Høgjæren en fredag.

Broderen og jeg.

Det er helt greit å sjekke væremeldingen, da er det mulig å unngå de aller våteste turene. Siden vi begge er pensjonister, spiller det heller ingen rolle hvilken dag vi går. Men lørdagstur på en fredag?

Broderen og jeg har hatt mange turer sammen opp gjennom årene. Den siste tiden har Bestyrerinnen også hengt seg på , slik at vi ofte har vært 3 eller også 4, om kona til broderen er med.

Oss to sammen har det ikke blitt så mye av. Det er greit å gå sammen med jentene, men tempo har en tendens til å bli mer familievennlig enn om bare vi to er ute og går. Som oftest sier vi til hverandre at denne gangen – denne gangen – skal vi ta det med ro. Og så blir det en skikkelig treningstur.

Det var selvsagt YR som lokket oss opp på Høgjæren. De slo fram på med både sol og lite vind. Det er virkelig fint på Høgjæren i godt vær. Høy himmel og vid utsikt. Hav og strand mot vest, fjell og hei mot øst.

På denne tiden er selvsagt heia dekket med snø. Det var likevel lett å se at snømengden ikke er noe å skryte av. Det var til og med noen fenner enkelte plasser langs stien.

Den vanligste turen i området går i en trekant mellom Holmavatn, Steinkjerringå og Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det er en tur på en time og 15-30 minutter for meg og broderen.

Denne dagen startet vi fra parkeringsplassen i Tovdal, og så gå mot Synesvarden og videre mot Holmavatn/Steinkjerringå. Tidligere pleide jeg å gå samme vei tilbake noe som gjør turen opp mot 14 kilometer.

Vi var ikke sikre på hvor lang tur vi burde ta, og ville derfor vurdere å snu om vi syntes det kunne passe. Selvsagt snudde vi ikke, men fortsatte runden rundt og videre tilbake mot Synesvarden.

Det er som oftest mest folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Men denne gangen møtte vi en del på vei nedover mot Holmavatn. Og en god del av disse tok runden rundt, slik at vi møtte de en gang til.

Nedover mot Holmavatn hadde det gått greit. Ikke så rart når det er nedoverbakke. Mot Steinkjerringå er det noen gode bakker opp. Disse klarte vi i et greit tempo, men begge var nok litt «kjørt» øverst. Vi gikk i for fullt etter toppen, men kom inn et et greit tempo.

Noe vi kaller «langturtempo». Det er en fart vi tidligere kunne holde i timevis. I disse trenge tider, er vi fornøyd om det holder en time...

Det er noen slake bakker, og vi pleier å bli tause etter en stund i disse bakkene. Denne gangen gikk bakken uten at det ble tungt. Vi har muligens opparbeidet litt kondisjon ut over våren.

Det var nye gjerdeklyvere på veien mellom Synesvarden og Tovdal. Skikkelig spisse og ganske vonde å klyve. De var ikke noen stor forbedring.

På parkeringsplassen i Tovdal var det to biler utenom vår. Det er ikke alltid så mange en bra søndag. Det gode været hadde lokket andre enn oss på tur.

Totalt ble det 11,5 kilometer og nesten to og en halv time. Omtrent 4,5 kilometer i timen. Nesten godkjent.

Snøskutertur til Tomannsbu.

Dugnadstur og dårlig vær.

Egil og jeg har opp gjennom de siste årene hatt en del turer sammen. Sist var vi på Flørli, men vi har også hatt «oppdrag» på Kvitlen, Sandsa, Langavatn, Børsteinen og andre hytter.

Som oftest har Egil jobbet med det elektriske anlegget, og jeg tatt ansvaret for matlaging og vask og stell. I tillegg har jeg skiftet sengetøy noen ganger....

Det var meldt forholdsvis bra vær på mandag – den dagen vi for innover. Tirsdagen skulle være mindre god, mens vi ville få bedre vær på hjemturen onsdag. Siden vi skulle kjører innover heia, så var vi ikke avhengig av været, med det er alltid kjekt å være i heia med bra vær.

