Høgjæren med høy himmel og lav temperatur.

Bestyrerinnen og jeg på mandagstur.

Det er muligens blitt slik etterhvert at søndagsturen blir mandagstur. Nå skylder jeg selvsagt på været. Eller mer korrekt på YR. Værmeldingen for søndag var mindre bra, og derfor valgte jeg å utsette turen til søndag.

Nå ble været bedre enn meldt, men da var jeg alt i gang med å slite til trekket på godstolen. En jobb som må tas på alvor...

Bestyrerinnen har også blitt mer eller mindre fast medlem av søndagstur gjengen – selv om denne turen altså går på mandag. Hun ønsket i hvert fall å bli med da jeg nevnte «mandagstur».

Nå dro hun på trening tidlig mandagsmorgen, og da jeg gjorde meg klar var hun ikke helt sikker på om en tur etter trening var helt greit. Hun skulle jo også gå tur med andre på kvelden. Det ble likevel til at vi tok ut. Mot Høgjæren.

Det ville passe bra med en kjapp runde til Synesvarden og mot Steinkjerringå. En tur på 8-9 kilometer, og som tar omtrent to timer – når Bestyrerinnen er med på laget.

Nå er det selvsagt kjekt å ha med følge på tur, spesielt greit om det er Bestyrerinnen. Vi liker begge å stoppe opp for å se på blomster eller for å sjekke utsikten. Sent i oktober var det ikke mye farge å se – uten om brun myr og brunrøde marker. Og selvsagt svart sorpe.

Som nevnt var det værmeldingen som gjorde at vi valgte å gå mandagstur i stede for søndagstur. Denne gang holdt YR hva de lovet. Sol og blå himmel, nesten ikke vind (bare 5-6 m/sek over toppene) og temperatur over null. Det var ikke frost, og det lå ikke is fra natten. Det hadde muligens vært bedre med litt frost. Vi måtte hoppe over en del sorpehull på veien rundt.

Da vi startet fra Holmavatn, tok Bestyrerinnen mot Synesvarden. Broderen og jeg går - alltid – i motsatt retning, mot Steinkjerringå. Det var litt uvandt å gå runden i motsatt retning, men når bestyrerinnen er med på laget, gjelder det å henge på.

Sol og blå himmel. Det lyder jo egentlig greit, bortsett fra at sola står så lavt på himmelen at jeg foretrekker å bruke skyggelue. Med andre ord lite sol i ansiktet. Det er jo enda to måneder til sola «snur». Det betyr at den midt på dagen, skal krype lavere mot horisonten. Dagene er alt korte. Sola forsvinner i sekstiden, og det blir fort mørkt. Det er en litt trist og mørk periode vi går inn i, men november kommer hvert år.

Det var flere våte partier, selv om det tørket opp etterhvert. Vi hoppet litt fra tue til tue og tok noen lange steg inne i mellom. Det gikk litt senere enn vanlig, men vi kom rundt.

Nå var vi heller ikke alene på tur denne dagen, men det var ikke langt i fra. Vi møtte et par – to ganger, og vi kunne se en person foran oss på vei fra Steinkjerringå mot Holmavatn.

Det ble en kjekk og grei tur på høgjæren denne dagen. Høy himmel og sol. Det var mulig å se langt og det var klar luft. Vi kom til bilen i god form. Bestyrerinnen skulle også på tur senere samme kveld...

Årets første snø under beina.

Mot Blåfjellenden.

Denne fredagsturen ville ikke helt bli som andre. Sosiale forpliktelser gjorde at jeg først kunne ta ut i tre-fire tiden. Nå er det ikke spesielt vanskelig – om sommeren. Sent i oktober, kommer mørket snikende ganske tidlig. Heldigvis skulle vi ikke stille klokka før på lørdag.

Bestyrerinnen var ikke helt overbevist om at det var lurt å ta turen innover. Det kunne bli mørkt – det siste kvarteret. Nå ville det komme en gjeng ennå senere, så som kunne plukke meg opp om ting gikk galt....

