Skitur med kuling og sludd i ansiktet.

Sammen med NRK på Blåfjellenden.

Tirsdag, og hjemme igjen etter to døgn på Blåfjellenden.  Innholdsrike, spennede dager og tilslutt en strevsom tur tilbake, sammen med bestyrerinnen.

Vi, bestyrerinen og jeg, hadde forberedt oss i dager. Vi og Blåfjellenden skulle få besøk av et reportasjeteam fra NRK. Egentlig ikke noe å snakke om, men så avgjort ikke dagligdags  for  bestyrerinnen, eller meg.

Vi måtte inn til hytta på søndagen. NRK ville komme innover på mandag, og hytta må jo fremstå best mulig. Det betød scooter og mekanisk transport innover. Ikke tur, med andre ord. Vi hadde med så pass mye, at scooter var det eneste fornuftige.

Det er virkelig kjekt å komme til hytta for første gang i 2017.  Og spesielt kjekt var det å få en tur inn, sammen med Bestyrerinnen.

Dette året har vær og snø ikke spilt på lag med skifolket. Det var lite snø omtrent til denne uka, og skikkelig hardt i tillegg. Ikke forhold for folk med ansvar for aldrende lårhalser.  Det kom noe snø, og værmeldingen for mandag og tirsdag var mer snø.

Med snøscooter var det ikke noe problem å komme innover i det hele tatt for oss. Med på lasset var også en del av opptaksutstyret til NRK. Jeg tror karene fra kringkastingen var glad for å slippe å bære kamera og batterier innover. De hadde tunge nok sekker uten...

Det ble travelt, før det hele var overstått. Og jeg er ikke sikker på om det eventuelle innslaget blir vellykket, men det får NRK ta ansvaret for.

Etter alt arbeidet, fikk vi en skikkelig hyggelig kveld med teamet. Det er alltid interessant å høre om andres jobb. Hvilke utfordringe den medfører, og det kommer jo også som regel fram en og annen "god" historie...

Natt til andag, var det en enslig rød grad til å begyne med, den forsøkte så godt som mulig å hjemme seg i det blå området. Om morgenen var det glasert utenfor. Skikkelig glatt, til den ensomme graden slo seg sammen med noen andre ut over dagen.

Det var ikke spesielt varmere natt til tirsdag, og denne natte fikk kulden selskap av vind og snø/sludd. Riktig utrivelige å stå opp for et nattlig besøk på "dassen". Morgenen ble som alle morgener på Blåfjellenden, Rolig frokost med hyggelig prat. Selv om været og værmeldingen ikke akkurat var helt slik vi kunne tenke oss.

Det ble en litt spesiell tur tilbake...

Værmeldingen gikk ut på at det ville blåse - mer - utover dagen. Vi kom oss derfor avgårde nok så tidlig. Bakken opp til Leitevann, er  ofte en utfordring. Denne gangen ble det egentlig mer krevende enn vanlig på grunn av føret.Våre smørefrie ski klabbet noe grassat. Det ble tungt.

Vanligvis tar vi en liten pause på toppen av bakken. Ikke denne gangen. Vi fikk været - vind og sludd, midt i ansiktet, og vinden var nok opp mot kuling. Ikke forhold for en stopp.

Nå har jeg gått denne turen mange ganger, og kjenner rimelig godt ruta, men denne gangen var jeg glad for kvistene som STF har satt opp. Ikke for å finne retningen, men mer for kunne holde meg på den smale sti.  Jeg slapp orienteringen, og kunne se mot bakken i ly av hetta, i stede for hele tiden og sjekke hvor jeg var. Og sikten var av og til slik at vi bare så neste kvist...

De  smørefrie skieneklabbet både i høyden og lavere nede...

Ned mot Hunnedalen vasset vi i nysnø. antakelig opp mot 15-20 cm.  Det ble "brøyting" som også var tungt - med klabber under skiene.

Vi kom likevel omsider ned til bilen, men brukte nesten dobbelt så lang tid som normalt.

Det var en tung tur, og det er lenge siden jeg har gått i dårligere forhold. Det var likevel greit å kunne konstatere at det faktisk er mulig å gå over "haugen" tilbake til Hunnedalen fra Blåfjellenden i kuling og sludd - for bestyrerinnen og meg.

Søndagstur med snuoperasjon.

