Test av form rundt Li.

Vårtur med innlagt test.

Værmeldingen var grei for lørdag og søndag. De meldte fin vær, men muligens litt kaldere enn det har vært. Det var ikke hva jeg voknet opp til på lørdagsmorgenen.
'
Planen var en tur til Bynuten. Med yr og skyere, snudde jeg på flisa og tok mot Dale for en treningsrunde rundt Lifjellet. Bynuten får utstå til søndag.

Jeg hadde egentlig sett fram til en litt lengre tur. Nå kunne det jo være at bakfoten og kneet sa takk for seg et stykke oppe i lia, men det var på tide med en test...

Jeg fikk ta testen rundt Li. Spørsmålet er hvor mye jeg har "tapt i tid" i løpet av de siste årene, eller aller helst i løpet av det siste året. Det har blitt mindre og kortere turer enn tidligere, og formen har ikke vært på topp.

En liten innsats de siste ukene, har gjort at jeg føler formen var på gang. Hvor fort kunne jeg komme rundt Li?  Denne turen har jeg tatt i hvert fall i 25 år, og tidligere gikk det unna på 2 timer 15 minutter i fullt tempo. Hva blir det om jeg forsøker å presse tiden nå?

Forholdene lå i hvertfall til rette for en kjapp tur Det var forholdsvis tørt i bakken og stein og berg var så avgjort ikke glatte.

Jeg startet på normal tid, og det vvar alt kommet en del biler på Dale. Det kunne se ut som om det var folk på vei, men etter en stund forsvant alle spor og jeg var alene i stien.

Først helt ute ved Bymarka så jeg folk, som kom bakfra og for forbi. I bakken...

Kunne det være at jeg ikke helt hadde formen inne?

Det er vanskelig å få rette "farten" oppover, så jeg bestemte meg for ikke å prøve å henge på, og kom opp til toppen i rimelig god stand. Tunga var fortsatt på plass.

Fra toppen og ned møtte jeg noen ganske få. Nå var det blå himmel og sol. Skikkelig fine forhold.

På parkeringsplassen kunne jeg se at det tross alt hadde gått kjappere enn "vanlig" på de siste turene. Tiden ble noen minutter under to og en halv time. Det får jeg være fornøyd med.

Søndagstur på høgjæren.

Sammen med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen ønsket en søndagstur. Selv hadde jeg trent og gått tur de siste 6-7 dagene, og en gammel kropp er ikke helt fortrolig med så store mengder fysisk aktivitet.

Nå vet jeg av erfaring at så snart jeg kommer i gang, så "går alt så meget bedre". Men jeg var langt fra klar for noen langtur. Heldigvis var Bestyrerinnen heller ikke klar for noe sånt.

Lørdagskvelden ble tilbrakt i stolen - uten noe særlig bevegelse. Hadde det vært gjyngestol, så hadde den stått i to.

Søndagsmorgen var derfor bare et spørsmål om hvor turen skulle gå.

Turmål for søndagsturen bestemmes i stor grad av vær og føre. I vinter har det vært mye snø og is, og da har strendene vært gode å ha. Med våren og grønne bakker, så er det andre muligheter.

Selv om høgjæren egentlig er en "onsdagstur" for meg og broderen (og som det ikke blir skrevet om på bloggen), så må en tur med Bestyrerinnen nevnes. Hvordan i alle dager skal jeg ellers klare å huske turene.

Vi kom sent av gårde. Barnebarn på overnatting tar tid. Og med sosiale forpliktelser på ettermiddagen, så måtte det bli en kort tur - et par timer eller så, og helst ikke for mye kjøring.

Det ble opphold det første stykket, men det tok ikke lang tid før vinden fikk selskap av nedbør. Som vanlig ble det litt utrivelig en stund, men vi glemte regnet og vinden, og både bestyrerinnenog jeg var enige om at været ikke var noen grunn til å gjøre turen kort.

Ett stykke mot Steinkjerringå møte bestyrerinnen kjentfolk. Vi var ikke helt alene på tur denne dagen, men til å være søndag var det heller få andre.

Regnet ga seg, og med vinden stor sett bakfra, ble det til og med en fin tur. Siste delen nedover mot Holmavaten fikk vi til og med solgløtt.

På parkeringsplassen kunne vi igjen si "det hadde vært en fin tur".

Vårlivarden en vårdag.