Det tar tid å komme fra Jæren til Skreå. Vi var ikke inne i Skreå før utpå ettermiddagen. Det hadde kommet noe nysnø, og det var hvitt innover, men slik det så ut, var det ikke mye snø. Det er et godt spørsmål om det holder til påske.

Fra Skreå til Tomannsbu er det kvistet, og en grei løype. Noen bratte bakker. Det gikk både opp og ned. Det første stykket inn dalen er rimelig flatt. Ved Grundetjørn tar den kvistede løypa av fra Dalen (hvor sommerstien går) og opp mot Langavatn og Perskvæven, og fortsetter over Langavasskilen og over Djupavatn mot hytta.

Småbekken var åpne, og det var smeltehull i snøen noen plasser bortover myrene. Skuteren måtte ta noen svinger rundt enkelte plasser. Det var ingen problemer med å ta over vannene, isen var tykk nok.

På hytta var vi alene, og fikk gjort det vi skulle. Hele tirsdagen gikk med. Og bra var det, for utendørs var det riktig utrivelig, med både vind og nedbør, stor sett i form av regn. All nysnøen forsvant. Først blåste den i fenner dernest regnet den bort.

Vi tenkte litt på om snøen ville holde til hjemturen. Kunne skuteren komme inn for å hente oss?

På onsdagen fikk vi gjort de siste tingene. For meg var det å bruke kost og fille. Hytta har fått nytt sengetøy og det er nok proviant for sesongen. Litt ut på ettermiddagen hørte vi motorlyder utenfor og fikk det travelt med å pakke å gjøre klar for avreise.

Hjemturen gikk i samme løype som turen inn, men i litt bedre vær. Det var mulig å se terrenget rundt, og turen går i et flott område. Mesteparten av turen gå så pass lavt at det er trær og busker. Små koller med høyere topper bak. Greiner som henger tunge av snø. Det rant og surklet, og det var tydelig vår.

Vi måtte gå av skuteren i en bakke. Det var ren is under, men heldigvis gikk det greit å komme ned. Opp med lass hadde vært umulig.

Vi var med andre ord i rette tid.

Vi hadde med en god del, og sammen med sekker og ski/truger, ble bilen til Egil temmelig full.

Det ble tid til en vanlig stopp på Byrkjedalstunet for te og lapper, noe som passet bra, selv om vi ikke hadde svettet i det hele tatt.

Søndagstur med Bestyrerinnen, broderen, han kone Bjørg og meg

Sele og Hellestø sammen med mange andre.

Det har etter hvert blitt en del turer med oss fire. Stor sett søndagsturer. Disse turene har en tendens til å gå i «vennlig» terreng og er som oftest ikke over to timer. Dessverre har sykdom gjort at de lange og «tunge» turene ikke er mulig for alle av oss.

Det er likevel kjekt å være på tur. Denne søndagen var det nesten vårlig, men en kald trekk fra sør gjorde det litt surt – en stund. Sola gjorde det likevel vårlig og da er det lett å overse at temperaturen godt kunne vært noen grader høyere.

Vi som bor i rimelig avstand fra nordsjøen har et «hav» av turmuligheter langs sjøkanten. Noen av turen går helst utenfor sti – i terrenget, men som oftest er det tilrettelagt for turgåere.

Bestyrerinnen har gått helt fra Tungenes til Egersund, og bare noen få plasser måtte de gå et stykke fra sjøen.

Som oftest er det temmelig flatt – naturlig nok, men noen plasser er det mulig å gå inne i sand-dynene. Her går det bokstavelig talt opp og ned. To-tre meter bratt opp i løs sand og tilsvarende ned. Etter noen ganger slik, kommer pulsen som oftest ganske høyt, og det kjennes godt.

Vi var noe mer beskjedne denne søndagen, og satset på å gå fra Sele havn til Hellestø, og retur. Det er flatt det....

Det er ikke mange kilometerne mellom Sele og Hellestø. Og som sagt – flatt. Likevel er det ikke så veldig mange som går frem og tilbake. Flest starter fra Hellestø og går mot Sele. Og snur før det.