En kjapp rundtur.

En sørgelig historie - det ble ingen lang søndagstur denne uken. Og verre var det at helsa til broderen var årsaken.

Men det ble tur, selv om den ble kort og bratt...

Det begynte bra, selv om været ikke var på vår side. Broderen tok en saltomortale i bakken langs sjøen ved Dale i fjor. Han har ikke riktig kommet over den hendelsen, men denne lørdagen, ville han igjen utfordre skjebnen. Og selv om jeg hadde gått rundt Li på lørdagen, var det ikke noe problem med en ny tur på søndagen - om broderen overvant motviljen mot denne spesielle turen.

På Dale var det ingen ting som tydet på problemer, men ikke langt utover begynte broderen og streve. Det gikk ikke helt slik det burde, og ikke slik vi er vandt med.

en sjefsbeslutning om å snu ble tatt - etter litt diskusjon. Ikke lenge etter sto vi i Revesdal og kikket opp bakken, skulle vi ta den veien? For i det minste å ha hatt en liten tur. Broderen var den som foreslo, og han var også den som måtte sjekke hva som var mulig...

Vi tok opp bakken - og fortsatte opp mot Øksendalen. Dette er den korte veien fra Dale mot troppen. Bare noen få kilometer opp - og tilbake. Jeg mener turen bør kunne gjøres på et par timer for de fleste.

Det er lenge siden jeg har gått i denne brekkå. Sist gang var ned, og den er ikke blitt mindre bratt med årene.

Nå tok vi det med ro, men opp denne bakken er det ikke mulig å komme uten å bruke krefter og pust.
Det gjaldt øyensynlig ikke for ungene vi hadde foran oss. Ikke mer enn 5-6 år, men full fart oppover, med faren etter. Han med den minste på ryggen. Nå tok ungene en pause i ny og ne, men totalt brukte de ikke mye lengre tid enn oss.

Vi har noe å se fram til - det vil ikke gå fortere etter som årene går.

Vi kom nå opp, og fortsatte mot stidelet som viser vei mot toppen eller mot Dalevann. Opp "den fordømte bakken". Nå har jeg ikke helt klart  for meg hvor mange høydemeter det er opp bakken fra Revesdal. Det må jo være mindre enn fra Bymarka og opp til toppen. Likevel kjentes det langt og tungt ut. Sannsynligvis fordi vi ikke er kjent med bakken og hvor bratt den egentlig er. Det er bare enkelte plasser - i "henget" at bakken mot nord er like bratt.

Vi tok ikke mot toppen. Nok er nok. Vi satset på Dalevann og bakken ned mot Dale.
Det var fortsatt is både i "den fordømte bakken" og i bakken ned mot Dalevann. Mindre enn på lørdagen, og denne gangen enklere å gå rundt. Jeg viste hvor vi skulle gå.

Det ble ingen lang tur, men på sin måte kjekk nok. Det er helt greit å ta en snarvei, spesielt når den er både lang og bratt.

Så får  vi se om broderen kan henge med senere - det blir spennende. Jeg håper det beste....

Rundt Li - den normale vinterturen.

En grei tur i februar.

Jeg er god til å bekymre meg.  Spesielt om været. Det ble en god del bruk av YR både fredagskveld og lørdags morgen. Det hjalp lite å sjekke nettet. Det ble fortsatt meldt om regn utover dagen på lørdagen. Regn og varmegrader. Det første ikke ønsket, men det siste varmt tatt i mot...

Lørdagsmorgen var det kun 3 grader , og det var overskyet, men så langt ikke nedbør.  Det fikk bli en tur rundt Li. Det tar 2-3 timer, og i regn blir det omtrent passe.

Som treningstur på vinteren passer en tur rundt Lifjellet godt. Det blir egentlig ikke så mange kilometer, eller høydemeter - for den saks skyld, men det gjemmer seg mye mellom koter og meter på turen. den er langt fra en enkel tur på noe over en mil. Det er vanskelig å få til mer en ca 4 kilometer i timen, selv i "full" fart. Det hindrer selvsagt ikke noen ungdommer å løpe runden på halve tiden....
Som sagt - en grei treiningstur på vinteren.

Innover mot Dale, var det ikke mye vinter, og heller ikke antydning til nedbør. På Dale var det tørt. Ville nedbøren holde seg vekk til jeg hadde kommet skikkelig i gang?

