg har vært adskillig trettere i beina etter en slik tur enn det jeg var denne gangen. Kan jeg ha et greit grunnlag for slike langturer?