Litt færre starter ved Sele havn, men jeg tror flere av disse går helt ut til enden av Hellestøstranden før de snur.

En ting som skiller denne turen fra andre turer, er alle hundene. Hellestøstranden er et utfluktssted for de med hund. Heldigvis har de fleste hunden i band, slik at det går greit. Og det er lite av hundedritt – og «gjenglemte» hundeposer. Heldigvis...

For vår del gikk det greit. Siden været var bra og vinden kom bakfra, så ble det en fin tur mot nord. Jentene snudde et stykke før oss. Broderen og jeg fikk noen kilometer for oss selv. Det gikk i full fart.

Det kan være noen som kikket litt rart på oss gamlinger som for bortover strandflaten i et oske-råk.

Selv om det egentlig er flatt så ble det litt «oppoverbakke» på grunn av vinden i mot. Farten fikk opp pulsen, og det ble litt pusting og pesing selv om det er flatt som et bord. Det kan selvsagt også henge sammen med dato på dåpsattest – eller tyngden på sekken. Eller muligens kombinasjonen.

Vi tok igjen jentene et godt stykke før Sele havn. Det ble søndagsturtempo videre sørover. Totalt ble det ikke over to timer, og det burde det heller ikke være. Turen er jo ikke over 7 kilometer.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Treningstur rundt Li.

En kjekk tur med smak av vår.

Det er ikke like lett å komme på turer som er lengre og litt mer utfordrende enn den vanlige rundt Li. Bakfoten er ikke helt grei når det går bratt opp eller ned. Nå gjør det jo nettopp det rundt Lifjellet, men her er jeg godt kjent og kan sette føttene nesten uten å se ned.

Det har likevel gått galt et par ganger, og resultatet har blitt hoven ankel og ikke helt greit. Selvsagt har akkillesen blitt bedre, men til, nå har smertene og hevelsen på baksiden fått meg til å se bort fra at jeg tråkket over så det sang en gang.

Så selv om jeg har gått turen en del ganger før i år, var det denne turen jeg la ut på, også denne lørdagen. Ikke uten å tenke på at det lett kunne gå godt. Og det gjorde selvsagt nettopp det.

Lørdagstur rundt Li er blitt en vane. Og det er greit, men likevel blir hver tur forskjellig. Været er en av grunnene til det. Regn og vind gjør det noe mer utrivelig.

Vår og sol gjør turen mer kjekk. Denne lørdagen var det meldt «blanda drops» med både sol og overskyet, regn og vind.

Jeg har ofte nevnt hvor ensomt det er på disse turene rundt Lifjellet. Jeg treffer folk, men som oftest er det på selve toppen og derfra og ned. Langs sjøen og rundt Bymarka og opp, er det sjeldent en kjeft.

Denne gangen var det en god del ute og gikk. Jeg hadde til og med følge med et par nesten hele veien til toppen av bakken. Der tar jeg en liten snarvei – rett mot senderen, mens den merkede stien går litt mer mot øst.

Selvsagt kom det en gjeng joggende forbi nede ved sjøen. Det er blitt populært med jogging på sti, og det går jo fort. Gjengen kom forbi to ganger, og da jeg spurt hvor de hadde vært, fikk jeg til svar at de bare hadde tatt en kjapp tur rundt Lihalsen – i tillegg.

Jeg snakket med paret noen ganger, og selv om jeg holdt samme fart på flatene, gikk det fortere opp bakker med paret. Min kondisjon er ikke hva den en gang var, men det har den da heller aldri vært.

Jeg har også noen ganger nevnt jenter på tur alene. Etter hvert er det slik at jeg treffer flere jenter på tur alene enn gutter. Noen må ta seg sammen....

Det er vår. Med bra vårvær – i hvert fall litt varme, så hadde bjørka fått grønne skudd. Det er alltid kjekt å se.

Et annet vårtegn var ei orrhøne som flagret opp omtrent ved beina. Sånt er ikke bra for helsa. Det tok et øyeblikk før pulsen igjen var på normalnivå....

