En vanlig høst-tur: regn og vind.

Til Blåfjellenden alene.

Rundt månedsskiftet september/oktober, hvert år, slår det meg at det bare er noen få uker til sommersesongen er slutt. Det er på den tiden jeg også begynner å telle hvor mange ganger jeg kan klare å komme meg til Blåfjellenden det året.

Det har til nå i år omtrent ikke vært frost eller vinterforhold en dag. Langtidsvarselet for de neste ti dagene er også bra. Lite vind, lite regn og temperaturer over null. Bedre enn det er vanskelig å få til – i begynnelsen av oktober.

Jeg regner fortsatt med å kunne komme innover mot hytta 3-4 ganger til før vinteren setter inn for alvor. Om jeg er riktig heldig, kan det bli en bonustur i november. Det hender at vinteren venter en stund. Novemberturer er litt spesielle. Mørkt tidlig og sent lyst og selvsagt ikke andre på hytta.

Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra fredag til lørdag. Som så mange ganger før. Turen opp mot Hunnedalen var ikke blant de kjekkeste – regn stor sett hele tiden. Vindusviskerne gikk hele tiden. Jeg så ikke helt fram til en to-tre timers tur innover heia i regnvær.

Det eneste «lyspunktet» er at fargene i naturen kommer bedre fram om det regner. Jeg tok noen bilder oppover mot Oleskaret. Regnet trommet mot hetta, men med vinden bakfra var det mulig å beholde jakken åpen. Bak meg ble himmelen lysere, og det ble faktisk så pass bra vær at jeg kunne se min egen skygge – en kort stund.

Nå hadde jeg ikke regnet med at noen andre er «sprø» nok til å ta ut i heia med det værvarselet YR vartet opp med. Jeg så ikke et spor, og ble litt overrasket da jeg plutselig så en skikkelse foran meg. Det var en jeger på vei ned mot bilen. Han var lei av regn, hadde ikke sett fjøra av rype og ville til bilen.

Han fortalte at han i ti år, hadde gått med hagle i dette området, og aldri skutt en fugl. Sønnen var fortsatt oppe i høyden, men jeg hørte ikke skudd der jeg gikk innover.

På hytta var det null mennesker, ti grader inn og det regnet... Det tok litt tid å få opp varmen, men som vanlig ble det en kjekk tid i eget selskap med lesestoff og varm te. Mørket kom rundt 8. Jeg hadde fått klar beskjed om å være tidlig nede. Bestyrerinnen har lagt opp til at jeg skulle være med som servitør for et lag hun var med på. Jeg gikk å la meg rundt 11, og da kunne jeg se lys i vinduet

på gjeterhytta under Blåfjellenden. Det er litt greit å vite at heia ikke er helt tom.

Klokka 6 på morgenen var jeg lys våken og torde ikke sove videre for ikke å komme for sent ned. Jeg måtte starte i 9-10 tiden trodde jeg.

På morgenen var det tørt på terrassen. I 9 tiden begynte det å regne. Heldigvis ble det «nesten» opphold store deler av turen tilbake mot Hunnedalen og bilen.

Det kom en kar i mot omtrent halvveis. Han hadde det travelt og stor sekk. Planen var å ligge i telt ved Jomfruvannet eller litt lengre mot Flørli. Sikkert kjekt med telt i regn og vind.....

Selv med regn og vind opp mot kuling i mot, ble det en helt grei tur. En slik tur som gjør at jeg setter mer pris på om turen går i godt vær, for ikke å snakke om turer med et minimum av klær.

Sommer er en herlig tid, og det er bare 8 måneder til starten på 2020 sesongen.

Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet i september.

Onsdagstur.

Det var sol på onsdag. På sørsiden av huset. På nordsiden var det overskyet. Det ville være trist om den siste skikkelig fine dagen ikke ble brukt til tur. Eller vil det komme flere gode turdager. Vi er jo bare i slutten av september. En god måned igjen til sesongen i heia avsluttes – forhåpentligvis.

