Tverromdalen i Madland.

Et flott sted, en flott tur og et fantastisk vær.

I slutten av august gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, og trodde det muligens ville være den siste sommerturen i 2019. Det ville sannsynligvis også være den siste rundturen i Madlandsheia for året. Begge deler ble helt feil.

Bestyrerinnen hadde snakket med sin bror. Sigbjørn foreslo søndagstur i Madlandsheia – ned Tverromdalen. Dette er en tur jeg har gått noen ganger, men med år i mellom hver gang i det siste. Ved å sjekke arkivet fant jeg ut at det faktisk var 5 år siden sist.

Vi ble fire på denne turen. Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og meg. Det passer bra å være flere på denne turen. I det minste to. Da er det mulig å bruke to biler. Vi parkerte en bil nede ved Slettabø, og så kunne vi alle kjøre opp til parkeringsplassen ved Fossebekken. Det ville spare oss for en bakke med 125 høydemeter helt på slutten av god dagsmarsj.

Lørdagsturen tilbake fra Blåfjellenden, gikk i sommervarme. På hjemveien viste termometeret i bilen godt over 20 grader, og varselet for søndagen var mer av det samme været. Sol, sommer og lite vind.

Da vi startet var det fortsatt litt kjølig, men både Bestyrerinnen og jeg stillet med korte bukser og bare en ullbluse. Det viste seg å være rett klesvalg en varm og lang tur.

Det er en drøy tur rundt. Først opp – og ned til Fisketjønna, opp Høylandsskaret, og rundt til store Vådlandsvannet, før skaret ned mot Tverromdalen kommer fram. Og da er vi bare halvveis...

Fra parkeringsplassen og forbi Fisketjønnene og opp Høylandsskaret har vi gått noen ganger. Det er langt opp til toppen fra indre Fisketjøn og opp Høylandsskaret.. Det er bare å bruke tid. Fra stidelet der stien mot Veen og Tverromdalen tar av, og til toppen av Tverromdalen er det antakelig ikke mer enn 2 kilometer.

De kilometerne går i åpent og oversiktlig terreng, men det er ikke lett å gå deler av dette stykket. Det tar tid. Delvis fordi merkingen ikke er helt god.

Plutselig var neste merke 150 meter oppe i lia. Her har jeg gått feil før og vi burde ha holdt høyden, og jeg husker at nøyaktig det samme skjedde forrige gang. Erfaring er å gjenkjenne en feil når du treffer den nok en gang.

I det flotte været var det å ta en stopp oppe i høyden, helt greit. Selv om det var varmt, og jeg var svett så det holdt, ble jeg ikke kald av å sitte ned. Vi tok pausen med utsikt over Vådlandsvannet og kunne se hvor vi skulle videre mot Tverromdalen. En flott plass å ta pause i sol og med sommertemperatur.

Tverromdalen er en perle. En stølsdal med rester av bygninger og støler. Det må ha vært drift her i mange år. Åpent og fint terreng, men gjengrodd i forhold til hvordan det var for 20-30 år siden.

Selv med sommervarme og sol i flere døgn, var myrene søkk bløte. Jeg gikk med lave sko og ble våt på beina et par ganger. Det ble nærmest litt vassing i myra etterhvert.

Nederst i Tverromdalen traff vi på Gloppeånå, med mye vann og myr, før vi – endelig - kom ned til Gloppevannet og den opparbeidete stien langs vannet. Nå var heldigvis steinene tørre i det fine været. Vi kom derfor ganske greit fram til Storemyr og videre til Slettabø og bilene.

Sigbjørn målte turen til 14 kilometer og vi brukte 6 timer totalt. En lang men grei søndagstur i et fantastisk sommervær – i slutten av september.