På toppen blåste det. Det var også folk, som hadde kjørt opp for å sjekke sender og utstyr. Ellers traff jeg ikke andre før et stykke nede i bakken. Litt overraskende, var det en mengde biler på Dale. Langt flere enn det vanligvis er der på en lørdag.

Det både kjørte folk og kom nye biler mens jeg gjorde meg klar til å ta hjemover. Jeg tror det må ha vært et eller annet arrangement en eller annen plass.

Mandag og tur.

Bjødnali og Sælandsskogen.

Det var ingen god værmelding for søndag. Nå fikk ikke YR helt rett, men på lørdagskveld ble det meldt om en fuktig søndag.

Bestyrerinnen var som vanlig klar på at hun kunne tenke seg en søndagstur. Broderen og Bjørg var også interessert i å bli med, men hva om vi hoppet over søndagen og tok turen på mandag?

Værmeldingen for mandag var mye bedre....

Det ble en søndag uten tur. Gjennom de siste 20.30 årene har ikke det skjedd så ofte. Noen ganger på grunn av sykdom eller skade, men stort sett så har det blitt en søndagstur. Som pensjonist er det mulig å tilpasse turer til været. Og siden Bestyrerinnen også er lønnet av NAV, var det ingen ting i veien for å snu på flisa og gå tur en mandag.

Hvor turen skulle gå var et annet spørsmål. Bestyrerinnen foreslo stranden. Der har vi vært noen ganger, og selv om det vavr meldt sol, så skulle det blåse opp mot kuling. Vind og strand er ikke helt en optimal kombinasjon. Det blir «oppoverbakke» i motvinden....

Jeg kunne tenke meg skog og innlandet. En tur som er forholdsvis kort, og ikke for mye eksponert for vind, er Selandsskogen Urddalen Bjødnali, Sjelset og tilbake til bilen.

Vi kunne ta oss god tid på mandagsmorgenen. Avtalen var å treffe broderen og kona klokka 11. Det tar 20 minutter å kjøre opp til Sælandsskogen, og litt før halv tolv, var vi på parkeringsplassen, klar for tur.

Yr holdt hva de lovet. Det var sol, og vind. Taksdalsvannet gikk hvitt. Et stykke langs vannet luktet det bål, og litt etter kunne vi se et oppslått telt. En familie med en liten unge på tur.

Vi fortsatte vår tur oppover langs Urdåna. Det var bløtt i stien, men steinene var tørre og det gjorde det lett å gå. For å komme frem med lave sko, var det nødvendig å gå utenom noen plasser.

Litt lengre opp, traff vi på to karer. De hadde med redskap, og var i gang med å utbedre stien. Det var nye steiner på en del våte partier, og karene hadde alt gjort en god jobb. Den gamle opparbeidete stien er ofte vanskelig å komme fram på – tørrskodd, så noen steiner i de dypeste hullene vil være bra.

Oppe mot Bjødnali var det is enkelte plasser. Frost om natten, selv om det er nesten 10 ggrader om dagen.

Vi var ikke alene. Det satt andre oppe ved hytta. Med en forbedret sti og mer merking, vil turen rundt bli populær. Alt nå er det mange som går tur i området. Det kunne vi se på parkeringsplassen. Mandag og 9 biler da vi kom. !2 13 biler da vi for.

Med så pass mange på en vanlig mandag, vil det være stappfullt på en flott søndag.

Det er grei vei fra Bjødnali til Sjelset. Øverst, hvor det er flott utsikt mot Bryne og havet, pleier vinden å ta i om det blåser. Denne gangen var det meldt vind, og det gikk hvitt på vannet da vi startet. Oppe i skaret var det helt greit.

Den siste kilometeren langs bekken og tilbake til bilen, er et flott stykke, med marker trær og gammel vei. Bortsett fra at denne gang var bekken brun og ikke noe videre å se på.

Alle var enige om at det hadde vært en flott tur.

Lørdagstur på kjente stier.

Rundt Li i bra turvær.