Jeg har gått med lykt noen ganger. Det går senere enn i dagslys, men for meg som kjenner hver stein innover mot Blåfjellenden, vil det ikke by på problemer.

Yr var rimelig optimistisk. De meldte lite vind nesten ikke nedbør, og temperatur over null. Det skulle gå greit å komme både inn og ut. Mente jeg....

I Hunnedalen var det overskyet og opphold. Ett stykke oppe i bakken kom det noe hvitt seilende. Bare noen flak av og til. Det ble ikke skikkelig snøvær, men det kom noe som etterhvert la seg i søkk og bak steiner. Det ble mer og mer hvitt jo lengre jeg kom oppover.

Heldigvis holdt frosten seg vekk. Det var helt greit å gå, bare gangplankene som gjør det mulig å komme over de verste sorpehullene, var glatte. Her måtte jeg virkelig gå forsiktig.

Det er kjekt å komme til Blåfjellenden. Denne gangen var det ikke snakk om å kunne sitte for meg selv og nyte freden og roen. Det var folk på hytta, og det ville komme flere. Kjentfolk, som det alltid er hyggelig å treffe.

Det kan lett bli siste turen innover for 2019. Været bestemmer selvsagt, men det er ikke helt greit å suse innover heia med frost og is, i tillegg komme mørket fort på etter hvert.

Skulle været ordne seg, med mildvær og regn, kan det være jeg tar turen.

Denne gangen tenkte jeg litt på året som har gått – så alt for fort, turene innover, og om jeg får anledning til nye turer i 2020. Heldigvis er helsa fortsatt grei, problemer med knær og ankler går seg oftest til. Det ser fortsatt ut som om jeg har noen år igjen før støvlene settes på hylla.

Det snødde om natten. Heldigvis holdt frosten seg vekk, slik at mesteparten av snøen tinte – nede ved hytta. Jeg hadde det heldigvis ikke travelt. Det kunne godt tine litt lengre opp også...

Forrige gang så vi tårnfalk uten for hytta. Denne gang var det ørna som svevde over taket. Og for liksom å understreke at det fortsatt er noen småfugler igjen, en linerle trippet over rekkverket på terrassen.

Det kom en gjeng springende, og tok en pause i hytta. Jeg tok ut i sporene etter gjengen. Det var en del snø oppover, og nesten snødekke øverst. Jeg gikk og kikket etter om det skulle begynne å fryse på. Frosten hold seg vekk og det tinte selv helt oppe i høyden ,men ikke så fort at det hvite forsvant.

Snøen ga anledning til å ta noen litt annerledes bilder enn de vanlige. Det tok også litt lengre tid enn normalt å komme over heia, delvis fordi at jeg stoppet opp en del ganger for å kikke meg rundt. Det kan lett bli siste gang for i år...

Sammen med Magnar og Gro til Bjødnali.

Søndagstur en mandag.

Denne helga var jeg egentlig klar for en hviledag å på søndag. Værmeldingen var så pass dårlig at det så ut som om en turfri søndag ville være en god plan. Bestyrerinnen – og været ville noe annet, Selv om det bare ble en kort tur rundt Gruda, ble det en tur,

Nå var mine planer å gå tur på mandag. Værmeldingen var bra, og det ville, for en gang skyld, være mulig å gå tur uten å bli pissevåt. Jeg så for meg en tur i Sandnes.

Bestyrerinnen hadde andre planer. For det første så ville hun også på mandagstur. For det andre husket hun hva jeg hadde snakket om som søndagstur. Det var en tur rundt Sælandsskogen, Bjødnali og Sjelset.

Denne turen har vi tatt noen ganger, og sent på høsten pleier det å være skikkelige høstfarger og bra forhold her. I år har det omtrent ikke vært frost, og det er fortsatt høstfarger. Det kunne passe bra med en tur til Bjødnali.