Det ble bedre enn ventet. Jakken måtte av, og jeg gikk i bare skjortearmene. en kjekk ting på vinteren.

Jeg håpet selvsagt å komme på nordsiden før det kom regn... Det holdt til jeg kom over skogen i lia mot toppen. Selvsagt fikk jeg været rett i fjeset på toppen. Litt sludd og vind - ørlite utrivelig. Ikke lenge etter, bare et stykke ned i bakken mor Øksendal, ble det igjen riktig levelig.

Jeg møtte et par i bakken ned mot Bymarka. De  spurte om den korte veien nedover, og jeg nevnte hvor de burde se etter stien. Jeg håper de fant fram. På toppen var det folk. Det så ut som de fleste hadde kommet opp veien, og at de skulle tilbake samme vei. Nedover var det også bare noen få mennesker. Alt i alt en litt "ensom" tur - helt i orden for min del.

Det gjelder sikkert bare meg, men jeg får ofte været i fjeste på toppen. Denne gangen var det så bra forhold store deler av turen, så totalt var det helt greit.

Nede i bakken mot Bymarka, er det fortsatt rester av oppmålingen for "monstermaster". Skikkelig greit at det ikke ble noeav disse. Jeg så ikke fram til å få deler av vinterturen ødelagt av master og ledninger.  At det fortsatt står rødmalte stikker igjen og at "fremskrittet" har lagt en del trær flatt,  får heller være greit.

Det  var ikke mye is igjen langs sjøen, det var litt i henget øverst i bakken opp mot toppen. Myrene var frosset og det var is på småvannene. I den "Fordømte bakken var det som vanlig is, mens stien ned mot Dalevann var dekket av is. Her var det nødvendig å ta en god runde rundt.

En kjekk tur, i mye bedre vær enn forventet.

Midtvinterstur på brune Jæren.

Onsdagstur med broderen.

Det har vært frost og litt snø på marken en periode. Med sol. Værmelderene hadde nevnt noe om samme været på onsdagen også. De fikk rett tidlig på morgenen, men litt ut på dagen skyet det til. Selv om det har vært skikkelig frost om nettene, så har temperaturen på dagtid vært over null. Utover dagen steg temperaturen mer enn de foregående dagene. Det var tydelig et værskifte på gang.

Avtalen om tur ble gjort på tirsdagen. Klokka 11 onsdag var broderen hos meg og lurte på hvorfor jeg ikke var klar for tur. Det tok ikke lang tid før vi var på vei oppover mot høgjæren.
Vi hadde planer om en litt lengre tur enn på en vanlig onsdag, men ikke helt de vanlige 15- 20 kilometrene vi gjerne tar søndagene.

På parkeringsplassen på Tovdal blåste det. Ikke mye, men nok til at det ble kaldt. Vind og rundt null, er en grei kombinasjon, men krever vindtette klær..  Det var selvsagt ingen andre biler på parkeringsplassen, og selv om vi så folk på Synesvarden, møtte vi ikke et menneske før halv-veis nedover mot Holmavatn. Og de var godt kledd i vinden, det var bare så vidt nesetippen stakk ut.


Det var som vanlig meningen å ta det med ro. Problemet var at jeg hadde hatt 14 dagers treningsleir i syden, med tur omtrent hver dag. Treningsleir midtvinters er gode greier. Det gir kondisjon og overskudd - etter en hviledag. Broderen derimot... Han har hytte - som krever mye, og det har gått ut over treningen. Denne gangen var det tydelig forskjell på kondisjon og overskudd.

Det skulle jo egentlig også bare mangle. Vi gikk to-tre timer omtrent hver dag i "syden", og det var bakker. I tillegg hadde jeg nok også er bedre grunnlag fra før. Broderen skylder selvsagt på forkjølelse....

Nedover mot Holmavatn, gikk det likevel greit, men i bakkene mot "Kjerringå" ble det en liten fartsreduksjon. Vi tok turen ut til Steinkjerringå, ensom og forlatt på Aniksdalsheia.
Det var tørt i bakken, mot Gjesdal kunne vi se røyk. Detbrant en eller annen plass, og det ble ikke mindre røyk ettersom vi nærmet oss Synesvarden igjen. Det må ha vært en ganske stor brann.

