En ensom, men kjekk tur til Blåfjellenden.

Mørk og lang natt, med en lys og flott morgen

Det er noe eget ved å være ganske alene på en fjellhytte langt inne på heia. Nå var det antakelig ikke meningen at jeg skulle være alene. Andre hadde bestilt plass på Blåfjellenden. De andre dukket ikke opp. Antakelig på grunn av værmeldingen. Været var i hvert fall ikke til hinder for å komme inn til hytta.

Yr mente det skulle regne og i tillegg blåse, om ikke mye så i hver fall mer enn en liten bris. Det ble så vidt yr, og vinden kjentes nesten ikke i det hele tatt – bakfra.

Det ble ingen ensom tur innover. Noe jeg egentlig er vant med. Jeg starter normalt fra Hunnedalen før andre, og det kommer ikke så ofte folk i mot på fredagene. Denne dagen var det en klasse på vei fra hytta.

I tillegg fikk jeg følge med en av sauefolkene fra Blåfjellenden. Vi går samme sti omtrent 1/3 del av veien innover i heia før stidelet i Ølbakken.

Forrige tur var det regnbuer som fulgte meg, denne gangen var det yr og lavt skydekke. God sikt egentlig, men ikke helt klart.

Jeg hadde på vinterklær, og med en temperatur på omtrent ti grader ble det varmt. Jeg skulle nok ha hevet av mellomlaget. Da jeg hang opp den tynne fleccen til tørk over ovnen, kunne jeg vri vann ut av ermene. Og det var ikke regn.

Det var folk som hadde bestilt sengeplass, men ingen dukket opp. Jeg ble alene. Jeg fikk noen gode timer for meg selv. Det er mørke brunrøde farger som dominerer. Lite grønt, men enkelte plasser er det skarpe gule planter, og inne i mellom skinner det klart rødt.

Høsten er en kald og ofte våt tid, men fargene er virkelig noe å få med seg. Muligens litt «triste» farger. Sommeren er over, og det er lenge til våren og den spesielle grønnfargen som dominerer en kort stund.

I mellomtiden blir det meste hvitt. Snø og is, og for min del blir det turer i lavlandet. Det er greit å gå tur der også, men det kjennes ofte ut som «bare» treningsturer.

Gjennom noen år har jeg registrert at formen er best rett før vinteren. Det blir ofte mange flere litt lengre turer ut over ettersommeren, og da kommer formen. Slik er det også i år. Jeg kan jo håpe at vinteren holder seg vekk til ute i november, og da blir det 14. dager i «syden». Der får jeg bruk for god form.

Det er kjekt å sitte inne på hytta og se ut over. Nå er det en del ting som må gjøres før jeg kan sette meg ned. Først og fremst sørge for at det er vann i huset, og at det er varme i ovnen. Deretter er det tid for te og skoleboller.

Tiden går fort i selskap med en god bok. Jeg savnet ikke andre, men gikk likevel og kikket etter folk. Bare så vidt over syv, begynte det å mørkne. Lenge før jeg satte på middagen en stund før 8, var det bare stearinlys som lyste opp. Ute var det bekmørkt.

Etter en lang og mørk natt var jeg oppe litt over 8, og verden så helt annerledes ut. Det var blå himmel og bare noen få skyer. Lite vind, og fortsatt 10 grader. Det var ikke mye som minnet om vinter, selv om høstfargene ute viste at den fort kunne komme.

Jeg brukte tid på morgenen. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å starte på hjemturen. Det er antakelig bare få hanger til jeg kan komme meg innover på beina. For meg stopper det fort når det kommer snø og i. Normalt – oftest – skjer dette rundt 1. november.

Det kom masse folk i mot da jeg nærmet meg Hunnedalen. Både kjente og ukjente. Mange hadde vært på Blåfjellenden og ville en tur inn før vinteren. 2022 bør bli et «normal»år.