Det ble en hyggelig endring i planene. Bestyrerinnen foreslo å snakke med Magnar og Gro, venner som ikke bor langt fra oss. Magnar er fra Suldal og godt vandt med hei og tur. Gro har også gått mage turer, og de var forhåpentligvis klar for en tur med oss.

Da Bestyrerinnen ringte, var de nettopp kommet hjem fra en kort tur, men ville likevel gjerne være med oss. Det er skikkelig kjekt med flere, og vi avtalte kjapt å treffes.

Vi sto på parkeringsplassen i Sælandskogen rundt halv tolv. Det var ikke mange andre biler en vår, men noen andre var også på søndagstur en mandag.

Det er kjekt å være på tur. Det er enda kjekkere å gå tur i flott vær. Og det blir skikkelig bra, om turen går i følge med venner. Vi ble fire på tur denne dagen.

I det flotte været ble det noen stopp for å ta bilder. Det var omtrent ikke vind, sola var bak noen skyer, men det var likevel lyst og fint. Heldigvis var det tørt på steinene oppover Urdådalen. Det gjorde denne delen av turen noe enklere enn om alt hadde vært vått.

Det blir ofte ikke stopp for annet enn saft når Bestyrerinnen og jeg er sammen på tur. Denne gangen ble det en skikkelig pause oppe ved garden på Bjødnali. En hyggelig stund, men det ble kaldt etter hvert.

Etter pausen bar det ut på god grusvei. Selv om det går både opp og ned er det en lett tur til vi igjen står nede på Sjelset og skal ta fatt på stien langs bekken mellom Sjelsetvannet og Taksdalsvannet.

Det er egentlig ganske fint her nede også. Det sto noen målepinner et sted, og det var to karer som drev med oppmåling. Jeg håper denne flotte plassen blir bevart i lang tid fremover. Vi fortjener slike steder å gå tur.

Tilbake ved bilen kunne vi takke for en flott søndagstur på en mandag.

Regn er ingen hindring.

Det gjelder å utnytte mulighetene for tur.

Det blir mye sjekking av YR på denne tiden av året. Høstværet er upålitelig. Storm og regn en dag og flott høstvær dagen etter. Elle begge dele samme dagen. Jeg kikker etter om det kan være mulig å komme innover til Blåfjellenden uten å bli for våt.

Denne helga var det mer et spørsmål pm å bli minst mulig våt. Det var snakk om store nedbørs- mengder og vind. Vanlig regn var det minste jeg kunne vente meg.

Det beste været så ut som ville være fredag og lørdag. Det endret seg i løpet av formiddagen på fredagen. Da var varselet regn hele lørdagen...

Likevel måtte det bli en vanlig tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det er så pass sent i sesongen at jeg ikke regner med å komme innover stort mer enn et par ganger før vinteren overtar. Nå kan det godt være at vinteren holder seg borte, og gir anledning til en novembertur. Det gjenstår å se heldigvis.

Innover heia på fredag, fikk jeg trekken bakfra. Det gjør ganske stor forskjell på hvordan været virker. Det var heller ikke så dårlig vær som meldt. Det var nedbør stor sett hele turen, men inne i mellom kunne jeg gå uten å ha på hetta.

Med en tynn fleece som mellomlag, ble jeg heller ikke spesielt våt før det siste stykket nedover mot Blåfjellenden. Siden trekken kom bakfra, trakk eventuell røk fra pipa vekk, og først da jeg kunne se gamlehytta, forsto jeg at det var folk på hytta.

Det er kjekt å komme til en oppvarmet hytte, når det i tillegg er vann inne, slik at det bare er å sette på tevann og blande saften, før jeg kan innta den faste plassen ved ovnen, er det meste nesten perfekt.

Det ble noen timer foran en varm ovn med tørre klær og varm te. Det er få ting i denne verden mer verdt å ta med seg en kald og gufsen dag i oktober.

Det var en person på hytta. Det ville antakelig komme flere, hunderommet var bestilt. Det kom en gjeng gutter i syv-tiden, og rundt klokka 10 kom far og sønn. Gutten var ikke mer en 7 år. Både far og sønn og guttene, ville til Sandvatn dagen etter.

