Nok en strandtur, uten snø eller is.

Med "nye" gamle sko på greit underlag.

Det er snart ikke måte p hva YR mener vi skal få av vær i dagene mellom Jul og nyttår Superglatte veier, snø i hauger, vann i mengder og vind - orkan i kastene. Selvsagt skal det være opphold og sol inne i mellom, men bare i små doser.

Heldigvis gjelder ikke elendigheten hele landet og hele tiden. I strandkanten, helt i sørvest av kongeriket, er det ofte mindre kaldt. Av og til melder de til og med rimelig bra vær – for en dag i mitt område.

Onsdag mellom Jul og nyttår, var en slik dag. Lite nedbør, lite vind og temperatur over null. Det måtte bli en tur på en slik grei vinterdag. Plenen utenfor stuevinduet var grønn, og gaten utenfor kjøkkenvinduet var bar for is og snø.

Ette litt diskusjon med meg selv, kom jeg til at det burde være mulig å ta en tur litt i høyden. Jeg satset på å ta en kjapp runde fra Sælandsskogen. Noen bakker og litt sti, men også mye på god traktorvei.

Med en god prøvetur for de «nye» gamle fjellskoene, mente jeg at det også ville passe å prøve disse på en litt lengre tur, og i et litt røffere terreng. Sekken ble pakket og jeg tok av gårde.

Bare noen få hundre meter fra huset, møtte jeg vinteren. Det lå snø langs veien, og selv om det helst var slapseføre, ville det antakelig ligge dekkende snø i Sælandsskogen.

Det ble til at jeg tok mot Orrestranden. Jeg er tilhenger av naturlig strøing på vinterføre. Som manglet helt nede i sjøkanten. Ikke en flekk av snø eller is, nesten grønne marker og nesten tørt. Det var nok rette plassen for tur denne dagen.

Fra Friluftshuset på Orre er det egentlig bar greit å gå nordover. På sørsiden stenger Orreelva ganske kjapt, en tur videre sørover krever en tur om veien og tilbake til stranden.

Nå har turen mellom Friluftshuset og Reve havn vært en av standardturen i mange år. Siden den ikke er mer enn omtrent en mil, var det en periode turen ble for kort. Jeg valgte å gå andre steder.

Ved å legge turen sørover til elva før jeg gikk nordover mot Reve havn ville ruren i hvert fall bli så pass lang at den hører med i loggen.

Et stykke nedover stranden, som denne dagen var myk enkelte plasser, syntes jeg det gikk tungt og trått. Bena var liksom ikke helt med. Jeg lurte på hvordan dette skulle gå.

Nå er fjellsko en del tyngre enn lette lave sko, og jeg hadde litt ekstra i sekken. Burde jeg snu før jeg kom ned til havna?. Det ble det selvsagt ikke noe av. Turen ble lettere etter hvert.

På tilbaketuren mot Friluftshuset løsnet det liksom og jeg hadde ikke problemer med å legge turen om elva en gang til. Det var kjekt å være på tur i greit terreng med tørr bakke – og «nye» gamle sko.

Det var andre på tur denne dagen. Jeg gikk forbi en gjeng på det siste trekket fra elva mot Friluftshuset. De syntes jeg gikk fort og var litt overrasket da jeg sa jeg hadde vært innom Reve havn.

Ved legge turen om elva to ganger ble det 20.000 skritt og 15 kilometer. Helt grei tur, og godkjent som langtur. Det var kjekt å få tilbake de gamle skoene, som jeg ikke hadde problemer med i det hele tatt.

Fra Bore til Reve Havn med "nye" gamle sko.

Regn, sol snø og hagel, nesten på en gang.

Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket, selv om kuldeperioden har vart lengre enn de vi er vant med. Det er noen ganske få varmegrader på dagen, mens det fortsatt fryser på om nettene.

Det gir vanskelige forhold, i hvert fall på morgenen, før det får tint. Både jeg og sola er sent opp, så det gjør ikke så mye om jeg starter sent.

Med broderen fortsatt på sykelista, blir det også noen turer uten følge. For egen del har det blitt litt mange turer i sjøkanten, og jeg ser fram til å komme opp i høyden igjen. Det har ikke blitt for mye bakketrening i det siste.

I Jula har det bare blitt småturer, også de på stranden eller sjøkanten. Med Jula vel over og tilbake i hverdagen, var jeg klar for en skikkelig tur.