Et stykke oppover kom det noe vått - snø. ikke mye, men så pass at vi kjente det i ansiktet. Det gikk greit å gå - myrene var frosset, og det var bare å krysse over. Det var noen isfloer enkelte plasser. Jeg mente vi ikke hadde hold noe spesielt høyt tempo, broderen var litt uenig.

Klokka viste at vi hadde gått 12 kilometer på 2 timer 22 minutter - omtrent så kjapt som broderen normalt går. Nokså nøyaktig 5 kilometer i timen, noe som egentlig er greit tempo i terreng....

Sol, men ikke sommer.

Hå til Varhaug - søndagstur på et par mil.

Etter to uker på Grand Canaria, var det tid for den ordinære søndagsturen.

Det vil si, først måtte jeg bli kvitt en suvernir fra Puerto Rico. Jeg hadde fortsatt en grei gnagsår-bløre på høyrefoten. I første forsøk på å trø i fjellstøvlene, gikk det hull på denne - skifte av strømpe og på med nytt Compeed... Fin oppfinnelse - Compeed.

Det var sol her hjemme også, men det manglet noen grader på å være sommer. Rundt null, og et tynt lag med snø enkelte plasser. Og flagget sto rett ut. Og vinden kom selvsagt imot.

Rundt null, en bris i mot, gjør det nødvendig med vinterhabitt. Ikke overraskende ble det adskillig bedre på vei tilbake. Vinden i ryggen og et par grader varmere gjør en klar forskjell.
Selv med kalde forhold var det flere enn meg som var på tur denne søndagen. Ikke akkurat folksomt, men flere enn det jeg vanligvis treffer på denne turen.

På Hå gamle prestegård var det alt kommet en del biler, og jeg kunne se folk i stien et stykke mot Obrestad fyr. Jeg gikk forbi et par, muligens eldre enn meg. Bortover mot Varhaug gikk det greit. Høyt tempo til meg å være. Det kommer  selvsagt av all "treningen" vi fikk i "syden". Likevel var jeg ikke kommet noe særlig langt på tilbaketuren da jeg møtte paret igjen. Nesten like høyt tempo som meg....

Det var forhold til å gå fort. Tørt i bakken, bare litt is enkelte plasser, og greit å gå. Vinden i mot, kjentes, og gjorde at turen mot Varhaug nok tok noe lengre tid enn hva jeg trodde. På tilbakeveien gikk det bedre. I full fart enkelte strekk. Kjekt å kjenne at kroppen fungerer og at formen i hvert fall ikke er dårligere enn tidligere i vinter.

Det er forskjell på naturen i strandkanten langs Jæren, og hva vi så på Grand Canaria. Det er selvsagt mye fint der nede, men jeg tok meg selv i å beundre mitt lokale landskap. Denne dagen, med lav sol, var det selvsagt mye motlys og lange skygger,men det gir en spesiell stemning. Det er vanskelig å fange de gode bildene med slike forhold. Inne mellom is og snø var det grønne flekker, Sjøhusene med sauer rundt sto i kontrast mot sol og sjø Selv Komedelen fremsto som pen....

Vanligvis er siste stykket tilbake - mellom fyret og prestegården, forholdsvis tungt. Etter nesten et par mil er det normalt ikke så mye igjen i beina. Denne gangen gikk jeg med lette skritt og småsprang ned bakkene.

Det må jo ha sett litt underlig ut for de jeg passerte - en gamling i full fart - men med et smil i fjeset...
Turen fra Hå til Varhaug i frost, kjenner jeg ofte under føttene. spesielt om det er frost. Bakken er hard og det er lite som gir etter. På grunn av alle turene i løpet av "ferien" var denne turen, som tross alt er omtrent 2 mil, helt grei.

Det var kjekt med turer i "syden", men vel så kjekt med en fin tur hjemme...

Ny tur til korset over Arguineguin

Med bestyrerinnen og Anne Margrete.

Det skulle jo bli en hviledag. Etter en langtur på onsdagen, kunne det muligens passe. Bestyrerinnen hadde andre planer, og hadde lyst å ta en tur til korset over Arguineguin.

Det  er bare en liten time fra hotellet og starter med en god nedoverbakke. De andre turene begynner med en bakke opp....

Hvor turen ville gå etter at vi hadde besøkt korset,var ikke helt klart. Men tur måtte det bli. Fortsatt fint vær, selv om det var noen skyer. God temperatur og selvsagt ikke fare for nedbør.
Det ble bare en liten gjeng som tok nedover mot Balito for å gå opp mot korset. Bestyrerinnen, Anne Margrete og meg. Etter mange dager på tur har formen kommet seg for de aller fleste av gjengen. Både Bestyrerinen og Anne Margrete er i stand til å holde et mer enn greit tempo opp bakkene, og på flaten er det nesten full fart....

Det er jo litt greit å se at vi tar forbi andre i bakkene. Nå kan det selvsagt være at de vi går forbi er eldre enn oss, men vi høre til de "godt voksne" vi og.

Det ble en obligatorisk stopp ved korset for å ta bilde. Litt lengre oppover mot Norskeplassen, for det ble jo en alt for kort tur å bare gå fram og tilbake, gikk vi på kjentfolk. Det ble en liten prat før vi fortsatte.

Litt lengre opp tok vi av "hovedveien" og satte kursen mot "Lavendel" stien. Det betyr et par kilometer langs smal sti lagt inn i bakken. Det er mye kjekkere å gå slik, enn oppe på toppen - på vei. Bestyrerinnen og Anne Margrete hang på og gikk godt.

Forrige gang vi gikk her, hang vi oss på Norskeklubbens søndagstur. Det var oppmuntrede å kunne konstatere at vi nok gikk fortere denne gangen.
I den siste bakken opp mot Norskeplassen fikk vi heiarop fra oppe på Norskeplassen. Edvin hadde kommet opp med en del andre - den korte veien - og så oss i bakken. På Norskeplassen var også både Olav og Kjell. Rett før vi kom, hadde resten av den faste gjengen gått mot hotellet. Nesten hele gjengen hadde tatt turen innover, om ikke samlet.
Lettgått sti, fint vær og varme - det er kjekt å gå tur på Grand Canaria.

Det ble en god gjeng som startet på tilbaketuren. Etter en stund foreslo bestyrerinnen at vi skulle gå "dalen" tilbake. en noe lengre tur enn den resten av gjengen ville ta. De hadde det travelt - lunchen med sildebord ventet.

For vår del - bestyrerinnen og jeg, ble det en fin tur tilbake. Det var mange på vei mot oss, og en del gikk samme vei som oss. "Dalen" er lettgått. Det er noen bakker ned for å nå "hylla", men den er til gjengjeld nesten flat, om enn lang.

Fra Mogan til Tauro - en langtur på Grand Canaria.

Onsdagstur med Norskeklubben.

Langtur - 6-7 timer? Det virket ikke som en riktig god ide. I tillegg skulle turen være både bratt og luftig - for folk som er skeptisk til høyde...

Noe jeg av og til merker - når jeg er på plasser hvor høyde merkes.

Dette var hva Norskeklubben hadde på menyen denne onsdagen.  En tur fra Mogan - fra møllen og opp bakken, over "hylla" og opp til kanten. Var den turen virkelig noe for meg? Det hadde blitt så pass mye tur den siste tiden at jeg muligens ville kjenne det i beina etter hvert.. Og hva med føttene, de har fått en del blemmer og en god del juling.

Uansett, jeg ble med, selv om jeg egentlig først bestemte meg tidlig på morgenen.

Buss til Mogan, er første post på programmet. Med busskifte i Porta de Mogan. Nå måtte vi vente på bussen i Puerto Rico, og når den først kommer så kjører sjåføren som om han skulle ha stjålet bussen.
Det sto en liten buss og ventet for å ta turen opp til Mogan kl 09:40. Norskeklubben var over 20, i tillegg kom det en annen gjeng. Bussen ble full.
Vi steg av ved møllen i Mogan, og gikk noen meter innover og tok en asfaltert stikkvei oppover lia. Det sto et skilt på toppen og viste vei - rett opp. Vi skulle opp 500 høydemeter på omtrent en kilometer. Rimelig bratt, men for så vidt uten problem på den gode stien.
Jeg var glad da vi kom opp til kanten. Jeg hadde antakelig høyere puls det siste flate stykket enn i bakken...

Nesten helt øverst gikk stien bortover en smal hylle. Fjellveggen på ene siden og bratt ned - stup - på den andre. Også det helt greit - for folk som ikke har problemer med høyde.