Det betyr en tur over Stutaheia, opp mot 1100 moh, Lørdag var det nesten vindstille, grå himmel og lett regn – hele tiden jeg var i heia. Det regnet lett da jeg tok ut, og det fortsatte å regne på turen mot Hunnedalen. Siden det var stille, fikk jeg ikke regnet i ansiktet, det var også mulig å gå med jakken oppe i halsen. Dette gjorde at det ble en grei tur tilbake – på tross av regnet.

Det var andre på tur i heia. Jeg traff en kar som ville ligge i telt, og andre som var på dagstur. Det er fortatt mulig å komme på tur, men vinteren kan ikke være langt unna.

Nesten nede i Hunnedalen ligger en hytte rett ved stien. Gjennom årene har jeg blitt kjent med folkene, og stopper som oftest for en liten prat. Denne gangen hadde de fyrt et bål i en bålpanne.

Jeg satt en stund, og kunne se dampen fra klærne stige opp. Jeg ble varm på forsiden og kald på ryggen. Det tok litt tid før jeg ble skikkelig varm da jeg satte meg i bilene.

Fire på tur - langs nordsjøen.

Ikke sommer og ikke vinter.

Hvor skulle søndagsturen gå denne uka? Det vanlige spørsmålet, som normalt kommer rett etter «Hvem skal være med på tur?».

Broderen sitter hjemme og ser ut vinduet med en fot i ulage. Han halter rundt, men ser ikke syn på en søndagstur.

Bestyrerinnen vil gjerne følge opp de mange søndagsturene vi har hatt sammen, men synes mine turer ofte blir for lange, og muligens for «tunge». Hun foreslo en tur langs stranden. Det håpet jeg kunne vente til litt senere på vinteren. Helst etter at det er kommet snø i heia.

Vi ble enige om å høre med Sigbjørn og Anne Lise om de hadde tenkt seg på tur. De var klar for tur. Planen var å gå fra Varhaug gamle kirkegård og sørover. Målet var Hårr. Det kunne være en grei tur.

Bestyrerinnen fant fram lave sko. Jeg foreslo fjellskoene, og tok selv på Walk King. Sigbjørn og Anne Lise hadde lave sko. Det viste seg å være riktig med høye sko denne gangen. Selv om det ikke ble nedbør var marka rimelig våt. I tillegg hadde det gått ungdyr noen plasser og det var lite igjen av stien – som uansett ikke var spesielt mye brukt.

Jeg tok med staven. Nå har den vært med det siste året på grunn av anklene som ikke helt har samarbeidet. Denne gang tok jeg den med i tilfelle det fortsatt skulle være ungdyr ute på beite.

Det var det heldigvis ikke, men jordene var godt opptråkket. Vår tråkking viste omtrent ikke, i forhold.

Nordsjøen kan være tøff nok. Denne dagen var det ganske store bølger. Stien gikk heldigvis litt inne i landet, så vi fikk ikke sjøråk på oss.

Det er langt fra vinter helt ute ved sjøen. Markene er grønne og vi fant fortsatt blomster. Selvsagt dukket det opp hestehov og løvetann, men også tistler med blomst, smørblomst og ryllik, og vi fant også en flott strandnellik. Det er kjekt å se at vinteren ikke helt har fått taket, og at det fortsatt er et snev av sommer enkelte plasser.

Første del av turen går på god vei. Etter 1 1/2 kilometer bærer det ut på beitemark. Hele veien langs stranden er stien oppdelt av steingjerder og bekker. Nå er det heldigvis bruer over bekkene, så det er mulig å komme fram uten å hoppe på steiner. Enkelte av bruene ligger et stykke fra stien slik at det går litt frem og tilbake mot sjøen og stien.

Madland havn bryter den litt ensformige steinstranden. En bitte liten havn, som ikke kan være enkel å komme til ved dårlig vær fra vest. Rett før Madland havn lå restene av en båt som gikk på grunn på slutten av 60-tallet.