Alene på tur på gamle stier.

Det er kjekt å være på tur. Spesielt om vær og forholdene er på plass. Slik som på fredagens tur rundt Lifjellet.

Det blir liksom ikke det samme å vokne til overskyet og grått vær. Og med mulighet for noen dråper ut over dagen. Da blir det fort et spørsmål pm hvor lørdagsturen skal gå. Eller om jeg skal på tur i det hele tatt...

Det måtte bli lørdagstur. Kjente jeg godt etter, så mente nok kneet at jeg burde ta det ørlite med ro. Det var ikke direkte vondt, men en langtur tror jeg ville gi dårlige forhold for videre turer utover. Her gjelder det å begrense seg - tror jeg.

En "topptur" ville muligens kunne gå. Oppoverbakker er ikke neoe problem, men til gjenngjeld er nedoverbakkene de som tar på.

Jeg tenkte på Bjørndalsfjellet, men der gikk Bestyrerinnen og jeg på søndag. Sigbjørn og tirsdagsgjengen hadde gått fra Nothagen til Vårlivarden. Kunne det være en tur.

Den normale turen til Vårlivarden i "gamle dager" var fra øvre Hetland. En ganske kort tur, men med en del stigning nesten hele veien, og tilsvarende nedover på returen.

Det var vel egentlig lengden på turen som gjorde at denne falt ut av turprogrammet. Fortsatt i "gamle dager". Etter som årene har gått har selv korte turer blitt lengre - i tid...

Jeg  har en mistanke om at jeg har fortrengt hvor bratt og "eksponert" jeg syntes turen var.  Det er liksom et eller annet som sier meg at jeg vurdete turen en gang - med noe snø og is, og valgte en annen tur. Siden har den blitt "glemt, til i fjor da jeg igjen forsøkte meg mot toppen av Vårlivarden.

Turen er egentlig ikke lang, og det er ikke mer enn ca 200 høydemeter til toppen. For meg er det likevel en utfordring. Jeg husker lett hvor langt ned det er til venstre og hvor lett det er å tråkke feil og så skli/falle 3-4 meter. Jeg er god på å se mulige ulykker.

Og så er turen nok så enkel. Det går oppover og det er mulig å falle noen meter, men det er ikke egentlig "farlig". Noe av årsaken til uviljen mot høyder, er selvsagt at balansen blir dårligere med alderen. Og sammenliknet med for 20 år siden merkes det godt.

Toppen av Vårlivarden kan sees langt nedenfra. Da virker det ikke langt opp. Jo nærmere jeg kom jo lengre var turen - opp. For det går oppover.

For å sette min egen innstilling til turen i et riktig perspektiv, så møtte jeg en liten familie på veien. De hadde gått rundt fra Nothagen, og var rett under varden da jeg traff de. Og "liten" var rett betegnelse, sønnen kunne ikke være mer enn 3.....

Og gikk selv, så lenge jeg så de. Han ble hjulpet end de bratteste kleivene, men det gikk bedre med guttungen enn med meg som brukte både stokk - og baken.

Havveis nede møtte jeg et par. Vi stoppet og fikk en skikkelig hyggelig prat.

Det var uansett en fin tur en lørdag. Jeg brukte ca en time opp, og noe mindre ned. Avstanden kan ikke være mer en 6-7 kilometer

Fredagstur rundt Li.

Tidlig start for meg.

Værmelding er kjekt. Og YR er etterhvert blitt til å stole på, i hvert  fall innen 24-48 timer.   Det var meldt om regn på søndag, overskyet på lørdag og fint vær fredagsmorgen.

Hvorfor skulle jeg ikke nytte det fine været på fredagen til en tur? Indretjenesten fikk utstå. Litt støv i krokene og spindelvev i vinduene får være til neste uke.

Jeg ville på tur - på torsdagskvelden.

Heldigvis hadde ikke værgudene endret mening i løpet av natten, men finværet ville bli av kortere varighet enn tidligere meldt. Noen hadde overbevist de som bestemmer at det var nødvendig med skyer ut over dagen.

Jeg sto tidlig opp og var klar til tur en time tidligere enn vanlig, nettopp for å få med den fine morgenen. Og det var virkelig en skikkelig fin vårmorgen. Sol og blå himmel, litt dis, som løste seg opp i sola. Skarpt lys fra lav sol, der sola kom skikkelig igjennom.