Bortsett fra været – igjen. Det blåste, og det ville regne mente YR. Jeg har gått i regn før, så det ville tross alt være mulig å komme seg på tur.

Hva med sko. Jeg går normalt med lave sko på strandturene. Det er lite stein og myr, og lette sko er en fordel. Det var bare det at jeg hentet «julepresangen» på posten rett før Jul. Et par ALFA Impact.

Etter vel to års bruk, var støvlene ikke lenger helt bra. Sålene var slitt nesten helt ned, og de hang ikke lenger godt nok i terrenget.

Det var med en viss spenning jeg åpnet pakken fra skomakermester Våge på Gjøvik. Skoene hadde fått ny såle med samme mønster som det gamle, og det så ut som om Gore-Texen var skiftet.

Hjemme i stua virket skoene «trange», nesen som nye, og det føltes som om de trengte litt «inngåing». Med bare et par strømper (Ullvang Spesial) passet de sånn noen lunde, mente jeg.

Det ville passe bra å teste ut sidde nye gamle skoene, men helst ikke på en langtur. Det ville passe bra å teste ut de gamle støvlene på en kjapp tur lans sjøen.

En av de faste – ganske korte – turene går fra Bore mot Reve havn. Det er mulig å gå deler av turen på sandstranden, men også holde på innsiden av sanden og videre på sti. Det mangler bakker, men eller er dette en grei tur.

Det regnet da jeg startet, og det blåste opp mot bris. Heldigvis kom vinden fra sørøst, og turen gå ganske godt i le for nettopp vind fra den retningen.

Det regnet selvsagt da jeg startet, men ikke lenge etter ble det opphold og lysning i sør. Jeg møtte kjentfolk helt i starten, og det var en god del andre på tur.

Skoene, som var årsaken til at jeg gikk turen – på tross av dårlig værmelding, var trange til å begynne med, men formet seg fort etter foten, og det tok ikke lang tid før de føltes som de gamle – og gode – skoene.

Jeg har selvsagt et nytt par med ALFA Impact som jeg har tatt i bruk, men de gode gamle føltes bedre. Det var helt greit å ta i bruk skoene etter «restaureringen».

Det er i omtrent 4 kilometer fra parkeringsplassen på Bore til Reve havn – og selvsagt det samme tilbake. Været hadde skikket seg på vei sørover, men da jeg tok fatt på tilbaketuren, ble det litt annerledes.

Jeg fikk regn og hagel på meg. Det smalt i hetta en stund, og bakken ble hvit. Skoene oppførte seg eksemplarisk, og jeg kommer nok til å bruke disse i stede for de nye – en stund...

Hå til Varhaug på lille Julaften.

Vintertur uten snø eller is.

Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket. Det er ikke helt vanlig at kulden blir værende stort mer en en uke, men denne gangen henger den fortsatt i – frem mot Julen.

Siden det fortsatt er slitt glatt, og i hvert fall hardt i bakken, passer det best med en tur i sjøkanten. Den vanlige vinterturen når det er frost, går fra Hå gamle Prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Dette har vært en vintertur i mange år, og selv om den etter hvert har blitt en langtur, synes jeg det er en helt grei tur. Det er til og med litt bakker, selv om de ikke er bratte eller lange. De gir i hvert fall anledning til å bli litt andpusten.

«Mange år» viste seg å være minst 25 år tilbake i tid. Jeg noterte turene den gangen i noen notisbøker – som jeg fortsatt har. For 25 år siden, i 1997, ble det ganske mange turer fra Hå til Varhaug.

Ikke alle gikk i god vær. Jeg fant flere turer der det både blåste og regnet, og litt snø til og med. Selvsagt hadde jeg også notert hvor lang tid jeg brukte på turen. Det var ikke direkte oppmuntrende å lese at jeg den gangen - for 25 år siden – brukte litt over en time (Ok, en time og ti minutter) på en tur som i dag går unna på over en og en halv time, om jeg går fort.

Det var ikke snakk om hverken regn, is eller snø, da jeg startet fra Hå gamle prestegård. Det var overskyet, lite vind og bakken var forholdsvis tørr. Trekken kom fra nord, og sola tittet frem inne i mellom. Det ble en grei tur sørover.