Selvsagt har krigen satt sine spor. Det var svært mange som under krigen ble nødt til å jobbe med stridsvogns-sperringer. En slik sperring møtte vi rett før vi tok pause. En to meter høy steinmur.

I følge Sigbjørn sin GPS hadde vi kommet 5 kilometer nedover stranden. Sjøhuset ved Stavnheim gå ly for den lille trekken vi hadde. Etter pausen bar det nordover, omtrent i samme spor som på veien sør. Sigbjørn bestemt seg for å komme nærmere «naturen» og la turen om rullesteinstranden.

Jeg holdt meg til stien. Rullestein og dårlige ankler henger ikke helt sammen.

En mil på en søndag. En kjekk og grei tur.

En våt høst-tur.

Til Blåfjellenden i regn.

Det begynner å nærme seg slutten på sommersesongen. Vi er alt i midten av oktober, og jeg pleier å ha siste tur innover mot Blåfjellenden i månedsskiftet oktober/november. Med andre ord bare to -tre turer til i 2019.

Hvert år på denne tiden begynner jeg å både se fram til at sesongen skal ta slutt, samtidig med at jeg blir litt i dårlig humør av at det snart er slutt på turene innover mot Blåfjellenden.

Det måtte derfor bli en tur innover denne uka også. Som omtrent hver uke i sommerhalvåret. Bare de ukene jeg er på ferie i syden blir det ikke tur mot Blåfjellenden. Ferie må til.

YR var klar på at det ikke ville bli spesielt godt vær i det hele tatt de første dagene. På torsdag kunne det se ut som om det ikke ville bli for mye regn om jeg tok turen inn på fredag og tilbake på lørdag.

Det ville være regn, men ikke de store mengdene. Nå er det å gå innover heia i regnvær ikke noen nyhet. Det har jeg gjort noen ganger – noen hundre ganger sannsynligvis. Det er alltid mye verre å se ut på regnet gjennom ruta enn å vandre innover.

Det ble ikke så galt vær som meldt. Heller en god del bedre. Det kom noe nedbør, nesten regn, bakfra, men så pass lite at det var mulig å gå uten å bruke hette. Inne i mellom....

Også denne uka var det helt greit å gå med nesten nye Gore-tex sko og gore-tex bukse. Ved å stramme buksa rundt anklene, er det mulig å vade ganske dypt. Denne gang gikk vannet bare så vidt over støvleskaftet på vei innover.

Jeg kom ned til en varm hytte med folk allerede på plass. Mor og datter, som hadde tatt noen netter på Blåfjellenden. Vi ble ikke alene, det kom i tillegg en hel gjeng, alle i familie.

På morgenen lørdag, midt i rengjøringen, kom jeg til å kikke ut vindusruta. Rett utenfor vinduet sto det en tårnfalk i lufta. Nå har jeg sett nettopp tårnfalk en god del ganger fra hytta, så det må være en som holder til i nærheten. Det kan muligens også forklare hvorfor jeg ikke har sett mus ved hytta denne høsten.

Det regnet skikkelig natt til lørdag. Lørdags morgen regnet det så det slo i bakken. Det rant vann nedover fjellsidene der vi sjeldent ser vann. Fossen i Noredalselva (fra Jomfruvannet) gikk stor og var uten en svart strek i midten. Tydelig tegn på at det antakelig ville være for mye vann i Fidjadalen. Jeg vil ikke anbefale å gå Fidjadalen under slikke forhold.

Selv om jeg ventet til over 11 med å ta ut, fikk jeg regn i hodet nesten hele turen. Det ble en våt opplevelse, men siden temperaturen var godt over null (5-6 grader) ble det aldri kaldt. Det rant av klærne og av sekken da jeg sto ved bilen.

Det var noen andre på vei mot hytta. Jeg var ikke alene i heia, selv i dårlig vær.

Til Tomannsbu med Egil.