Det ble en liten pause øverst. Folket benket seg langs stien og pustet ut.
Dette var en tur i regi av Norskeklubben, og her gjelder regelen om at det er lov å si fra om farten er for høy, men ikke mase om å gå fortere...

Det hindrer ikke gjengen fra å gå i bra tempo. Her går det egentlig unna både i oppoverbakkene og nedoverbakkene. Det står vel også på sidene til Norskeklubben at de som vil være med på langturen onsdagene, må være i bra form til å gå både fort og langt.

Og lang er turen fra Mogan til Tauro Grill.

Etter å ha kommet opp bakken, stiger stien jevnt men ikke bratt oppover. Den går langs brinken ned mot Mogan, og det er mulig å se stien opp bakken mot Venguera og selve stedet Venguera.

Det er et stykke å gå ned til "to rom og kjøkken" hvor vi hadde en spisepause. ("To rom og kjøkken" er navnet på rester av en bygning her inne på heia.) Videre gikk stien mot Cortadores gjennom pinjeskog på gammel opparbeidet sti. Fortsatt bratt ned på siden, men her var det greit å gå. Utsikten nedover mot Tauro var virkelig fin. Det var også kjekt å gå gjennom skogen som ga skygge. Og så luktet det kvae..

På denne turen tar vi ikke opp på Ivars plass, men gikk langs en hylle og opp på veien mot "sommerfjøset" Hvor vi tok en pause. Da hadde vi vært på tur noen timer, og selv om det fortsatt var over en time ned til Tauro, så de fleste mot slutten på turen.

Nedover gikk det samme vei som forrige onsdag. Selv om tempoet nok var litt lavere. De gyldne dråper på Tauro grill smakte fortsatt fantastisk, og det ble drosje til hotellet.

23 kilometer med 5 timer på beina og to timer pause totalt. 800 høydemeter opp og 1000 ned.

En skikkelig fin tur.

Venguera - fortsatt en hyggelig opplevelse.

Endelig var det tid for tur og opplevelser.

Det ble ekstra kjekk tur denne tirsdagen. Været var selvsagt bra. Forholdene eller perfekte. Tørt, sol, blå himmel og ikke minst hyggelig selskap. og en skikkelig fin tur.

For meg er turen mellom Mogan og Veneguera den fineste jeg går her på Grand Canaria. Den har det meste. Oppoverbakker, sol og varme - helst vel varmt, opplevelser, skikkelig fint landskap med grønne planter og fargerike blomster. Med en hyggelig lunch halvveis....

Vi ble fler og fler på turen. I tillegg til den faste gjengen Sigbjørn, Annelise, Kjell, Ingrid, Edvin og Anne Margrete pluss bestyrerinnen og jeg, ble også Olav og fruen med. Min yngste bror ankom også Grand Canari denne uken. Vi møttes tilfeldig på mandagen, og avtalte at de også kunne melde seg på turen tirsdag.

Vi var et helt følge - 12 stykk - som satte oss på bussen i Puerto Rico for å dra til Puerto de Mogan. Vi nådde bussen videre til Mogan med et nødskrik.

Sol og sommer? I det vi gikk av bussen på Mogan - i skyggen, var det ikke direkte sommertemperatur. Ikke stort mer enn 10 grader. Men bare et lite stykke oppe i bakken - i sola, ble det adskillig varmere. Og opp mot toppen ble det hett...

Vi var så pass mange at det var litt forskjell på formen. Noen holdt god fart.  Jeg halset bak de første, mens andre brukte noe mer tid opp bakken. Passet er 424 moh, så det er noen høydemeter oppover.  Fra toppen er det god utsikt over både Mogan og Veneguera. Det er litt spesielt å kunne se både start og endepunkt på en tur fra samme sted.

I forhold til området rundt Norskeplassen, er terrenget her oppe mye mer grønt og med flere planter og busker - og palmer. Det er ganske tett med gras og busker, og det dukker opp gamle kjente planter som lavendel.

Nede mot Venguera blir det nesten oaseaktig. Palmer og planter står tett.  På veien nedover mot landsbyen hører vi bikjer som bjeffer og haner som galer, det lukter høy og det er mulig å kjenne at det fyres med ved. Kjente og koselige lyder og lukter.