Etter så pass mange år langs samme sti – og vei, er det lite nytt. Likevel er det kjekt å se igjen en del plasser. Som hulveien over Komedelen. Det må ha tatt noen år å tråkke den dype gropen.

Forrige gang jeg gikk her, var sjøen omtrent flar. Det var lite å høre fra brenningene. Denne gang var det skikkelig lyd og sjøen gikk hvit ute i havet.

Lille Juleaften skal det ikke være andre på tur enn oss «spesielt interesserte». Det var andre. Jeg møtte en som gikk tur og jente som sprang.

Ved kirkegården fikk jeg en påminnelse om at det fortsatt er vinter. Det lå noe snø inne med kirkegårdsmuren. Ellers var det faktisk mye grønt på markene og lite som ga bud om hvit Jul.

Etter en kort pause ved kapellet (det er 12 plasser inne, jeg sjekket) tok jeg fatt på turen tilbake. Vinden hadde ørk på og jeg fikk den midt i mot på vei nordover. Det blåste ikke mer enn en bris, men det ble likevel ganske kaldt med en temperatur på rundt null.

På vei nordover, sjekket jeg når jeg kom 1/4 parten og halvveis – og 3/4 deler av veien. Jeg mente jo at dette var noe jeg viste, men det var greit å få sjekker dette. Og det gjorde jo at jeg hadde andre ting å tenke på enn at turen tilbake er lang.

Jeg hadde startet i morgenlys, med sola bare så vidt over bakken ved fyret. Da jeg igjen kunne se bilen, sto sola lavt i havet i vest. Det var kveldslys. Jeg hadde brukt hele dagen. Det var jo like etter vintersolverv.

Igjen fikk jeg bekreftet at turen er 18-19 kilometer, men i motsetning til i 1997, da turen gikk unna på 2 1/2 time, så brukte jeg denne dagen nesten 3 1/2 time. Åtene går, men jeg går saktere.

Grudarunden - om Øksnevad

Endelig igjen på beina.

Jeg har ikke vært på tur på mange – og lange – dager. Det er ikke ofte det får så mange dager uten tur. Selvsagt er det ting som har hindret meg i å gå tur.

Siste turen jeg gikk, var rundt Gruda. En tur på litt over en time og omtrent 7 kilometer. For det meste på god grusvei eller asfalt. Ingen stor utfordring, og heller ikke spesielt krevende, og derfor normalt ikke med i loggen.

Nå var bakken dekket av is og sne på siste turen. Jeg hadde på piggsko, og hadde egentlig ingen problemer, helt til leggen virkelig gjorde vondt. Uten at jeg hadde strukket eller slått leggen. Det gjorde bare plutselig vondt. En strekk ment jeg.

Jeg kom meg hjem, og det ble ikke mer vondt, men jeg kunne kjenne det ganske godt dagen etter. Nå kom det ikke som en overraskelse at et eller annet ville skje med beina. Det hadde blitt mange og lange turer i det siste, og selv om jeg forøkte å ta en hviledag inne i mellom, så hadde det blitt mer kilometer på beina enn «vanlig». Og det meste uten spesielt mange og lange bakker.

Is og sne krever også litt andre muskler enn de «vanlige», og det var antakelig den direkte årsaken til skaden.

Vi ble heller ikke kvitt vinteren. Det fortsatte med frost, og med litt sol og tinvær på dagen ble det mer og med is. Et underlag som jeg ikke er glad i. Det ble til at jeg holdt meg hjemme – i flere dager.

Onsdag var all is og snø vekke i hagen og det var stort sett bare veier. Der snøplogen hadde lagt igjen snøen var det fortsatt litt snø igjen, men jeg mente det ville være greit å ta en tur -omsider.

Det ville antakelig være greit å gå langs strendene, men jeg valgte å ta Grudarunden en gang til. Planen var en utvidet runde. Helst for å se hvor lang tur det ville bli ved å gå bort til Øksnevad før jeg gikk hjemover.

Den første overraskelsen kom i nordhellingen mot Grudavannet. Der lå det fortatt is i veien, slik at jeg, og andre, måtte gå på utsiden av veien for å unngå de glatte partiene. Det var også is på veien opp bakken mot Grudavarden. Det gikk likevel greit å komme fram.

Oppe på Grudavarden, kom sola nesten igjennom skylaget. