Tur 4 i Alpene - Grublspitze 2395moh.

Siste turen i Alpene og det ble en topptur.

Det har vært innholdsrike dager i Alpene. Alle i reiseselskapet har vist seg å være usedvanlig hyggelige mennesker. Det har vært kjekt å være på tur. Turene har også vært ganske forskjellige.

Første turen gikk i et fantastisk vær og med en flora som vi bare kan drømme om hjemme. Det er litt spesielt å gå tur til et annet land. Andre turen gikk til Italia. Tredje turen gikk til en gammel Alpehytte. En hytte med sjel og uten vei - nettopp noe for meg.

Fredagens tur var planlagt å bli en lengre tur innom forskjellige topper. Det viste seg at det østerikske forsvaret hadde øvelse i området. Turen ble derfor noe kortere og vi kom bare innom en topp.

Til og med den planen holdt på å ryke...

Vi voknet opp til hvitt på toppene - nysnø. Vi ble fort enige om at det ikke kunne være mye snø under 2500 moh, Håpet vi.

Bussen gikk fra hotellet 9 på morgenen. Da var himmelen nesten blå. De villeste optimisten så for seg en tur i sol og varme.

Bussen skulle opp til Lanersbach, hvor vi skulle ta Eggalm banen opp til en respektabel høyde - nesten 2000moh.

Gondolbanen ville spare oss for å gå opp nesten 800 høydemeter. Noe, i hvert fall jeg, setter pris på.
Med nysnø på toppene kom det ikke som noen overraskelse at det var kjølig...

På nesten 2000 moh var det kaldt...

Fra gondolbanen bar det oppover på god grusvei, et stykke oppe i bakken gikk vi forbi en bil.
Videre gikk det ut på sti, men fortsatt opp, og mer opp.

Mot Grublspitz går det oppover. Og mer oppover.
Vi fikk mer og mer "utsikt" etter som vi kom opp i høyden. Stien gikk på en ganske spiss rygg oppover. Helt uten problemer - utenom pusten. Det var tungt å komme seg opp bakkene.

Et stykke før toppen ble det hvitt rundt oss. Både på grunn av tåke som trakk inn og på grunn av nysnø som dekket bakken. Snøen laget ikke noe problem. det gikk greit å gå. Tåka kom og gikk.

Vi diskuterte hva en høyde på opp mot 2500 meter over havet har å si for "pusten" Ikke alle var enige om at det hadde noe å si, men for egen del mener jeg at høyden faktisk merkes, når du kommer opp mot Galdhøpigg - høyden.

Det siste stykket fikk vi gå i "eget tempo". Det er virkelig imponerende hvor god form turfølget er i. Vi var sammen med fol som både er noen år yngre og noen år eldre enn meg. I alder antakelig fra omtrent 50 til godt over 70. (Det var mange jenter i turfølget, så alder er ikke noe som "naturlig" kommer opp,) Uansett alder, var det imponerende å se at alle kom opp til toppen på nesten 2400 moh i god form. Og bare for å skikkelig slå fast en ting... Jeg var langt fra første mann til topps.

Etter pause og bilder, satte vi kursen nedover - bokstavlig talt. Den stien vi valgte tilbake, var nok en god del brattere enn den vi valgte opp. Og den var bratt nok å komme opp...

For egen del er jeg lite begeistret for bratte bakker. Spesielt om det er vått, og her hadde nysnøen smeltet i stien. Jeg var nok den i følge som gikk senest nedover lia. (Eneste unnskyldning er vel at jeg antakelig har sklidd mest av alle som var med.)

Vi tok pause ved en liten pytt, som også viste på kartet (1/25.000). I ettertid har jeg begynt å tvile på om vi virkelig var der vi trodde vi var - på tross av pytten. At  vi tok pause lengre oppe i lia enn hva vi trodde, vil i hvert fall forklare hvorfor vi ble usikre på stien lengre ned.
Nå viste det seg at Helge Johanson ledet oss på den korrekte smale sti hele tiden, og det var aldri noe spørsmål om ikke å finne fram. Vi kunne jo se målet...

Men altså, kunne kartet være aldri så lite feil?

Selv om vi kunne se målet, sto det på skiltet at det var 45 minutter til Eggalm. Det var nøyaktig hva vi brukte.

Siste turen ble en topptur . En litt kort tur. Vi fikk uansett en skikkelig fin tur, og en fin opplevelse. Været var skiftende med nysnø og litt sol, til vind og sol, og tilslutt regn.

Utsikten var hele tiden fantastisk. Hvite topper, grønne lier og landsbyer langt nede, blå himmel og tåke om hverandre. Vi kunne se hvor vi hadde vært de andre turene og fikk på den måten litt oversikt over det landskapet vi hadde gått i.

Eggalm serverte selvsagt noe sterkt i små glass, som satte et fint punktum for et fint opphold i høyden. Alle turen var forskjellige, men til sammen ga de, for meg, en smak av hva Alpene virkelig har å by på.

Det frister med en gjentakelse.