En tur til å bli i godt humør av.

Blåfjellenden og tilbake - fredag til lørdag.'

Det hender jeg får spørsmålet "hvorfor". Hva er det som drar meg opp i heia, opp og ned bakker, med tung sekk i timevis, flere ganger i uka.

Oftest svarer jeg at det vet jeg ikke. Av og til finner jeg et slags svar, eller deler av svaret, på en tur.
På ukens tur til Blåfjellenden - fredag til lørdag,  dukket det opp flere gode forslag til svar på dette spørsmålet.

For det første været.

Vi hadde et greit vær innover, når vi ser bort fra de siste 300 metrene mot hytta. Litt lett nedbør, lite vind og stort sett overskyet. Temperatur rundt ti grader. Helt greit turvær.

Sammenliknet med været vi hadde på veien opp mot Hunnedalen, skikkelig regn, var det mer enn greit - helst bra.

Men lørdag slo til med kjempevær. sol, lite vind og skikkelig sommer i heia. Kjempefint.

Det er  stort å se et speilblankt Leitevann. En skikkelig god grunn til å ta ut.

For det andre, så er det mer enn hyggelig, det er kjekt, å treffe fjellfolk og få en god drøs om fjell og hytter og stier. Det var nettopp hva vi - broderen og jeg - fikk på fredagskvelden.

Kjentfolk på besøk i hytta samtidig med oss, er alltid en fin opplevelse.
For det tredje, er det god trim å tråkke opp og ned bakker med sekk på ryggen. Det trenger så avgjort ikke å være på nye stier, selv om det også er kjekt. Gamle velprøvde stier duger godt. Og ingen sti er mer velprøvd enn den mellom Blåfjellenden og Hunnedalen.

Denne uka slo alle tre tingene til samtidig.  Vi fikk en fin tur innover. Klokka fortalte oss at det også hadde gått greit tidsmessig. Det er ingen selvfølge for pensjonister. Vi var langt fra trette og utmattet da vi sto i døra på Blåfjellenden på fredagskvelden.  En fin tur.

Været var  bra innover, men fantastisk på tilbakeveien på lørdagen.  Det er slike turer som brenner seg inn i minnet (spesielt om jeg klarer å notre dette på bloggen). Sol og sommer, med sommerlyder fra småfuglene og duft fra eineren og speilblank sjø under en skyfri himmel.

Kvelden ble også minneverdig. Vi fikk besøk av en jente som jeg kjente fra før. Det var hyggelig å fornye bekjentskapet, og ut på kvelden kom det flere kjentfolk.  Det ble noen skikkelig koselig og hyggelig timer rundt det runde bordet med utsikten nedover Fidjadalen, med prat rundt hei og fjell.
Sola som plutselig sto inn vinduet fra blå himmel, varmet en god stund ut  over kvelden. Det var godt dagslys til omtrent 11. Selv da vi gikk å la oss litt senere, var det uten behøve å tenne lys.

Det er en skikkelig god grunn til å ta til Blåfjellenden når vi av og til treffer kjekke kjentfolk.
Sola vekket meg lørdagsmorgenen. Det var omtrent ikke vindpustet ute. Dammen lå helt blank. En morgen til bli i godt humør av.

Nå er det alltid en del ting som må gjøres før vi forlater hytte. Denne morgenen gikk gjøremålene mer en greit, og vi var ute av dørene for 10.

Bakken opp et både bratt og tung. Denne gangen ble det også varmt. Det er sommer i Norge.
Nå kan sommeren ta en brå slutt - vi så det første røde multekartet denne dagen....

Etter mange turer i regn og vind, helst med lav temperatur de siste ukene, var det kjekt å være på en sommertur, selv om det ble varmt.

Det var stort å se Leitevann med speiling av fjell og blå himmel. Vi måtte stoppe opp en liten stund bare for skikkelig å få med oss dette synet.

En grunn til "varmen" var ny bukse. Skattepengene ga anledning til en nyanskaffelse, som jeg selvsagt måtte prøve. Norrøna Recon bukse.  Litt tyngre, men mykere i stoffet en Dovre, men eller helt grei å gå med . Nå gjelder det bare at den holder mye lengre enn Dovre, Det vil vise seg på våren neste år...

Tilbaketuren gikk i et greit tempo. Klokka viste at det går litt senrte en i de gode gamle dagene, men på en fin dag som denne, var det ikke noe problem i det hele tatt.