Jeg kikket ut vinduet mange ganger i løpet av formiddagen. Og klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle ta ut eller bare bli hjemme. Klokka 12 dro jeg fram klær, sekk og sko.

Jeg burde egentlig ha tatt mot høgjæren. Der var det sol. Men bestemte meg for en kjapp tur i Sandnes. Fra Gramstad er det mulig å ta en del turer, fra ganske korte til skikkelig dagstur.

Med tørt vær var det mulig å ta opp mot Mattisrudlå fra Paradisskaret. Videre kunne veien bli til litt etterhvert....

Det var andre på tur denne onsdagen. På parkeringsplassen på Gramstad var det langt fra fullt, men likevel en god del biler. Tre – fire av bilene var parkert ved stien mot Paradisskaret og Mattisrudlå.

Jeg er pensjonist og kan gå tur når det passer, men hva med alle de andre. Alle kan jo ikke være pensjonister, men alle kan gå tur...

Det er halvannen kilometer bort til der bakken opp mot Mattisrudlå starter. Rett før jeg skulle til å klatre oppover, mente jeg at det brølte en elg nede i lia. Jeg kunne ikke se noe dyr, og jeg kjenner ikke helt lyden til elg eller hjort, men det lød som elg (for meg). Litt artig i så fall.

Bakken opp er bratt og «lang», minst 150 høydemeter. En god del av bakken opp, er uten noe særlig avstand mellom stien og stupet. For meg med antydning til høydeskrekk, er det avgjort ikke enkelt å gå opp. Nedover hadde blitt enda verre. Det kom en gjeng nedover, uten spesielt å ta hensyn til at det er bratt og langt ned. Det er ikke noe for meg.

Jeg tok det med ro oppover. Selvsagt gikk puls og pust, men ikke opp mot topp. Det gjorde det lett å gå småbakkene mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det kom folk i mot og jeg kunne se andre på vei nedover. Ikke helt kø, men til å være onsdag, var det mange nok.

Bjørndalsfjellet fikk jeg ha omtrent for meg selv. Det kom en kar i mot da jeg var på vei nedover, men på toppen var det tomt.

Nede ved veien, vurderte jeg om jeg også skulle ta over Fjogstadfjellet før jeg satte kursen mot bilene. Litt test av ankel på venstre bakfot, som var både om og vond, gjorde at jeg valgte å gå direkte mot bilen.

En ankel som ikke helt er i orden, gjorde også sitt at det hadde gått senere enn vanlig. Turen hadde tatt nesten to timer – og det var ikke mange kilometerne.

Likevel greit å være tilbake i «vinter- system» med onsdags tur i lavlandet.

Tverromdalen i Madland.

Et flott sted, en flott tur og et fantastisk vær.

I slutten av august gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, og trodde det muligens ville være den siste sommerturen i 2019. Det ville sannsynligvis også være den siste rundturen i Madlandsheia for året. Begge deler ble helt feil.

Bestyrerinnen hadde snakket med sin bror. Sigbjørn foreslo søndagstur i Madlandsheia – ned Tverromdalen. Dette er en tur jeg har gått noen ganger, men med år i mellom hver gang i det siste. Ved å sjekke arkivet fant jeg ut at det faktisk var 5 år siden sist.

Vi ble fire på denne turen. Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og meg. Det passer bra å være flere på denne turen. I det minste to. Da er det mulig å bruke to biler. Vi parkerte en bil nede ved Slettabø, og så kunne vi alle kjøre opp til parkeringsplassen ved Fossebekken. Det ville spare oss for en bakke med 125 høydemeter helt på slutten av god dagsmarsj.

Lørdagsturen tilbake fra Blåfjellenden, gikk i sommervarme. På hjemveien viste termometeret i bilen godt over 20 grader, og varselet for søndagen var mer av det samme været. Sol, sommer og lite vind.

Da vi startet var det fortsatt litt kjølig, men både Bestyrerinnen og jeg stillet med korte bukser og bare en ullbluse. Det viste seg å være rett klesvalg en varm og lang tur.