Fjorden lå blank.  Det var en morgen med 10-12 grader og ikke et vindpust. Vimpelene hang rett ned. Bedre blir det ikke - før en tur.

På vei mot Dale, kjørte jeg forbi nypløyde åkrer og sau med lam ute på jordene. Det er våren på sitt beste.

Det var ikke snakk om å ha på jakke. Det var god temperatur fra start, og i første bakken begynte svetten å renne. Siden jeg hadde startet tidIig, hadde jeg hele herligheten for meg selv. Og jeg gikk og virkelig koste meg i det fine vårværet.

Enkelte av bjørkene var blitt grønne.

Opp bakken fra Bymarka mot toppen, rant svetten. Jeg hadde med en flaske saft. Normalt blir den ikke rørt på turen rundt Lifjellet. Denne gangen sa jeg til meg selv at jeg måtte drikke på toppen....

Og glemte hele greia.

På vei opp bakken hadde det skyet til, og det hang pluteslig mørke skyer i horisonten. Jeg fikk ikke regn å meg, men på vei hjem var det bløtt på veien. Lokalt regn.

Jeg traff noen ganske få på turen. Først en som kom joggende oppover bakken fra Dalevann. Deretter to som spurte om det var langt igjen - omtrent halvveis mot toppen.

Med fine forhold og grei sti, burde det ha gått kjapt. Likevel hadde jeg brukt omtrent to og en halv time på turen. Nå var klokka likevel bare så vidt over 12, og jeg var hjemme tidlig.

Men det ble ingen indretjeneste etter turen.

Broderen og jeg på Høgjæren

Onsdagstur

Det har blitt en vane. Med onsdagsturer, mener jeg. Turer det egentlig ikke er noe å skrive om. Deer for korte i forhold til hva jeg kaller "tur". I følge kokeboka skal turen være på over to timer for å regnes med.

Årene går - og det går senere. en tur på halvannen time er fortsatt ikke noe å skrive hjem om, men muligens verdt å ta med i arkivet?

Det er helt sikkert at en tur som ikke blir dokumentert, blir glemt.

Vintern har vart lenge. Det har vært kulde og snø lenge - fra før jul.

De siste dagene, egentlig den siste uka, har det vært nesten sommertemperatur og sol. Det har gjort at isen og snøen har forsvunnet i lavlandet, og elver og bekker i høyden gått opp.

Høgjæren er vanligvis snøfritt omtrent hele vinteren. Dette året har det vært skiføre der oppe. Nå var det på tide og sjekke forholdene for onsdagsturer igjen.

Det var meldt om forholdsvis bra vær. Sola ville ikke komme igjennom hele tiden, men det skulle ikke regne. Og det har vært tørt en stund.

Broderen er fast følge på onsdagsturene. Han ble også med denne gangen. Han hadde tatt runden forrige uke, og var klar for en ny utfordring denne onsdagen.

Det var gode forhold, men i første bakken måtte forseren en liten fonn.

Etter å ha gått i bare ullblusen de siste turene, ble det en liten overgang å komme på høgjæren. Det blåste en liten bris og det ble fort kaldt. Vi måtte ha på jakke.

De siste gangene på høsten var stien full av sorpe. Ungdyr hadde tråkken ned store deler av stien i en del sorpehull. Siden det var stort sett tørt, var ikke dette et problem denne gangen. Vi ble likevel skitne til knærne....

En onsdag, bør det ikke være mye folk. Vi traff likevel en del turfolk, og under Synesvarden gikk vi på tre stykket. De holdt på å legge ut flere gangveier. Det var kommet en hel del nye siden siste gang jeg var runden. Det er nok en stund til dette arbeidet blir ferdigstilt.

Av en eller annen grunn hadde jeg ventet at runden skulle gå kjapt.... Vi er nok ikke i form til å gå raskere. Ting tar tid.

Uansett er dette en tur som ikke krever mer enn at det går helt greit, og det tar ikke lang tid før jeg er klar for neste tur.

En fin tur en onsdag.

Fjelltur med Bestyrerinnen.

Søndag og bra turvær.

Søndagsmorgen var det tid for en liten titt på værmeldingen og sjekke om bestyrerinnen ville være med. Værmeldinge var grei - litt vind, men fortsatt 12-13 grader, muligheter for sol ut på dagen.
Våren fortsetter med andre ord.

