Hjemtur sammen med Bestyrerinnen.

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen

Etter en jobbedag på søndag, var vi mandagsmorgen klar for å gå tilbake til bilen i Hunnedalen. Det var ingen selvfølge at vi kunne komme oss avgårde. Søndag var været mindre bra, helst elendig.

Det regnet skikkelig omtrent hele dagen. Elver og bekker svulmet opp og nedenfor hytta gikk elva hvit. Det fosset så. vi hørte det selv om vinduene var igjen.

Vinden gjorde det hele enda verre. Det blåste så hytta ristet. På gamlehytta sto de nye vinduene i bue innover i de verste vindråsene. Det blåse så pass at det var vanskelig å holde seg på beina.

Vi jobbet søndag – inne. Sauefolkene på Blåfjellenden måtte ut. De hadde samlet 18-20 dyr, men manglet fortsatt omtrent 40 sauer. Nede på veien ventet transporten, og de var nødt til å ta ut, uansett vær.

På hytta var det tre gjester fra polen (med liten erfaring, og søppelsekker som regnfrakk), som også måtte ut i været. De hadde tenkt seg ned til Mån, men kona til heiasjefen på Blåfjellenden fikk advart de mot denne turen, med så mye vann i elva.

Uværet herjet hele søndagen og til langt på kveld. Det roet seg ut over natta, og på mandagsmorgen var gangveien utenfor hytta tørr- for første gang denne helga.

Vi kunne se blå flekker på himmelen, og vinden minket merkbart ut over morgenen. Vi tok det med ro, og avsluttet jobbingen på en skikkelig måte.

Rundt 11 var vi klar for tur. Da hadde værgudene bestemt seg for at det var nok finvær for denne gang. Blå himmel inne i mellom ble skiftet ut med grå, og sola forsvant. Det kom litt regn.. Igjen.

Heldigvis holdt vinden se vekk. Det blåste bare en bris, noe som omtrent ikke merkes når vinden kommer bakfra. Nå hadde vi bestemt oss for å ta ut, og selv om det kom noe regn så skulle vi muligens overleve, eller....

Det er litt ubehagelig å gå opp bakken fra Blåfjellenden. Bakken er lang og stedvis ganske bratt. Jeg har aldri klart å komme opp til topps uten å svette. Slik var det denne gangen også.

Vi hadde vinden bakfra. Det er helt greit å gå i regn og vind når bare uværet kommer bakfra. Selvsagt blåste det i skaret øverst, men det var ikke over liten kuling,13-14 m/sek.

Bestyrerinnen, som hadde blitt våt på beina ved kryssing av vaet øverst, på vei innover, var skikkelig spent på hvor mye vann det var fortsatt der oppe.

I løpet av søndagen hadde elva ved hytta steget med minst 50-60 cm. Og mandag morgen var vannet sunket ganske mye, omtrent tilbake til nivået da vi kom inn. Vannstanden ved vaet var nesen den samme som på lørdag, muligens noen få cm lavere.

Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss over til den andre siden – uten å ta av støvlene.

Det var et vått landskap preget av høst vi gikk gjennom. Nesten alle bladene på de større bjørkene er blåst bort. Dette blir en høst uten de gode fargene. Høsten er likevel her på vanlig tid. Fortsatt har det ikke vært frost, men temperaturen var ikke mange gradene over null på natta.

Det ble - som vanlig – en grei tur over heia og det var som alltid, hyggelig å være på tur med Bestyrerinnen.