Det er en drøy tur rundt. Først opp – og ned til Fisketjønna, opp Høylandsskaret, og rundt til store Vådlandsvannet, før skaret ned mot Tverromdalen kommer fram. Og da er vi bare halvveis...

Fra parkeringsplassen og forbi Fisketjønnene og opp Høylandsskaret har vi gått noen ganger. Det er langt opp til toppen fra indre Fisketjøn og opp Høylandsskaret.. Det er bare å bruke tid. Fra stidelet der stien mot Veen og Tverromdalen tar av, og til toppen av Tverromdalen er det antakelig ikke mer enn 2 kilometer.

De kilometerne går i åpent og oversiktlig terreng, men det er ikke lett å gå deler av dette stykket. Det tar tid. Delvis fordi merkingen ikke er helt god.

Plutselig var neste merke 150 meter oppe i lia. Her har jeg gått feil før og vi burde ha holdt høyden, og jeg husker at nøyaktig det samme skjedde forrige gang. Erfaring er å gjenkjenne en feil når du treffer den nok en gang.

I det flotte været var det å ta en stopp oppe i høyden, helt greit. Selv om det var varmt, og jeg var svett så det holdt, ble jeg ikke kald av å sitte ned. Vi tok pausen med utsikt over Vådlandsvannet og kunne se hvor vi skulle videre mot Tverromdalen. En flott plass å ta pause i sol og med sommertemperatur.

Tverromdalen er en perle. En stølsdal med rester av bygninger og støler. Det må ha vært drift her i mange år. Åpent og fint terreng, men gjengrodd i forhold til hvordan det var for 20-30 år siden.

Selv med sommervarme og sol i flere døgn, var myrene søkk bløte. Jeg gikk med lave sko og ble våt på beina et par ganger. Det ble nærmest litt vassing i myra etterhvert.

Nederst i Tverromdalen traff vi på Gloppeånå, med mye vann og myr, før vi – endelig - kom ned til Gloppevannet og den opparbeidete stien langs vannet. Nå var heldigvis steinene tørre i det fine været. Vi kom derfor ganske greit fram til Storemyr og videre til Slettabø og bilene.

Sigbjørn målte turen til 14 kilometer og vi brukte 6 timer totalt. En lang men grei søndagstur i et fantastisk sommervær – i slutten av september.

Blåfjellenden med sommer i september.

Sol, sommer og kjekk tur.

Selv om det har blitt mange turer og mange netter på Blåfjellenden den siste tiden, var jeg likevel klar for en vanlig fredag til lørdag tur. Det var ikke noe spesielt som måtte gjøre. Jeg hadde heller ikke planer om å få gjort annet enn det vanlige renholdet og ryddingen.

Det tar ikke så veldig lang tid, men jeg tror «tett oppfølging» har litt å si for hvordan andre forlater hytta. Og så følger nestemann opp tilsvarende.

Med andre ord en helt vanlig tur til hytta. Og da helst for turen sin skyld. For det er en flott tur over heia fra Høgaleitet i Hunnedalen til Høgaleitet i Fidjadalen. Nå startet turen med en litt bratt og lang bakke opp til Oleskaret.

Etter å har gått opp bakken noen ganger, vet jeg at det lønner seg å ta det litt med ro. I min ungdom, da jeg var rundt 50, kunne jeg nærmest springe opp bakken. Det går ikke lenger. Jevn og grei fart, gjør at jeg kommer kjappest opp.

Som vanlig var det YR som bestemte når jeg skulle ta ut. Yr varslet finvær lørdag og søndag. Faktisk mer en finvær, helst kjempeflott sommervær. Det skulle bli blå himmel sommertemperatur med rundt 20 grader, og nesten ikke vind.

Det eneste som la en viss demper på entusiasmen, var alt regnet den siste tiden. Det ville være både vått og sorpet innover. Skitten til knærne har buksa vært før. Det er ingen stor nyhet, og lett å gjøre noe med.

Det gikk en kar oppover lia et stykke før meg. På toppen satt han og kikket utover mot heia. Det viste seg å være en av folkene som hører til på Fidjastølen. Han og en del andre ville til Fidjabu oppe ved Langavatn under Grønenuten for rypejakt.

