Sommertur i regn.

Men bedre vær på hjemturen.

Etter en uke med mye tur i Alpene, var det hjem til de vanlige turene. Det er skikkelig fint i Østeriket, men slettes ikke verst i Norge heller.  Det fikk vi grundig bevist på turen til Strandalen. Vel hjemme på ondagen, begynte planleggingen av neste tur.

Jeg måtte til Blåfjellenden. Det var omtrent 14 dager siden sist tur innover. Utfordringen var været. Yr melde regn på fredag og noe bedre på lørdagen. Og bestyrerinnen meldte tur til hytta ved sjøen på lørdagen....

Skulle jeg innover, så ville det bli på fredagen, med tidlig retur på lørdagen. Det ville i så fall bli 4 (korte) turer denne uken. Helt greit?

Det er fortsatt stengt i Dirdal. Det betyr en omvei på omtrent en halv time. Eller mer om, jeg ikke treffer kolonnen på Veen.

Trøstesløst vær var det som møtte meg. Det er lite morsomt å ta på jakke og starte opp bakken i regn. Nå kom vinden bakfra, det gjorde turen innover heia i regnvær adskillig mer behagelig.
I dårlig vær, ser jeg på skoen og på stien rett forran. Det blir ikke mye stopp for å beundre utsikten. I det store og hele, blir turen inn en transportetappe.

Skyene hang rundt toppene. Det dryppet nesten hele veien, babre avbrudt av skikkelig regn inne i mellom. Detble vått. Alt ble vått.....

Men selv en tur i regn tar jo slutt, og det var kjekt å få øye på hytta.

Innover hadde jeg ikke sett snurten av spor eller folk. Det så til å begynne med ut som om det heller ikke ville være folk på hytta. To danske drenger hadde kommet opp Fidjadalen. De hadde brukt to dager oppover, med en telt natt. Hytta var full av utstyr til tørk.

Det var heldigvis plass til mine våte klær.

Folk på hytta, betyr fyr i ovnen. Det tok ikke lang tid før jeg kunne sette meg ned med te, saft og skoleboller.

Danskene gikk tidlig til sengs. Det ble en kveld alene med sudoku og Pepsi Max og lesebrett.
Det regnet bra om natten, men ut over morgenen ble det opphold og til og med glimt av blå himmel. Jeg måtte komme meg avgårde tidlig, og var ute av hytta før 10.

Det var adskillig morsommere å starte på tilbaketuren. Opphold og vinden bakfra. Etter en uke med "høydetrening" - gå høyt, sov lavt - i alpene tenkte jeg på "formen".

Oppover bakken gikk det greit - syntes jeg. Endelig på topp av første bakken, var det krefter og vilje til å fortsette i bra tempo. Det gikk greit mot Hunnedalen.

Av og til, når formen er bra, så synes jeg at det ikke er skikkelig "motstand" i bakkene. Det er bare å gi på. Denne turen opplevdes litt slik.  Antakelig hjelper høydeopphold.

Rett før Hunnedalen, gikk jeg på gode hyttenaboer. Det er bare en kort tre timers tur mellom oss. Vi har møtt hverandre mange ganger i løpet av de årene jeg har gått mellom Blåfjellenden og Hunnedalen, og det er alltid like hyggelig.

Nede ved bilen kunne jeg se at det hadde gått greit. Klokka var bare så vidt 12.