Og Bestyrerinnen ville være med på tur.

Det ble en runde på hvor turen skulle gå. Bestyrerinnen kunne tenke seg å ta turen fra Sola til Sele samme med andre gode turvenner. Jeg har gått en del langs sjøen og så helst at vi tok turen inne i landet.

Jeg hadde selv tenkt på en tur fra Gramstad til Paradisskaret opp mot Mattisrudlå, videre til Bjørndalsfjellet og ned mot veien. Så langt så godt. Om turen skulle forlenges videre over Fjogstadnuten og Revesholen og tilbake til Gramstad ble foreløpig ikke tatt med.

Denne gang var det mitt forslag som ble fulgt. Vi startet hjemmenfra og håpet på at værmeldingen skulle få rett. Det kom noen få dråper på ruta innover, og asfalten var våt i Sandnes.

Vi fant en parkeringsplass på Gramstad. Noe som ikke var like lett for folk som kom senere. Det ble fort fullt med bil.

Over myrene var det fortsatt tørt, selv om det hadde regnet en del den natten. Heldigvis var fjell og stein tørt, så det var greit å ta  seg fram opp Rinda.

Det vil si "greit" er ikke helt dekkende for situasjonen. Stien opp er bratt. Skikkelig bratt i over 200 høydemeter. Den er ikke spesielt "eksponert", men det er så avgjort en utfordring for meg på grunn av min skepsis til høyde...

Bestyrerinnen har ingen problemer med høyder, og har etterhvert fått så pass god kondisjon at bakken kunne tas i greit tempo. Med andre ord med pulsen på topp.

Tørt fjell gjør det mulig å komme opp, jeg tror ikke denne bakken er noe for meg i dårlig vær.
Det var andre som også var på tur i samme løype denne dagen. Heldigvis var det folk som kunne tenke seg en liten prat - sånn inne i mellom de bratteste kneikene.

Vel oppe på Mattisrudlå, var det tid for en kikk rundt omkring. Og det var lett å få øye på Bjørndalsfjellet lengre borte i nordøst. Det er en del småtopper mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, og det merkelige er at over disse toppene så hopper Bjørndalsfjellet stadig lengre vekk....

FRa toppen av Bjørndalsfjellet og ned til veien er ikke lange stykket, men det er mye ned. Bakfoten streiker i nedoverbakker så jeg går forsiktig. Det gjorde ikke en del andre som for forbi, noen på stiløping og andre på tur med sekk og utstyr.

Nede på veien var spørsmålet om vi skulle forlenge turen rundt Fjogstadnuten. Vi kikket på klokka. Den var ikke mye over ett, litt tidlig å avslutte søndagsturen. Vi la ruta videre over veien og oppover mot Fjogstadnuten.

Vi fikk en fin tur over heia til Revesholen. Det ble ikke sol, men været var akkurat passe turvær. Myra var passe tørr, og søndagsturen passe lang da vi atter sto på parkeringsplassen.

Vi brukte omtrent tre timer på turen, som antakelig ikke er mer en vel en mil. Ikke noe topptempo, men det skyldes for en stor del alle oppover - og nedover - bakkene.

Men en fin tur var det.

Rundt Dale - Li i flott vær.

Nesten sommer og fin fart.

Det var bra vær på fredag. Likevel krevde hus og hjem at jeg var tilstede. Indretjeneste er tidkrevende og nødvendig. Jeg gledet meg til lørdagens tur.

Detble meldt om bra vær også på lørdagen. Ikke blå himmel, en sol. Og det var ikke snakk om nedbør....

Selv om jeg gledet meg, så var det innblandet en viss uro. Ville kneet, som har gitt problemer i et år, holde?  Og hvordan er egentlig formen?

Sola vekket meg, og forsvant bak et lett skydekke før havregrøten var spist. Yr melde fortsatt om bra forhold, og jeg så ingen grunn til å tvile på værmeldingen. Det kom regn på ruta innover mot Dale....

Det måtte bli en tur rundt Lifjellet. Vi er i midten av april. Vinteren har vært lang, og slapp egentlig ikke taket før i begynnelsen av uka. Men når våren først kom på besøk, ble det med et brak. Tørt, sol og 14-15 grader, selv om det trakk litt.