Nå har jeg ikke sett rype siden juli, men det kan jo være fugl oppe i høyden, Han ville inn til Stølsro for så å ta opp skaret mot Langavatn. Han fortalte at det var nødvendig å holde til høyre og opp litt, for å komme inn til hytta. Det kan se ut som om det er mulig å kunne gå langs vannet, men her ligger det en fjellknatt og stenger.

Vi fikk en kjekk tur innover heia sammen.

Hytta var tom da jeg kom ned. Det gikk faktisk ganske mange timer før det kom folk. Muligens har YR som meldte tåke, skremt vekk folk. Det var tåke på toppene, men det var helt greit å finne fram langs den merkede stien. Nesten ikke tåke i det hele tatt.

Lørdagsmorgen ble slik jeg hadde håpet. En sommermorgen med høstfarger. Blikk stille, ikke en sky på himmelen, og i sola ble det fort godt over 20 grader. Jeg tok det virkelig med ro denne morgenen, for riktig å få med meg en slik fantastisk morgen i september.

Tilbaketuren over heia mot Hunnedalen, ble også en flott opplevelse. Selvsagt er det høst, med brune og gule farger, men med sol og sommerlige temperaturer, ble det likevel en kjekk tur. Jeg hadde på langbukse og ullbluse. De jeg traff i mot hadde på sommerklær. Det vil si omtrent bare det nødvendigste.

Nå hadde YR meldt sommervær både lørdag og søndag, og siden jeg ville være tilbake på lørdagen, ville det kunne bli anledning til en skikkelig sommertur også på søndag

.

Hjemtur sammen med Bestyrerinnen.

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen

Etter en jobbedag på søndag, var vi mandagsmorgen klar for å gå tilbake til bilen i Hunnedalen. Det var ingen selvfølge at vi kunne komme oss avgårde. Søndag var været mindre bra, helst elendig.

Det regnet skikkelig omtrent hele dagen. Elver og bekker svulmet opp og nedenfor hytta gikk elva hvit. Det fosset så. vi hørte det selv om vinduene var igjen.

Vinden gjorde det hele enda verre. Det blåste så hytta ristet. På gamlehytta sto de nye vinduene i bue innover i de verste vindråsene. Det blåse så pass at det var vanskelig å holde seg på beina.

Vi jobbet søndag – inne. Sauefolkene på Blåfjellenden måtte ut. De hadde samlet 18-20 dyr, men manglet fortsatt omtrent 40 sauer. Nede på veien ventet transporten, og de var nødt til å ta ut, uansett vær.

På hytta var det tre gjester fra polen (med liten erfaring, og søppelsekker som regnfrakk), som også måtte ut i været. De hadde tenkt seg ned til Mån, men kona til heiasjefen på Blåfjellenden fikk advart de mot denne turen, med så mye vann i elva.

Uværet herjet hele søndagen og til langt på kveld. Det roet seg ut over natta, og på mandagsmorgen var gangveien utenfor hytta tørr- for første gang denne helga.

Vi kunne se blå flekker på himmelen, og vinden minket merkbart ut over morgenen. Vi tok det med ro, og avsluttet jobbingen på en skikkelig måte.

Rundt 11 var vi klar for tur. Da hadde værgudene bestemt seg for at det var nok finvær for denne gang. Blå himmel inne i mellom ble skiftet ut med grå, og sola forsvant. Det kom litt regn.. Igjen.

Heldigvis holdt vinden se vekk. Det blåste bare en bris, noe som omtrent ikke merkes når vinden kommer bakfra. Nå hadde vi bestemt oss for å ta ut, og selv om det kom noe regn så skulle vi muligens overleve, eller....

Det er litt ubehagelig å gå opp bakken fra Blåfjellenden. Bakken er lang og stedvis ganske bratt. Jeg har aldri klart å komme opp til topps uten å svette. Slik var det denne gangen også.