Høst-tur og dugnad.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden er standard. Det har ofte blitt en tur til Sandvatn på søndagen. Av og til har det blitt en tur til Tomannsbu i stede for Sandvatn. Med årene har det blitt litt endring, slik at jeg dette året bare har vært på Sandvatn to-tre ganger. Og ingen ganger på Tomannsbu – til nå.

Egil ringte og ville ha meg med på en liten ekspedisjon til Tomannabu. Egentlig en dugnadstur. Det var noe med lys og brannalarm som måtte ordnes, og han har litt problemer med å suse innover heia alene. Det vil si, ikke han men noen hjemme, og STF ser helst at vi går flere i følge. HMS tas alvorlig – selvsagt.

Det var ikke gode forhold for fjelltur. Is og frost, men værmeldingen var meget god, med sol og lite vind. Broderen er meget skeptisk til kombinasjonen is og tur, og jeg er ikke langt etter. Likevel var det bare å overse de betenkeligheter jeg hadde og pakke for tur.

Jeg kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og Egil og jeg ville innover til Tomannsbu på søndagen. Det blir fire sammenhengende dager i heia. En ikke helt vanlig greie for meg nå lengre.

Selv om det var varmegrader i lufta da vi parkerte i Hunnedalen, var det steinhardt i skyggen, der sola ikke kom til. Det var med en viss skepsis jeg kikket opp Tveidebrekka. Den lå i skyggen, og hvor mye is ville det være i stien?.

Nå er Tveidebrekka så pass bratt – og lang, at det ikke er mulig å gå fort uansett. Spesielt ikke for oss pensjonister, og med tung sekk. Egil hadde med seg mye utstyr, og sekken hans var tung...

Oppe i bakken kunne vi se ned mot parkeringsplassen og stien oppover. Det var andre på vei mot Tomannsbu. Det var litt overraskende. Søndagskveld hadde vi trodd vi fikk hytta for oss selv.

Nå er det høstferie og skolefri – og flott vær. Hadde vi tenkt oss om, burde det ikke komme som en overraskelse at andre også ville opp i heia. I tillegg til gjengen bak oss, møtte vi også på mor og sønn – på 7, og inne på hytta var det nok en familie. Vi ble i alt 12 på hytta den natten.

Med tunge sekker, litt is i stien og sorpe som var spinnglatt, gikk det smått innover. Det var folk på dagstur ved Arnebu. Det ble en kort stopp. Brekkene nedover mot Olabu ligger heldigvis mot sør. Sola hadde tint mesteparten av isen. Her har STF lagt noen kjettinger, som jeg brukte. Egil sprang nedover på bare berget.

Vi møtte også folk med sauer. Det er fortsatt ettersanking på gang, men selv etter flere sveip over heia, manglet det fortsatt en del dyr.

Inne på hytta gikk Egil i gang med å få orden på lys og brannalarm på hunderommet. Jeg var med for å lage mat og sørge for at hytta er ren og ryddig når vi forlater denne.

Det ble også jobbet noen timer på mandagen. Alt var ferdig da vi i to-tiden satte kursen mot Hunnedalen. Føret og forholdene var omtrent som dagen før. Sola hadde imidlertid sagt takk for seg og gjemt seg bak et tynt slør. Det var tydelig et værskifte på gang.

Selv om det var mandag, og værmeldingen ikke like god for de neste dagene, kom det folk i mot som ville til hytta. Det kom i hvert fall til en varm og ren/ryddig hytte med lys og brannalarm i orden.

Egil, som er eldre enn meg (og jeg er gammel...) tok også denne dagen bakkene ved å hoppe fra stein til stein, - med is i mellom. Jeg gikk forsiktig, meget forsiktig enkelte plasser, og brukte tid.

Vi kom til bilen i god form og var godt fornøyd med både turen og det vi hadde fått utrettet på hytta.

Broderen og vinteren på vei mot Blåfjellenden.

Kjekk kveld, frost om natten, og en flott morgen.

Det er kjekt å dra til Blåfjellenden. Det er ekstra kjekt å dra til Blåfjellenden med broderen. Og det blir skikkelig bra, når været er flott. Blåfjellenden er et helt greit sted – alltid.

