Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

Gore- Tex er greit å ha.

Det flotte turværet vi har hatt en lang stund forsvant. Og ble erstattet av «nesten vinter» med litt vind og få varmegrader – og regn. Nå meldte Yr mer regn enn det kom, men siden det omtrent har vært en måned uten tur i regnvær ble det en kald fornøyelse, For selv med regn og få grader så er tur fortsatt en fornøyelse.

Det har ikke blitt så mange lange turer de siste dagene. Været har selvfølgelig noe med dette å gjøre, men også koronasprøyte nummer to. Første sprøyte ga bivirkninger omtrent som forventet. Litt smerte i armen, litt feber og litt vondt i musklene. Litt «influensa» - uten sår hals.

Det ble en kort tur den dagen jeg var på legekontoret, men dagen etter følte jeg meg i helt grei form, og syntes det kunne passe med en litt lengre tur. Nå var værmeldingen ikke het bra, og jeg var jo ikke sikker på om formen ville hold, så det fikk bli en tur uten de lange og tunge bakkene.

Det har ikke blitt så mange turer fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake denne vinteren. Det er en grei men lang tur. Opp mot 13 kilometer, men uten bratte og lange bakker. Det blir likevel en del høydemeter om alt summeres opp.

Det var en kald vind på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Heldigvis begynner turen mot Synesvarden og videre med en bakke opp mot «Litla Karten». Jeg var varm på toppen, og kunne se nedover bakken og videre opp mot Synesvarden,

Det er lettere å ha kontroll på pust og puls i bakker som jeg har gått noen ganger før. Bakken opp mot Synesvarden er vel kjent. Og helt grei å komme opp.

Litt på siden av dagens sti gikk den gamle stien mot Synesvarden – på sørsiden av Litla Karten. Det er noen år siden stien ble lagt om, men den gale stien var svært godt synlig da den var i bruk. I dag, mer enn 20 år senere, er stien helt forsvunnet.

Varden på Synesvarden var delvis «forsvunnet». For andre gang på kort tid har «noen» klart å ødelegge varden. Jeg skjønner ikke helt vitsen med det.

Denne dagen ville jeg som sagt på en litt lengre tur, og satte kursen mot Holmavatn fra Synesvarden. Etter tre kilometer opp og ned slake bakker, var jeg ved porten til Holmavatn, og kunne ta fatt på turen mot Steinkjerringå.

Jeg hadde møtt lite folk til jeg tok fatt på turen sørover. Det er nesten alltid mer folk mellom Holmavatn (med en stor parkeringsplass) og Steinkjerringå. Her er det også gjort en del for at folk skal komme greit fram, med en del store steiner over de dypeste myrene og gangveier.

Jeg fikk bruk for utstyret. Det regnet – rett i mot. Litt surt, men det varte ikke så veldig lenge før det igjen ble opphold.

Nede ved Steinkjerringå, stoppet jeg og snakket med hytteeieren. Han kunne fortelle at det hadde vært en husmannsplass der hytten står i dag. Og at «skogen» ikke var mer enn omtrent 50 år. Før det var det ikke et tre å se.

Mellom Steinkjerringå og Synesvarden, var det litt sleipt i sorpa, Jeg gikk nok noe senere, men kom likevel greit fram til varden igjen.

Det siste stykket gikk i egne spor tilbake til Tovdalsveien. Igjen ble det regn, og jeg var temmelig våt da jeg sto ved bilen. En flott 12-13 kilometers tur på tross av nedbør.