En skikkelig dagstur på kjente stier.

Frem og tilbake på dagen til Blåfjellenden.

Med fri på fredagene, har det ikke blitt så mange dagsturer innover til Blåfjellenden de siste årene. Det kan ha blitt en eller to pr år, men flest overnattingsturer med en kort tur inn og en like kort tur tilbake.

Denne uka, ble fredagskveldt tilbrakt hjemme - greit det også. Planen var å forsøke en tur frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdagen.

På grunn av veiarbeid i Dirdal, blir det lett en lengre biltur enn tidligere. Denne gangen var jeg maksimalt uhledig å sto som nummer en i køen av de som skulle oppover kvart på 11.

Med ventetid og ekstra kjøring, startet jeg omtrent på normaltid, selv om jeg tok ut hjemmefra tidlig.
En tur frem og tilbake til Blåfjellenden er ikke en enkel tur. Det er over 8 kilometer hver vei - 16-17 kilometer til sammen, og det er minst 400 høydemeter - hver vei.

17 kilometer og 800 høydemeter på en dag er en skikkelig fjelltur. Nå vil vekten på sekken være med på bestemme hvor tungt det egentlig er, men på dagstur har jeg lett sekk.

Stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen har jeg gått mange ganger. Det er lite nytt å se, men naturen er likevel aldri den samme. Det er sommer i fjellet, Grønt og fint, og med småfugler på plass. Steinskvetten hopper foran og piper som vanlig. Myrene er fortsatt grønne, men alt nå - i slutten av juli - er det et lite stenkt av brunt på toppen av tuene.

På vei innover hadde jeg vinden i rygggen. Det ga meg en ekstra puff opp bakkene, og siden jeg ikke hadde tatt det med ro på fredagen - bare noen timer jobbing . var overskuddet tilstede.

Det gikk greit innover.

Selv om jeg ikke så et menneske på vei innover, føler jeg meg ikke ensom. Denne turen har jeg gått så pass mye at det er blitt noe av en "transportetappe". Jeg er liksom ikke helt på fjellet, men på vei til "fjellet". Det er likevel alltid skikkelig kjekt å stå på toppen av bakken ned mot Blåfjellenden. Da er det bare en halv time igjen før hytta. Nedoverbakke stort sett hele veien.
Bortsett fra på hjemturen - bare oppover helt til topps...

På hytta gikk tiden fort. Detvar to jenter på vei mot Sandvatn, og det kom en jente fra Langavatn. Det er hyggelig å treffe folk i heia.

Jeg måtte hente vann- det var ikke en dråpe i bøttene. Etter å ha spist, det ble en litt lengre pause enn jeg hadde tenk, så var det å få på sko og ta fatt på hjemturen.

Motvind. Jeg fikk vinden rett i fleisen da jeg kom opp på toppen. Nå hindrer ikke vinden mye, den var ikke så sterk, men den bråkte rundt ørene...

Etter en grei tur innover, ble det litt tyngre hjem. Bakken opp var overkommelig. Det ble til at jeg forsøkte å holde tempoet oppe. Motvind og et par timer i beina, gjorde det tungt. Det fikk bli en tur i "vanlig" tempo. Med pusten på plass og bare noen små bakker på tilbakeveien, så ble det likevel en grei tur. Uten nedbør og tørre steiner gjorde det lettere å holde farten opp, på tross av at ankler og bein ikke var i samme forfatning som da jeg startet.

Nede på veien, kikket jeg på klokka. Og fikk det travelt. Skulle jeg nå køen fra Byrkjedalstunet, måtte jeg skynde meg. Det klarte jeg med god margin, men køen beveget  seg saaakte mot E29.