Det er kjekt med værmelding. Både YR og Storm meldte regn på lørdagen. Og det regnet på morgenen. Selv med disse dårlige tegnene, hadde jeg en klar følelse av at været ikke ville bli så helt galt ut over dagen.

Det kunne komme litt regn, men jeg trodde ikke det ville bli særlig mye. Og jeg fikk rett.

Det var en våt tur, med vann i bøtter og spann. Søkk bløte myrer og mye sorpe i stien, men ikke en dråpe fra oven. Mørke og truende skyer, men opphold. Jeg fikk med andre ord rett i min antakelse om været – på tross av advarsler....

Vinterutrustning var alt for varmt. Det ble en tur uten fleece eller jakke, bare helt øverst hadde jeg på vindfleecen. Det ble en vårtur.

For moro skyld sjekket jeg hvordan været har vært i midten av mars de siste 7 årene. Med hjelp av bloggen er det en enkel oppgave. Det viser seg at det oftest er «vintertur» på den tiden, selv om våren var lengre kommet i 2012.

Over halvparten av årene har det ligget snø eller is på denne tiden. I år har det vært lite vinter. Selv om det har blitt mange turer langs stranden. Det får akilles og ankel ta skylden for.

Denne lørdagen ble det nok en tur fra Dale til Bymarka, Lifjell og tilbake. En rundtur på omtrent tre timer – i kontrast til tidligere tider da turen tok under to og en halv time. Med bakgrunn i at jeg har hatt problemer med bakfoten, så er det muligens greit å bruke lengre tid, men jeg kjenner ganske godt at kondisjonen også er dårligere. Det har blitt mindre timer på beina i uka en tidligere.

Jeg må ha gått turen rundt Lifjellet noen hundre ganger. Det er ikke mange plasser jeg kjenner bedre. Likevel er det en tur jeg ikke tar lett på. Lørdag er det ikke mange andre ute å går. Turen går i heng og over glatte svaberg. Det skal ikke så mye til før et eller annet skjer. Og det kan ta tid før noen andre kommer forbi.

Det er god sikt mot både Sandens og Stavanger fra store deler av stien. Likevel er det en ensom tur.

Det er ikke mange andre som tar denne spesielle turen, selv om det stadig blir flere biler på 'Dale. De fleste går opp til toppen og tilbake, ikke hele rundturen.

Denne gangen så jeg ikke et menneske før jeg kom til toppen. Da var det til gjengjeld mange som kom i mot. En hel gjeng, antakelig utenlandsk ungdom.

Stien langs sjøen, går rett forbi et lite bjørketre, Gjennom mange år har jeg sett at dette spesielle treet, alltid er tidlig grønt. Å se en grønn bjørk er et av de sikreste vårtegnene. Dette treet var ikke grønt, men hadde grønne knopper. Med sol og sommer noen dager, så vil det være blader.

Selv om jeg har gått turen svært mange ganger, er det likevel en flott tur, og gir god trening. Både kondisjon og styrke i beina. Jeg trenger mer av begge deler.....

En flott tur langs nordsjøen.

Sol og hestehov.

Værmeldingen var ganske annerledes for søndag enn det jeg opplevde på lørdag. De snakket om sol og lite vind. Det skulle bli kaldere, men selv kuldegrader gjør det ikke egentlig kaldere enn det jeg hadde over toppen på lørdagsturen.

Da var det vind, sludd og hage. - riktig utrivelig en stund. Vinterklær var så avgjort en fordel.

Søndagsmorgen fant jeg fram samme klær. Og gjorde klar til en vintertur.

Forrige uke hadde Bestyrerinnen sterkt antydet at vi burde ta turen fra Hå til Varhaug, men hun ble kjapt nedstemt. Denne søndagen kom ikke dagens turmål til avstemming. Vi satset på Jærkysten. Spesielt siden værmeldingen var på skikkelig god. Yr melde om både sol og lite vind. Perfekt for en tur langs sjøen.

Broderen har jo sin egen grunn til å ta denne turen. Han prøver å finne årets første vipe, og det er ofte vi ser fuglen ned ved Bodle ganske tidlig på våren.