Vi hadde vinden bakfra. Det er helt greit å gå i regn og vind når bare uværet kommer bakfra. Selvsagt blåste det i skaret øverst, men det var ikke over liten kuling,13-14 m/sek.

Bestyrerinnen, som hadde blitt våt på beina ved kryssing av vaet øverst, på vei innover, var skikkelig spent på hvor mye vann det var fortsatt der oppe.

I løpet av søndagen hadde elva ved hytta steget med minst 50-60 cm. Og mandag morgen var vannet sunket ganske mye, omtrent tilbake til nivået da vi kom inn. Vannstanden ved vaet var nesen den samme som på lørdag, muligens noen få cm lavere.

Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss over til den andre siden – uten å ta av støvlene.

Det var et vått landskap preget av høst vi gikk gjennom. Nesten alle bladene på de større bjørkene er blåst bort. Dette blir en høst uten de gode fargene. Høsten er likevel her på vanlig tid. Fortsatt har det ikke vært frost, men temperaturen var ikke mange gradene over null på natta.

Det ble - som vanlig – en grei tur over heia og det var som alltid, hyggelig å være på tur med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen og jeg til Blåfjellenden.

Dugnadstur med regn og vind rundt hytta.

Tilbake til Blåfjellenden etter bare en dag hjemme?. Det var egentlig Bestyrerinnen som kom med forslaget. Hun mente vi burde komme oss opp til hytta så fort som mulig for å ordne opp etter arbeidsfolka – meg inkludert.

Hun har ikke mye tro på at vi ville ha gjort grundig nok rent og fått vekk alt støv og sagspon. Hun har muligens rett i det...

Det ble ikke tid til å vaske alle gulv, for ikke å snakke om hyller og skap. Noe måtte gjøres og det så snart som mulig – mente bestyrerinnen.

Yr var langt fra samarbeidsvillig. De varslet både regn og vind. Regn i bøttevis og vind så blader og folk ville flakse over haug og hammer. Mange millimeter regn og vind opp mot storm.

Vi sjekket værvarselet i detalj. Det ville være mulig å ta seg opp til hytta på fredag. Jeg kunne egentlig godt tenke meg en natt hjemme. Det er ikke alltid jeg sover så veldig bra på Blåfjellenden. I tillegg ville det antakelig bli en både våt og stormfull opplevelse å gå hjem på søndagen.

Vi ville trenge en dag for å få vekk sporene fra jobben med å skifte vinduer. Det betød at retur ville bli på søndag om vi tok opp på fredagen.

Det så ut til å kunne være mulig å ta innover på lørdag med retur på mandag. Begge dagene var det en periode der både vind og regn var noe mindre heftig enn resten av tiden.

Det ble til at vi satset på å ta oppover på lørdagsmorgen, og planla retur på mandag, men vi holdt tirsdagen åpen – om været ikke skikket seg slik YR varslet.

Det ble en litt trøstesløs tur opp mot heia. Regn, nesten hele tiden, og mer regn jo lengre opp vi kom. Vi hadde startet hjemme rundt halv elleve, og YR melde bedre vær rundt tolv.

På parkeringsplassen klokka halv tolv, var det bare å få på jakken og kneppe godt igjen. Det regnet. Opp over bakken fra Hunnedalen gikk det ikke uten å gå rundt, stige over eller sette foten i – vann. Det var mye vann etter regnet. Før vi var opp i skaret, ble himmelen merkbart lysere og regnet lettere. Litt etter ble det opphold.

Og klokka var presis tolv. Er det mulig å stille klokka etter vær-varselet til YR? Det ble uansett en litt greiere tur uten regn.

Bestyrerinnen er blitt pensjonist, men holder seg fortsatt på beina, og har ingen ting i mot å gå tur. Selv med sekk og våte klær er det greit å ta ut. Vi var forberedt på at forholdene denne dagen ikke ville vare optimale.

På vei oppover Øvstebødalen kunne vi se det rant mye vann i elver og bekker, og vi lurte litt på hvor mye vann det ville være i Fossebekken. Heldigvis har jeg krysset denne bekken noen ganger, både med lite vann og med mye vann.

