På søndagstur med bestyrerinnen.

Høgjæren i sommerdrakt.

Mange er på ferie. Vi pensjonister får jo ikke ferie, Bestyrerinnen som er i fullt arbeid har fortsatt ferie. Det er noen uker til vi drar sydover. I mellomtiden blir det tur som vanlig.

Det var ikke mye tvil om at vi skulle på søndagstur. Lørdagskvelden  brukte bestyrerinnen til å studere YR. Hvor ville det være best å gå?  Første forslag bele en tur til Vådlansnuten. Dette synes bestyrerinnen er en skikkelig fin søndagstur. Og passe lang.

En annen løsning ville selvsagt være å ta mot Brusaknuten og Karten. Bestyrerinnen ville ikke utfordre skjebnen nok en gang. Det kunne være fare for tåke og regn. Neste gang vi tar den turen skal det være godt vær....

Yr og bestyrerinnen var enige om at det ville være best vær i sør. Hun foreslo å gå langs sjøen ute på Hå. Jeg mente det ville være greit å gå oppe på høgjæren. Der har jeg og broderen nesten fast tur hver onsdag, men med bestyrerinnen som selskap, ville det uansett være en litt annen tur en den "vanlige".
Selvsagt regnet det da vi kom opp mot høgjæren. Nå er ikke regn noen god grunn til å holde seg hjemme.  Det kan lett bli litt surt i regn, men jeg blir surere av å holde meg inne - sier bestyrerinnen.
Det underlige var at parkeringsplassen ved Holmavatn var tom.

Ingen biler. Ingen folk som skulle på tur eller alt var på tur. Det kom riktignok en bil samtidig med oss, men folkene i den bilen var de eneste vi så omtrent hele turen.

Jeg har vært på tur langs de samme stiene i skikkelig surt høstvær med 2 grader og sludd og vind, og fortsatt truffet folk. Lett  regn, og lovnad om sol senere - ikke en kjeft. Fellesferie, sa bestyrerinnen....

Det er egentlig greit med sommertur på høgjæren. På vinteren er det ikke mye blomster å se. Midt i juli, fant vi en del fine planter. Det lyste gult et stykke fra stien. Bestyrerinnen måtte bort og sjekke. Antakelig gul gåseblom (men her kan jeg lett ta feil). Litt lengre mot Steinkjerringå sto det noen fine orkideer. Antakelig en eller annen sort Marihånd.

Det er kjekt med planter og fugler.  Selvsagt hørte vi den sørgmodige tonen til heiloen, og vi kunne se fuglen på en stein. I tillegg ga også heipipelerka lyd fra seg.

Både bestyrerinnen og jeg setter mer og mer pris på slike ting etter som årene går. Det er kjekt å gjenkjenne både planter og fugler - hadde bare hukommelsen vært bedre.

Det var ikke folk. Ikke på veien mot Steinkjerringå eller opp mot Synesvarden. Det var ikke en gang dagsferske spor av folk. Spor av sauer, ok - spor av folk - ikke i det hele tatt.

På Synesvarden var det folk. De samme fire som hadde kommet til parkeringsplassen samtidig med oss. Vi fikk en hyggelig prat, før vi satte kursen nedover mot Holmavatn.

Vi hadde lett regn et lite stykke helt i starten, etter det gikk vi stort sett uten jakke. Været var egentlig bra med sol inne i mellom. Vi kunne se sinte sorte skyer lengre inne i landet, og sol og sommer lengre sør. Høgjæren var et godt alternativ denne dagen.