En vanlig høst-tur: regn og vind.

Til Blåfjellenden alene.

Rundt månedsskiftet september/oktober, hvert år, slår det meg at det bare er noen få uker til sommersesongen er slutt. Det er på den tiden jeg også begynner å telle hvor mange ganger jeg kan klare å komme meg til Blåfjellenden det året.

Det har til nå i år omtrent ikke vært frost eller vinterforhold en dag. Langtidsvarselet for de neste ti dagene er også bra. Lite vind, lite regn og temperaturer over null. Bedre enn det er vanskelig å få til – i begynnelsen av oktober.

Jeg regner fortsatt med å kunne komme innover mot hytta 3-4 ganger til før vinteren setter inn for alvor. Om jeg er riktig heldig, kan det bli en bonustur i november. Det hender at vinteren venter en stund. Novemberturer er litt spesielle. Mørkt tidlig og sent lyst og selvsagt ikke andre på hytta.

Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra fredag til lørdag. Som så mange ganger før. Turen opp mot Hunnedalen var ikke blant de kjekkeste – regn stor sett hele tiden. Vindusviskerne gikk hele tiden. Jeg så ikke helt fram til en to-tre timers tur innover heia i regnvær.

Det eneste «lyspunktet» er at fargene i naturen kommer bedre fram om det regner. Jeg tok noen bilder oppover mot Oleskaret. Regnet trommet mot hetta, men med vinden bakfra var det mulig å beholde jakken åpen. Bak meg ble himmelen lysere, og det ble faktisk så pass bra vær at jeg kunne se min egen skygge – en kort stund.

Nå hadde jeg ikke regnet med at noen andre er «sprø» nok til å ta ut i heia med det værvarselet YR vartet opp med. Jeg så ikke et spor, og ble litt overrasket da jeg plutselig så en skikkelse foran meg. Det var en jeger på vei ned mot bilen. Han var lei av regn, hadde ikke sett fjøra av rype og ville til bilen.

Han fortalte at han i ti år, hadde gått med hagle i dette området, og aldri skutt en fugl. Sønnen var fortsatt oppe i høyden, men jeg hørte ikke skudd der jeg gikk innover.

På hytta var det null mennesker, ti grader inn og det regnet... Det tok litt tid å få opp varmen, men som vanlig ble det en kjekk tid i eget selskap med lesestoff og varm te. Mørket kom rundt 8. Jeg hadde fått klar beskjed om å være tidlig nede. Bestyrerinnen har lagt opp til at jeg skulle være med som servitør for et lag hun var med på. Jeg gikk å la meg rundt 11, og da kunne jeg se lys i vinduet

på gjeterhytta under Blåfjellenden. Det er litt greit å vite at heia ikke er helt tom.

Klokka 6 på morgenen var jeg lys våken og torde ikke sove videre for ikke å komme for sent ned. Jeg måtte starte i 9-10 tiden trodde jeg.

På morgenen var det tørt på terrassen. I 9 tiden begynte det å regne. Heldigvis ble det «nesten» opphold store deler av turen tilbake mot Hunnedalen og bilen.

Det kom en kar i mot omtrent halvveis. Han hadde det travelt og stor sekk. Planen var å ligge i telt ved Jomfruvannet eller litt lengre mot Flørli. Sikkert kjekt med telt i regn og vind.....

Selv med regn og vind opp mot kuling i mot, ble det en helt grei tur. En slik tur som gjør at jeg setter mer pris på om turen går i godt vær, for ikke å snakke om turer med et minimum av klær.

Sommer er en herlig tid, og det er bare 8 måneder til starten på 2020 sesongen.