I snøsmeltingen og med regn, kan denne bekken nærmest være «farlig» å krysse alene. Jeg synes i hvert fall at det ikke er helt greit. Denne gangen var det bare normal vannstand som ved regn på høsten.

Bestyrerinnen måtte uti med beina, og vannet gikk antakelig omtrent til støvleskaftet. Med gore-tex buksa godt snørt rundt støvlene gikk det likevel greit å komme over uten å bli våt.

Det ble en tur som vanlig. Det var vann og sorpe i mengder, og buksa ble skitten til knærne, men det er vanlig med regn.

Fra Saftbekken – halvveis innover – kom det lett regn. Fra Saftbekken fikk vi en tur inn mot Blåfjellenden med jakka på og med hetta ned over øynene. Det var helt greit å se hyttene dukke opp, og at det var røyk fra pipa.

Yr hadde meldt kraftig regn fra 6. Fra 6 regnet det så det smalt i bakken. Yr må ha en direkte link til værgudene....

Til Blåfjellenden med helikopter.

En dugnadstur.

Jeg har antakelig gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden opp mot tusen ganger. Det er jo en del år siden første gang, og det blir forhåpentlig noen år til siste gang. Denne uka fikk jeg anledning til å fly over.

Etter en kjempetur til Støle, kunne jeg muligens ha godt av en hviledag eller to. Jeg kunne denne gangen faktisk kombinere en tur til Blåfjellenden med en hviledag. Helikoptertransport er lite strevsomt...

Stavanger Turistforening hadde funnet en gullåre i kjeller eller noe slikt. De hadde bestemt seg for å skifte ut alle vinduene og gjøre en hel del andre endringer på Blåfjellenden. Det betød helikopter transport. Nå minket det kjapt på ved også. Med bare så vidt høst, den virkelige høsten kommer om noen uker, og vinteren antakelig i månedskiftet oktober/november, så måtte det fraktes ved innover.

Noen må sørge for å få veden i hus. 160 sekker spaserer ikke inn i uthuset av seg selv, helikopter-transporten får bare veden på utsiden av døra. For å få veden på plass, fikk jeg med meg broderen. Han kunne tenke seg en helikoptertur over heia.

Nå skulle en hel gjeng arbeidsfolk også innover. Bestyrerinnen sa seg villig til å stå for middagsmaten for alle, og ble med på lasset. Vi ville bli 5 tømrer sammen med Bestyrerinnen, broderen og meg.

Mandag parkerte vi i Hunnedalen, og traff de andre som skulle være med. For de fleste av disse, er det å fly helikopter ganske vanlig, men for broderen ville det bli første gang. Bestyrerinnen og jeg har vært med på en del helikopterturer opp gjennom årene.

Det tar nesten 2 1/2 time å gå fra Hunnedalen til Blåfjellenden, men bare litt over 3 minutter å fly samme strekket. Innover fulgte vi sommerstien sånn omtrent. Selve stien viste godt igjen i terrenget, og det var ikke vanskelig å se nøyaktig hvor langt vi var kommet. Siden dette var første gang jeg fløy denne veien, fikk jeg også et nytt overblikk over terrenget rundt stien. Jeg fikk endelig se hva som finnes bak de knausene og bakkene som jeg ikke har vært. En kjekk oppdatering, og en flott opplevelse.

Det var vanskelig å finne den rette roen på Blåfjellenden denne gangen. På hovedhytta var det helt umulig. Her var det full gang med skifting av vinduer og terrasser og gangveier. Inne sto det en sag og gjorde stua full av fint sagespon. Dørene sto opp og det var ute-temperatur i hytta.

Vi holdt til i annekset, og her var det mer hyttestemning. Bortsett fra at arbeidsfolkene holdt på fra tidlig morgen til lyset forsvant ved halv ni tiden. Klokka 10 var det stille i hytta.

Bestyrerinnen og broderen tok hjemover på tirsdagen. De fikk en grei tur over heia. Jeg ble igjen og fikk en dag ekstra på hytta. Onsdag var det så dårlig vær at helikopteret sto på bakken.