På denne turen fikk vi ikke se vipa, men det er rapportert at den har kommet.

Det var først og fremst været som huskes fra denne turen. Sol. Og litt trekk, men stort sett bakfra. Det ble med andre ord et virkelig flott turvær. Det var ikke helt tørt. Noen av myrene var fortsatt bløte av alt regnet i uka.

Vi kom litt sent i gang. Det flotte været skulle i følge værmeldingen først komme litt ut på dagen. I tillegg måtte vi en tur ned til Varhaug med en bil, før vi kunne ta mot Hå og parkeringsplassen til den gamle prestegården.

Der var vi ikke alene. Det var alt en masse biler, og en god del folk på vei sørover. Det er ikke så mange som går hele veien til Varhaug gamle kirkegård (og jeg pleier å gå både frem og tilbake), men denne dagen var det flere på vei.

Denne gangen satte broderen i gang appen som måler skritt og avstand. Omtrent 12.000 skritt og ni kilometer. Til en forandring hadde vi det ikke travelt. Likevel gikk det ganske greit nedover (sørover) langs kysten.

Broderen hadde anskaffet nytt kamera, og det ble tatt noen bilder. Det betydde igjen at den som stoppet opp for å ta bilder virkelig måtte henge i for å ta igjen de som «bare» gikk.

Noen egentlig stopp ble det ikke på veien. Med sol i ansiktet og vinden bakfra, ble det en vårtur. Vi så hestehov, som jo ofte er den første markblomsten på våren.

I flott vårvær er det lett å drømme seg bort, og tenke på hvor sommerens turer kan gå. Etter en grei tur rundt Lifjellet på lørdag, var bakfoten ikke helt grei. I stede for å tenke på sommerturer,ble det mer tanke på å nå fram til Varhaug.

Det var i hvert fall ikke snakk om å ta turen tilbake. Håpet er at ting retter seg utover vår og sommer.

En våt fjelltur midt i Sandnes.

Standardturen i regn - hele turen.

Det hender jeg angrer på ting jeg IKKE gjorde – jeg angrer ikke så ofte på ting jeg har gjort....

Hvorfor gikk jeg ikke lørdagsturen på fredag? Da var det vær – bra vær. Både sol og ikke så forferdelig kaldt, men det blåst.

På lørdag regnet det. Det regnet mye. Det regnet hele turen. Forresten, det var ikke bare regn øverst. Der var det sludd og hagel – og en liten kuling....

Det kunne faktisk passe å ta fram et dikt av vår lokale dikter Sigbjørn Obsfelder:

En er en, og to er to -

vi hopper i vann,

vi triller i sand.

Sikk, sakk, vi drypper på tak,

tikk, takk, det regner i dag.

Regn, regn, regn, regn

øsende regn, pøsende regn,

regn, regn, regn, regn

deilig og vått, deilig og rått!

En er en og to er to - vi hopper i vann,

vi triller i sand.

Sikk, sakk, vi drypper på tak,

tikk, takk, det regner i dag

Værmeldingen var klar på at det ville bli en våt tur om jeg tok ut på lørdagen. Våte turer er ikke uvanlig, men etter som årene har trillet på, blir slike turer mindre og mindre «behagelige». En fordel med å bli pensjonist er nettopp å kunne ta ut på fine dager, og heller bli hjemme når været skaper seg.

Denne gangen burde jeg ha tatt ut på fredagen. Nå ble det tur på lørdagen.

Med alder følger erfaring, det betyr vanligvis for meg at jeg kjenner igjen feilen når jeg nok en gang tråkker i baret...

Det å kle seg for regn, ned mot null grader og vind er derimot noe jeg har fått på plass – tror jeg.

En ting er sikkert, vått blir det uansett, det er bare et spørsmål om å gjøre det mest mulig behagelig å gå våt til skinnet.

Gore-Tex er på ingen måte pustende. I hvert fall ikke nok til å holde meg tørr. Likevel bruker jeg både jakke og bukse i Gore – Tex. Jeg har forsøkt det meste, men Gore Tex er best – synes jeg.