Broderen meldte tidlig at han godt kunne tenke seg å bli med til Blåfjellenden denne uka. Som alltid ble værmeldingen studert grundig. Det kunne se ut som om en tur fredag til lørdag ville være det beste. Det er helt greit å følge gamle inngrodde vaner. Fredagskveld på Blåfjellenden om sommeren.

Det regnet da vi kjørte på vei mot Hunnedalen. Heldigvis lysnet det da vi nådde opp til Høgaleitet.

Likevel var det «gufsent» Det blåste litt, og værmeldingen lød på opp mot 10 meter i sekundet. Temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi heiv på både fleece og jakke.

Vi er så vidt inne i oktober. Reglementet for oktober sier vinterklær. Lang under og vinterlue – grønn loslue. Heldigvis...

Vi fikk god bruk for vinterklærne. Øverst var det kaldt...

Selv om YR mente det ikke ville komme nedbør, så fikk vi litt – sne. Vinterens første for oss. Det fløy hvite fjoner gjennom lufta først halv part av turen innover heia. Det var ikke under null oppe i høyden, men de lette fjonene la seg nede mellom steinene. Det lyste hvitt der snøen samlet seg.

Vi hadde bestemt oss for å ta det med ro innover. Det var ingen ting som hastet, og siden vi startet midt på dagen, hadde vi god tid. Mørket ville ikke komme før rundt åtte på kvelden.

Fra en overskyet tilværelse nede i Hunnedalen, gikk vi oppe i høyden mot nord og blå himmel. Det var meldt sol for lørdagen, og foran oss så vi godværet. Bak oss var det sorte og sinte skyer. Vi snudde oss ikke ofte, men gikk mot nord og lysere tider.

Det var mange spor i stien. De fleste kom i mot, men av og til mente vi å kunne se at det også var spor innover. Når sporene bare viser av og til, er de som regel mer enn dag-gamle. Vi kom ned til tom hytte.

På Blåfjellenden er det skikkelig gammeldags hyttekos som gjelder. Det må hentes vann i bekken, varmen kommer fra vedfyrt ovn, og lys fra stearinlys. Riktignok med solcellestrøm på kjøkkenet. Det tok tid å få varmen i hytta.

Det kom en kar ned fra fjellet mot Sandvatn. Han hadde snudd på grunn av «blizzard» Hans ord. Karen var fra USA. Vi inviterte på kaffe og kjekt, noe han satte pris på, og vi fikk en skikkelig hyggelig stund.

Karen var fra midtvesten – langt ute i ødemarken et sted. Familien drev med sau, og da var han jo kommet til det riktige stedet, selv om sauene er nede av heia så sent på året. I tillegg hadde vi mange felles interesser. Det var virkelig morsomt å kunne sammenlikne Norge og hans part av USA. Mye var likt og jeg tror at vi også delte en god del av de samme verdiene. (Selv om vi nok oppfattet karen som «konservativ».

Jeg fikk nok en liten korreksjon til min egne litt stereotype oppfatning av folk fra midtvesten.

Vi fikk også besøk av en hel gjeng voksne ungdommer. Dnt ung voksengruppa var på tur. Det ble mer liv i leiren etter at denne gjengen meldte sin ankomst – et par timer etter at det hadde blitt mørkt.

Morgenen på Blåfjellenden er ofte spesielle. Det var denne lørdagsmorgen også. Det var frost. For første gang denne vinteren hadde pytten utenfor hytta is. Sola tinte fort det tynne islaget som hadde lagt seg på gangveiene, men i skyggen var de fortsatt isglatte.

Opp bakken gikk det greit, men vi måtte gå litt utenom stien et stykke. Det var likevel greit å komme fram. Nedover mot Hunnedalen ble det merkbart varmere, og mindre is i stien.

Vi møtte mange som ville inn til hytta. Værvarselet var jo svært bra, så det var ingen overraskelse at mange andre også ville ta en tur til Blåfjellenden.