Jeg ville ut langs fjorden og se på "bjørka". Det er en liten bjørk der ute som står rimelig beskyttet og samtidig i sola. Gjennom noen år har jeg sett at denne spesielle busken blir tidlig grønn. Og jeg undret på om den hadde fått med seg at det var vår.

Et lite stykke fra Dale, kunne jeg se sol oppe i fjellsiden, og det så ut som om været ville bli bedre. Det ble det....

Det var tørt i marka. Lett å gå, og fine forhold. Jeg ble i skikkelig godt humør, og gledet meg over å være på tur. Det var kjekt.

Den lille bjørka nesten ute ved Bjorhabn, hadde fått enkelte museører. Det er offisielt vår.

Det var andre på tur, og som vanlig var det folk på vei opp "Sprettraubakken". Det er omtrent hver gang jeg går her at jeg ser folk lengre oppe. Og den bakken er bratt.

Ved Bjorhabn satt et par, vi snakket engelsk sammen. De var og på vei rundt. De hadde ikke mistet et sitteunderlag jeg fant rett før,¨.

Etter Einerneset gikk jeg på et par, hun bærende på en svart boss-sekk. De var rundt Lifjell for å plukke boss. Og var "ansvarlige" for stien i Stavanger turistforening. Det er skikkelig bra at noen påtar seg slikt arbeid. Det er mye hyggeligere å gå uten å se boss, og for ukjente er det helt greit at stien er godt merket.

Den lange bakken opp mot toppen, er ikke blitt mindre lang - og bratt. Jeg hadde gått forholdsvis fort til bakken, og jeg klarte å holde bra tempo - syntes jeg - vidre oppover. Men svett ble jeg. Det var antakelig ikke mer enn 10-12 grader i lufta. Sola og bakken gjorde det likevel varmt.

For første gang i år hadde jeg valgt å uten "lang" under. Det var jeg glad for. Over toppen og litt nedenfor, i le for trekken og med sola rett mot var det "sommer". Minst 20 grader akkurat der og da.
Det gikk lett videre. Selv om jeg syntes det fortatt gikk fort. Det var en av de dagene hvor ting var lett. Noe som tyder på at formen er på plass.

Nede på parkeringsplassen var klokka ikke mye over ett. Det er ikke så ofte jeg har kommet ned og sett 12-tallet. Og det til tross for at jeg startet litt senere enn "vanlig" og tok den nedre stien.

Det gjorde turen ennå kjekkere. Selv om årene går, så klarer vi gamle å holde tempo oppe - til en viss grad...
 

Onsdagstur i flott vårvær.

Broderen og jeg på tur.

Våren kom en onsdag. Og onsdag har etterhvert blitt en turdag. Så langt bare korte turer, men forhåpentligvis litt lengre etter hvert.

Og siden det var vår, ville broderen forsøke seg på en liten tur i brattere terreng enn stranden, hvor vi etter hvert er blitt litt lei av å gå.

Vi snakket om Bjørndalsfjellet ved Gramstad. Det er en grei tur. ikke lang, men det ville være mulig å forlenge turen rundt Fjogstadnuten og mot Dalsnuten.

Broderen sliter fortsatt med achillesene, og har i utgangspunktet en "sykemelding" hengende over seg. Det har blitt lite tur og formen er dårlig. Mener han. Han så fram til å teste formen.

Det er jo ingen ting som haster for pensjonister. Vi kan starte når det passer, og denne onsdagen passet det ikke før i 12 tiden. Det er en del senere enn "vanlig". Vi tok med sekk og utstyret. Det var nå ikke nødvendig. Dagen var finfin. Eller allerhelst bedre enn det. Sol 12-15 grader og lite vind. Selv en dag i juli kan være både kaldere og  i hvert fall våtere...

Det var lenge siden vi hadde tatt en tur sammen i bedre vær.

På Gramstad var det andre biler enn vår. Og en del folk som gjorde klar for tur. De fleste går nok til Dalsnuten, men stien mot Bjørndalsfjellet er godt brukt og bred. I dårlig være er det mye sorpe...

For oss var det en helt grei tur oppover bakkene mot oppen. Vi møtte andre på vår vei. Noen på vei ned og andre på vei oppover. Nesten oppe gikk vi på Mor og --- sønn med langt hår. 6 år og vant med tur. Jeg tok feil til og begynne med, men jeg tror vi ble tilgitt etter hvert. Et hyggelig møte med andre fjelltur entusiaster.