Torsdag var det bra vær, og jeg fikk igjen en tur over heia. Denne gang fulgte helikopteret mer vinterløypa, og jeg fikk derfor også sett litt av landskapet rundt Leitevann og Kringlekveven – uten snø.

Det var helt greit å slippe å gå ut. Gangveien er glatte i regn, og et fall ga en strekk i ankelen – ikke den jeg skadet tidligere, men den andre – selvsagt....

Tur til Støle.

Sol og vann. Vassing på myrene.

Skreådalen var på sitt beste denne lørdagen. På tross av at de var gravemaskin på gang med veibygging, var det så pass mye igjen av løypa oppover mot Grunnetjødnå at det ble en skikkelig flott turopplevelse – i finværet.

Jeg måtte stoppe på brua for å få med naturen rundt. Jeg håper at i hvert fall denne delen av Skreådalen blir spart for dyrkingsmaskinene. Grunnetjødnå lå blanke og stille, bare et vak laget bølger.

Det hadde gått ganske greit å komme opp til brua. Noe overraskende sto det et skilt som viste rød løype mot Støle og at det var 7.5 kilometer igjen. Tilbake til Skreå var det 5.5 kilometer. Ikke halvveis engang....

Det er noen flater oppe i Trongane. Midt på den første flaten var det en inngjerding. Her hadde de nettopp hentet ut sauene som var samlet på fredagen, og de pluss sauer fra Øyestøldalen var på vei mot skillegardene nede ved Skreå. Et stykke av turen gjennom Trongane går på bare fjellet, bortsett fra at det ikke er flatt men det er en masse småhauger og kanter.

Jeg mistet stien et lite stykke. Det er heldigvis ikke spørsmål om hvor jeg skal. Flæet er godt synlig lengre framme.

Ved flæet ligger stidelet for stien mot Tomannsbu, Støle og Skreå. Jeg har gått stien mot Tomannsbu. En tung og kronglet sti mot Katthol.

Jeg skulle videre mot Øyestøl, og det betød ned indra Trongane. Her er det laget sti med tildels sprengt stein. Og det er bratt på utsiden. Stien er ikke spesielt bred, så på enkelte steder går jeg forsiktig og sikrer med en hånd langs fjellet på innsiden.

Dette er ikke en god plass for meg med et snev av høydeskrekk.

Nede i bakken ligger Øyestøl. En støl med historie. Indra Trongane og den oppbygde stien er deler av den gamle drifteveien. Her drev de dyr mot Sirdal for videre drift mot østlandet og slakting.

Det var så pass stor ferdsel at Øyestøl hadde skjenkerett. Det var ikke mye skjenk å få da jeg gikk forbi og ut på myra. Det ble vassing i stedet.

Alt regnet den siste tiden hadde så langt fra rukket å renne bort. Det var vann over store deler av myrene. Heldigvis hadde jeg nesten nye fjellsko med Gore-Tex. De holdt meg tørr på beina, selv om mye av de siste kilometerene inn mot Støle betydde vassing.

Det var kjekt å få øye på hytta oppe på en liten høyde over elva. I finværet var det skikkelig flott rundt hytta. Sol og litt høstfarger er en grei ting.

Det var andre på hytta. En familie som hadde gått samme vei som meg. Vi satt utenfor i sola en god stund. Litt senere på kvelden kom det 4 jenter fra Kvitlen. De hadde gått litt utenfor den merkede stien og brukt lang tid oppover.

Det ble en kveld som vanlig på en selvbetjent turistforeningshytte. Hyggelig prat med varme i ovnen og stearinlys på bordet og tidlig til sengs. Morgenen fulgte også det vanlige mønsteret med frokost og vask.

Tilbaketuren ble nesten like fin som turen inn. Stien opp bakken i indra Trongane gikk mye greier enn på vei ned. Det er bedre å se inn i bakken enn ned i ura...

Det gikk tre timer før jeg så bilen. Og det tok to timer å komme hjem..