Det er kun en ting som kan minne oss på årstiden - kalenderen. ellers er det sommer. Både lyktene og lydene er minner om sommerferier på landet.

godt selskap gjør en kjekk tur enda hyggeligere. Denne dagen var vi så mange at det var lett å finne en og snakke med. Det var bare greit å friske opp gamle minner fra forrige tur samme sted med noen, eller vise andre, på sin første tur i løypa, noen av severdighetene.

En av de tingene som det greit å få med seg, er en lang og fredelig lunch. Ute på plazaen i Venguera. Sammen med andre på tur og lokale som også skulle ha sin lunch. Det å sitte fredelig og rolig med god mat, godt selskap, i sol og sommertemperatur, kan det ikke bli for mye av.

Det kom stadig fler som ville ha lunch. Det er tydelig at denne turen er blitt mer kjent i løpet av det siste året. Og det fortjener turen, som er en virkelig perle. Vi, som hadde ankommet før kokken,  måtte vente på maten før vi overlot bordene til nye gjester og tok fatt på turen tilbake - samme vei som vi kom. Bakken opp er selvsagt både lang og noe bratt, men den er lagt lik at det egentlig er helt greit å gå.

Stien er en gammel ferdselsvei og det viss delvis ved at den er fint steinsatt. Slitasjen viser dessverre også på steinsettingen, som er vekk deler av turen.

Dette er ingen lang og tung tur. Avstanden i luftlinje mellom Venguera og Mogan er ikke mange kilometrene. Høyden og alle svingene oppover gjør den lengre og tyngre enn den tilsynelatede kan være.

Dette er en tur som får min anbefaling. Bedre tur enn dette må det være vanskelig å finne.
Tilsasmmen 300 høydemeter - omtrent 10 kilometer og vi brukte nesten 1,5 time hver vei - og 1,5 timer på lunchen...

Krossen i Arguineguin og til Norskeplassen.

Vi hang oss på Norskeklubben oppover.

Hviledag på lørdag. Etter mange turer gjennom uka, var det på tide med en liten pause. Selvsagt ble det også på hviledagen en del spasering. Hotellet ligger jo ikke rett på siden av senteret i Puerto Rico. Det blir et par -tre kilomer hver vei.

Lørdagen ble for en stor del tilbrakt ved bassenget. Kjekt det og. Det minner mer om "syden" enn å traske opp og ned bakker. Hviledagen ble brukt til å planlegge søndagens tur. Nå har Norskeklubben tur hver søndag. Fra Puerto Rico og fra Arguineguin, med retur til et av stedene for medlemsmøte - med allsang og noe i glasset.

Edvin og Ann Margrethe vill ta følge med Norskeklubben fra Puerto Rico og gå til Norskeplassen. (Forbi hotellet, det ble bakken ned og opp for de.)
Resten av gjengen tok sikte på korset over Arguineguin. Et landemerke med god utsikt. Fra Korset var det for så vidt ikke fastlagt rute, men det var snakk om å gå om Norskeplassen.

Været søndagsmorgen  var skikkelig bra. Sol, lite vind, og god temperatur - nettopp slik "syden" skal være. Det var sommer og sol og skikkelig bra da vi startet på bakken ned mot Balito, for så å ta opp mot selve korset. Og vi var ikke alene. Selv om det var tidlig, var det en god del folk på vei.
På vei opp bakken mot korset gikk vi på gjengen fra Norskeklubben som skulle til Norskeplassen. Vi så de igjen, et godt stykke under oss, fra toppen.
På toppen traff vi en gjeng jenter på tur. De ville også oppover mot Norskeplassen, men først etter å har blitt fotografert ved korset.

Vi tok fatt på den lange veien oppover mot Norskeplassen. Forrige søndag hadde vi gått på sti nedover, og jeg håpet å finne denne stien på vei oppover.
Gjengen fra Norskeklubben kom opp mot oss, og de skulle gå denne stien. Vi hanh oss på, og fikk flott gølge oppover. Deter mye hyggeligere å gå på sti mellom busker og kratt - selv om stien er smal, og det er bratt.

Vi kom opp til Norskeplassen rett før gjengen fra Puerto Rico.

På Norskeplassen var det trangt om saligheten - en masse folk hadde samles. Ikke bare de som fulgte Norskeklubben, men også mange andre. En liten pause, og så tok vi fatt på nedturen - denne gang sammen med Norskeklubben og mot Puerto Rico, og medlemsmøtet.