På toppen snakket vi med ennå flere folk, og også her var det skikkelig hyggelig.

Det går fortere nedover enn opp. Vi var nede ved veien i løpet av "kort" tid. Og så var spørsmålet om vi skulle forlenge turen rundt Fjogstadnuten. Broderen mente at det ville gå bra. Og det  var jo egentlig dagen for en lengre tur.

Vi tok over veien og opp mot toppen. Over skogen er det hei. Med grass, myr og berg. Selv om det ikke er langt fra gjerdeklyveren under Fjogstadnuten til gjerdeklyveren over myra ved Dalsnuten, så er det et kjekt stykke hei. Det er åpent og fritt med utsyn innover heia og utover fjorden. Det ble en fin tur....

Innover mot parkeringsplassen gikk det fort. Selv om både broderen og jeg sliter med undersåttene, gikk det helt greit. Vi holdt farten oppe.

Tilbake på parkeringsplassen hadde det gått omtrent to timer (litt under) og vi diskuterete hvor lang tur det egentlig var. Vi reknet med at det ble omtrent 8  kilometer tilsammen.

Denne gangen kunne vi begge si takk for en flott tur. Været var nok en viktig grunn til at turen ble kjekk, og begge håper på flere slike dager.

Sen vår - helst vinter i Bjødnali.

Søndagstur med Bestyrerinnen.

Yr hadde problemer med å bestemme seg for hva slags vær som skulle serveres på søndagen. Det begynte med regn, gikk over til overskyet og endte ut med begge deler.

Bestyrerinnen var sent i gang. Selskap på lørdagskvelden, gjorde også  at vi ikke snakket om søndagsturen. tidlig - i 10 tiden - ble det klart at søndagstur skulle vi ha.

Våren er på gang. snøen og isen som omtrent har ligget siden jul er nesetn forsvunnet - i lavlandet. Det gikk helt greit å komme rundt Lifjellet på lørdag, og da må det være mulig å finne en tur som ikke er langs sjøen.

Den turen jeg først tenker på, er Høgjæren. Der  pleier det å være mulig med en tur, stort sett hele året. Om bare den globale oppvarmingen er på plass. Den har vært sørgelig fraværende denne vinteren, og det har faktisk vært skiføre rundt Synesvarden.

Selv med ti grader på termometeret utenfor kjøkkenvinduet, så forsvinner ikke snøen og isen i en fart. Jeg var redd for at det ville bli mye vassing i fenner om vi satset på en tur til Steinkjerringa og Synesvarden.

Hvor andre plasser kunne det være mulig med en tur.  De fleste "toppturene" på høgjæren ville være vanskelig ut fra samme situasjon.

Urådalen og Bjødnali var i hvert fall en mulighet, selv om det muligens fortsatt ville være mer vinter en ønskelig øverst.

en av de  fine tingene med å skrive blogg, er muligeten til å sjekke hvor turen har gått tidligere. Deter enkelt å søke, og informasjonen dukker fort opp.

Vi gikk samme turen i november. Da er det på høy tid med en ny tur.

Som nevnt kom vi litt sent avgårde.  Det var helt greit. Det hadde regnet tidligere på dagen, og det så ut til  å tørke opp ut over ettermiddagen.

Vi var ikke alene på parkeringsplassen i Sælandsskoggen, men det var svært god plass. Oppover Urdalen gikk det denne gangen greit. Det var tørt på steinene og lite vann i elva. Vi holdt god fart oppover, men ble likevel forbigått av flere følger.

Oppe på Bjødnali var det fortsatt nesten vinter. det lå snøflekker på jordene, og elva var full av is. vannet var fortsatt frosset. I følge arkiet omtrent som i tidlig februar i fjor.

Vi stoppet som vanlig for en liten pause. Og forstyrret en liten røyskatt i sitt arbeid. (Det kan være en snømus, men vi sier Røyskatt for ikke å forvirre...) Den for fra sted til sted mens den nyskjerrig sjekket hva vi hold på med. Som var å forsøke å få tatt bilde av krabaten - uten å lykkes.

Det ble bare en kort pause. Himmelen i øst ble blytung og mørk. Det kunne se ut som regnet var på vei. Etter en stund - et stykke oppe i bakken - mot Sjelset, lysnet det i horisonten. Vi fikk noen ganske få dråper på oss, men ikke egentlig regn.

