Så var det årets første tur til Blåfjellenden.

Nok en fantastisk morgen på hytta.

Slutten av mai er som regel tidspunktet for den første turen innover til Blåfjellenden. Som oftest skjer dette rundt 1. juni, eller helst litt før. For min del kunne det godt ha vært tidligere, men snø og vær, og i år, også koronasprøyter bestemmer.

Yr hadde i flere dager meldt at torsdag ville bli en skikkelig flott dag, både hjemme og og i heia. Det var snakk om sol og nesten sommertemperaturer, og lite vind. Skikkelig bra forhold for årets første tur innover heia.

Torsdag er arbeidsdag og ikke turdag – for andre, men ikke for meg. Flott vær gir anledning til tur.

Ingen andre hadde planer om tur innover mot Blåfjellenden denne dagen. Jeg ville bli alene på hytta.

På parkeringsplassen var det greit, blå himmel og sol. Det lå fortsatt noen flekker med snø nesten helt nede ved veien. Oppover Oleskaret var stien fri for snø. Det pleier nesten alltid å ligge en fonn en eller annen plass, i år var det bart.

Den vanlige fonna på nordsiden av skaret øverst i Oleskaret var på plass. Jeg bevert meg forsiktig i den bratte skråningen. Alene, i bratt terreng, på snø, blir jeg litt «Ludvig» - engstelig og påpasselig.

Selvsagt går det bra...

Under 800 moh var det nesten fritt for snø. Stien innover mot Fossebekken og Kringlekveven ligger mot sør og der smelter snøen alltid kjappere enn på nordsiden. I høyden var det omtrent snødekke.

Nesten alle vannene og tjernene var fortsatt isdekket, men på de minste tjernene smeltet det fort. Det tinte mye fra torsdag til fredag.

Med sommertemperatur ble snøen bløt. Det var tyngre å gå enn vanlig. Helt nede ble det «gjennomslag» et par ganger, og etter det valgte jeg å gå rundt fennene selv om det tar litt tid. Heldigvis hadde jeg det ikke «travelt», selv om jeg håpet å få gjort en del ting på hytta før kvelden.

Nå hadde Yr meldt sol og blå himmel, men det var ikke hva jeg fikk. Et stykke inn i heia kunne jeg se svarte og stygge skyer, og sola forsvant. Jeg lurte på om det ville bli regn før jeg kom meg i hus. Eller hytte. Det gikk greit, men litt ut på kvelden kom det et par bøyer. Selv om YR lovet.....

Å få på plass 45 sengesett og strekklaken tar tid, og det er tungt arbeid. For å kvile armene ble det litt rydding og vindusvask. Denne gangen ble det ikke en lang kveld. Siden jeg var alene, gjorde ikke det noe spesielt. Lyset forsvant litt over 11, og da var jeg klar for køya.

Jeg har opplevd en rekke skikkelig fantastiske morgener på Blåfjellenden, med varme, sol og vindstille. Denne føyde seg greit inn i den rekka. Sol og sommer på terrassen, og tjernet var blankt.

Det ble jobbing på morgenen også. Det kunne jeg godt kjenne da jeg tok oppover bakken på hjemveien. Det ble litt «stritt». Det manglet liksom litt «futt».

Med sola i ansiktet og blå himmel, burde turen hjemover bli bra, men det ble litt mye «vassing» i snø. Turen ble også litt lengre enn vanlig da jeg også på hjemvei valgte å «gå rundt» i steden for tvers over fennene. Jeg kom i hvert fall ned uten å tråkke gjennom.

Den første turen innover var skikkelig kjekk, selv om det ble mer jobbing en kos. Nå er i hvert fall Blåfjellenden klar for sesongen.