Noen gikk "veien" mot Puerto Rica, mens andre satset på stien ned "Røret". Og den stien er ikke helt enkel. Bratt og lang, og med litt klyving over "røret". Forrige gang jeg gikk ned her, tror jeg at jeg sa at det ville jeg ikke gjøre flere ganger. Jeg er ikke helt komfortabel i bratte bakker med løs grus.

Denne gangen var det en helt grei tur ned. Det tok riktignok et kvarter omtrent, men nestren uten problemer. Noe - fra Norskeklubben hadde vært ute og sopt vekk en del av den løse grusen, og på den måten gjort nedstigningen relativt enkel. Nederst i bakken begynner veien og asfalten, som vi fulgte til senteret i Puerto Rico.

Det var alt kommet en god del medlemmer av Norskeklubben, og etter som deltakerene på søndagsturn også inntok lokalet, ble det rimelig fult. Opp mot hundre menesker til sammen.
Med allsang og øl....

Champanjestien til "Våres Plass"

Opp og ned, men en spennende tur.

Det er ikke bare norske på tur på Grand Canaria.  Denne gangen traff vi en "utenlandsk" mann, men for sikkerhets skyld så snakket han norsk... For å gå tur her må  det være enklere å snakke norsk - for "utlendingene". Alle andre er jo norske....

Vi kom sent i gang med dagens tur. Værmeldingen mente vi skulle bli velsignet med sol og sommer på formiddagen, og at vi bare fikk sommer på ettermiddagen. Da passet det godt med noen timer på solsenga før turen.

Det har vært smått med dagsedler og program. Denne dagen hadde programkomiteen tatt seg sammen og avholdt et kjapt møte og komiteens eneste medlem Edvin, hadde enstemmig vedtatt at vi skulle gå Champanjestien til "Våres plass".  Ingen av oss hadde gått denne turen før. Vi har sett deler av stien, og hadde en oppfatning av hvor vi skulle gå. Hva vi ikke var klar over, var hvor mye opp og ned - og opp, vi skulle. En overraskelse for mange...

Utgangspunktet var selvsagt Norskeplassen. Fra hotellet og rett opp når vi greit Norskeplassen på noe under tre kvarter. En liten pause, og så opp til stidelet mot Champanjestien. Et gammelt skilt viste vei.

En kjapp bakke opp, og så overraskelsen. Vi måtte ned en både lang og bratt bakke til Champanjedalen, for bare å ta fatt på en enda lengre bratt bakke opp. Før vi kunne spasere utover mot "Våres plass".

Anstrengelsene både opp og ned bakkene ga så avgjort valuta for pengene. Champanjedalen var noe ganske annet en det mer ørkenpregete landskapet opp på slettene ved Norskeplassen og innover. Her var det blomster, busker og kaktus, samt en og annen malerisk pinje. En bakke her og der er også greit. Det blir jo litt ensformig å gå den samme veien hele tiden.
Nå er ikke alle i vår gjeng like "glad" i bakker. Det skal ikke mye til for å komme på gli i grusen, og det er bratt og langt ned....

Heldigvis gikk det helt greit med alle - selvsagt.

Sigbjørn hadde gått til anskaffelse av "champanje" spansk så danne... Det var meningen å feire dagen - og en ny tur ute på "Våres Plass". Det viste seg at Champanjen burde vi ha spettet nede i dalen. Det hadde det passet best.

Nå gjorde det ikke mye forskjell, det ble likevel en feiring - på "Våres Plass".
Hjemturen gikk på kjente stier, og på kjente veier. Grus og støv. Ikke fult så kjekt, men raskere. Med en klunk Champanje innabords og flate  veien, var det ingen grunn til sure miner. Nedover mot Norskeplassen gikk kjapt og med godt humør.

Som vanlig hadde Kjell kontroll på tidsforbruk og avstand. Vi gikk til sammen 13 kilometer på 3 timer - effektiv gåing.

Champanjestien er antakelig litt kjappere en den vanlige veien, men med mye mer opp og ned. Og den er noe bratt inne i mellom - ikke problematisk bratt, men...

Fra Norskeplassen gikk vi mot sola og solnedgangen tilbake til hotellet. en grei avslutning på en fn tur.