Det kom en del mennesker i mot oss, men helt nede ved elva ble det riktig folksomt. Det kom hopevis med unger og freldre som antakelig skulle ha en eller annen hendelse sammen.

Vi var ferdig med nok en fin søndagstur. Det blir alltid greit på tur. Det er å komme seg ut som er problemet.

Fjelltur med en smak av vår.

Tur rundt Lifjellet -omsider.

Det var med en viss engstelse jeg så fram til lørdagens tur. Værmeldingen ble studert. Det ble meldt om overskyet (som ble endret til litt sol) vind opp mot 9 m/sek og høy temperatur - i forhold til hva vi har hatt i det siste.

Med andre ord, det så riktig bra ut. Det måtte bli en lørdagstur. Og aller helst en "fjelltur".
Med fortsatt vinter de fleste plassene, betyr det rundt Lifjell i Sandnes.

Bakfoten - kneet - var grunn til engstelsen. Forrige gang jeg gikk i det området, ble det skikkelig vondt på slutten. Skulle jeg måtte snu denne gangen også? Denne gangen var det i hvert fall ikke is og snø som eventuelt var årsaken, men helsa...

Det pleier å være folk med redningshunder på Dale. De var på plass, men det var lenge siden jeg hadde sett disse folka. Et dypdykk iarkivet avslørte at jeg ikke hadde gått rundt Dale-Li siden i slutten av januar.

Dårlige knær er ikke å spøke med....

Denne turen har i mange år vært selve vinterturen.  Selv med frost og litt is har jeg mange ganger tatt turen. Det tar  da litt lengre tid, men det er som regel helt greit å komme rundt.

Det nå riktig nok lengre tid i 2018, selv uten is og snø. Alderen gjør merkbare innhogg i tids-skjemaet...

Det var skikkelig kjekt å igjen være på en tur i "terreng". Selv om også denne turen delvis går langs sjøkanten, er det lite som minner om strand og sand. Det går opp og ned, og det er både stein, røtter og trær. Og et og annet myrsøkk.

Utover langs sjøen gikk det greit. Det var tørt. Steinene var helt greie å tråkke på. Ingen ubehagelige overraskelser der, denne gangen. Svabergene var tørre det var bare å vandre over, uten å ta hensyn til at det av og til er litt bratt.

Skikkelig kjekt, og det skal det jo være - på tur.  Jeg går fortsatt med stokk. Den er grei å bruke spesielt nedover. Det tar tid å sette stokken riktig, og følge opp med bakfoten. Det er likevel bedre enn å kjenne at det stikker og gjør vondt. Jeg ble i godt humør. Det gikk jo bedre enn forventet.
Det var andre på tur. Jeg gikk forbi to stykker helt i starten, og det kom en i mot. ellers var jeg mye alene.  Ingen andre før opp mot toppen av Li.

Det er lett å  se at stien blir mer brukt nå en tidligere. Nå kan nok ikke slitasjen sammenliknes med stien opp mot Bjørndalsfjellet, men det går folk her. Noen har også ryddet skikkelig opp i stien under henget. Her lyser det hvitt bortetter av alle stubbene som står igjen. Noen har brukt en motorsag.

Det gikk rolig for seg på nordsiden av Lifjell. Bakken opp mot toppen er dryg. Jeg startet rolig, og holdt jevn fart oppover - sakte, men jevn. Et stykke oppe, traff jeg på kjentfolk, og det bleen liten stopp.

På toppen var det folk. Det sto en barnevogn ved huset. Noen hadde kommet opp veien.
Broderen ringte. Han lurte på hvor langt jeg hadde kommet. Han hadde tatt turen til Dale og gått oppover i motsatt retning aavmeg. Noenlunde skråsikker på at jeg var på vei rundt - uten av vi hadde snakket om det på forhånd.

Han stoppet i bunn av "den fordømte bakken" og vi tok følge fra der og ned. Det var en stund siden vi hadde gått her sammen. Det ble en mer enn hyggelig avslutning på en kjekk "fjelltur". Fint vær, godt følge, og aller best, foten holdt - hele turen. Det kan vanskelig bli bedre enn det.

10 kilometer, ca 400 høydemeter og det på omtrent 3 timer. Det burde gå kvikkere, i gamle dager - for fire fem år siden - gikk samme tur under samme forhold på 2 og en halv time.