Søndagstur med vindmøller rund hele horisonten.

Høgjæren og broderen.

Det må være en form for galskap når godt voksne pensjonister tar ut på tur med sekk og fjellsko opptil 4-5 ganger i uka. Det virket i hvert fall slik på søndagsmorgenen. Jeg var ikke heltent på tur. Det måtte i så fall bli en enkel og forholdsvis kort tur.

Broderen var klar. Han hadde tatt det litt mer med ro, og ønsket en søndagstur helst i terreng og med noen bakker. Gjerne et par timer 9-10 kilometer. En vanlig søndagstur.

Med alt regnet de siste dagene, ville det stor sett være bløtt og vått de fleste plassene. Stier ville være glatte og våte. Vi diskuterte flere muligheter, og selv om jeg insisterte på at broderen måtte velge turmål, så kom han bare med forslag...

Vi ble omsider enige om at det måtte bli en tur på høgjæren, men med litt ekstra lengde. Regn og vind kan gjøre tilværelsen ganske «sur» på høgjæren, og værmeldingen denne dagen var noe usikker.

Vi hadde regn på bilruta på vei oppover. Det blåste ikke spesielt mye, og temperaturen var levelig..

Vi tenkte å starte fra Tovdalsveien, gå mot Synesvarden og videre til Steinkjerringå og retur. Det ville være mulig å forlenge turen ved å ta mot Holmavatn for så å gå tilbake til Synesvarden og bilen.

Den planlagte turen ville være omtrent 9 kilometer og det ville ta omtrent 2 timer. «Bare» 4,5 kilometer i timen, men hele turen ville gå i terreng, og selv om det ikke er mange bratte bakker så går det opp og ned. Bare den første bakken er på omtrent 40 høydemeter og bakken opp mot Synesvarden er på over 70 høydemeter. Totalt blir det en del bakker, selv om turen går i ganske flatt terreng.

Det var opphold da vi startet, og blå himmel enkelte plasser. Vinden var ikke noe problem, og bakken opp fra veien gikk greit. Kunne søndagsturen bli en grei tur?

Oppover bakken ble det varmt, jakken kom av og vi fortsatte i ull-blusen – som vanlig. Vi møtte en del folk , og tok igjen noen som gikk samme vei som oss. De fleste godt tilknappet med jakken på. De lurte nok litt på kaldt det kunne være å gå uten jakke....

Det siste året har det kommet opp nye vindmøller i bøtter og spann rundt det som er Synesvarden Landskapsvernområde. «Den største endringen siden istiden» mener Naturvernforbundet.

Broderen jeg jeg talte tilsammen over 100 vindmøller som kan sees fra Synesvarden. Broderen tror det må være omtrent norgesrekord.

Fra forskiftene for landskapsvernområdet: «For landskapsvernområdet gjeld følgjande reglar:

1.

Det må ikkje gjerast inngrep som vesentleg kan endra eller innverka på landskapet sin art eller karakter. I dette er medrekna uttak, utfylling, plassering eller lagring av masse, bortlegging av avfall, vegbygging, drenering eller tørrlegging av område, skogplanting, fjerning av steingjerde eller andre inngrep som kan skada kulturminne, framføring av luftleidningar, oppføring av anlegg og andre innretningar eller bygningar. Opplistinga er ikkje fullstendig.»

Det gjelder altså ikke rett utenfor området, selv om vindmøllene omtrent stenger for sola.

Det gikk greit nedover mot Steinkjerringå. Vi var helt alene der, og det var ingen på vei. Ofte er det ganske mye folk, men denne gangen ingen andre.

Turen tilbake gikk samme vei som nedover. Av en eller annen grunn virker det ofte som om det går fortere på tilbaketuren enn nedover mot «målet». Det betyr antakelig at vi gå mer på «automatisk». Uansett ble det en helt grei tur, med fint turvær og det var heller ikke for mye sorpe.

Både broderen og jeg var mindre tunge i beina enn det vi pleier å være, og begge var enige om at det hadde vært en fin tur.