Med vind og regn og ned mot null grader, er det selvsagt med lang stil-longs. Jeg bruker kunstfiber, som jeg mener er «best». Ull er nok varmere, men jeg har ikke problem med å holde meg varm – så lenge jeg går.

Gore-Tex jakke er alltid med, men med regn i vente blir det ofte til at jeg hiver på en tynn fleece jakke i tillegg til ullbluse. Det hender at jeg blir kald i regn/sludd, vind og ned mot null med bare ullbluse. Den tynne fleecen gir nok isolasjon mot regn som strømmer nedover jakkearmene og holder armer og hender varme.

Heldigvis selges det sko med Gore – Tex. De holder tett en stund – mine ALFA Walk King omtrent et år. I gamle dager ble det å gå våt på beina omtrent hele turen. Nå holder jeg meg tørr – om skoene er nye. Det var ikke de jeg tok på meg denne lørdagen. Jeg har nye, men de ligger fortsatt i eska....

Etter vel en halv time av dagens tur (som tok over 3 timer) var jeg våt. Da jeg kom ned til bilen var jeg gjennomvåt....

Det var på tross av været enkelt vårtegn som er kjekt å se. Den "tidlige" bjørka nede ved sjøen hadde fått enkelte grønne skudd.

Noen klager at det er vanskelig å finne stier hvor det ikke er andre. De skulle forsøke en tur fra Dale rundt Lifjellet og tilbake i regn, fjelltur midt i Sandnes. Ikke en kjeft uten om meg.

Sandstrand og søndagstur - fra Reve til Orre.

Broderen, Bjørg, Bestyrerinnen og jeg på tur.

Søndagstur må det bli. Det er ofte bare et spørsmål om hvem som skal være med. Denne søndagen var det alt avtalt at broderen skulle være med. At Bestyrerinnen også ville på tur, er etter hvert blitt fast vane.

Det viste seg at vi ville bli fire på tur denne søndagen. Bjørg ville slå følge da hun hørte at vi hadde tenkt å ta turen fra Reve til Orre – med kaffepause på Orre.

Det var en mørk og trist morgen, med vind fra sør og regn i lufta. Søndagstur måtte det bli uansett.

Det er ikke mange som starter på Reve for å gå til friluftshuset på Orre. Det er adskillig flere som parkerer der og bare går en tur langs Orrestranden. Vi treffer alltid en del folk her. Mens vi nesten alltid er temmelig ensomme på nordsiden av Reve.

Denne søndagen var det andre enn oss på tur. På vei mot Reve gikk vi på en hel gjeng som var på fellestur. Slik jeg forsto dette, var det «Ganglaget» på tur. Nå fikk jeg ikke med meg helt hvor langt de skulle, men vi traff samme gjengen også på tilbakeveien – bare et stykke fra Friluftshuset.

Ganglaget er for enslige over 55. Nå er ingen av oss enslige, men det så ut som om vi ellers – når det gjelder alder – ville kunne gli inn fint i gjengen.

Det er litt spesielt å gå langs sandstrender. De kan endre karakter bare i løpet av noen dager. Vind og sjø, kan gjøre overraskende store endringer. Det som var sandstrand er plutselig rullesteins-strand, og sanddynene som lå så flott, er nesten vasket vekk neste uke. En dag er sjøen bare noen meter fra sanddynene, neste gang er stranden 40-50 meter bred.

Denne gangen var det Revestranden sør av Reve som var endret. Her hadde bølgene nådd helt inn til sanddynene og vasket vekk litt sand.

Vår turgjeng holdt god fart mot Orre og Friluftshuset. Det var antakelig kaffen som trakk. Pausen ble lengre enn vanlig. Tilbaketoget mot Reve havn gikk også i et greit tempo. Det var lite som holdt igjen.

Med litt motvind, noen dråper og overskyet vær, var det ingen stor opplevelse å gå sørover. På hjemvei kom sola fram og vi fikk vinden bakfra. Det ble en helt annen tur.

Nok en søndagstur gikk helt greit. Nå er det bare å planlegge neste....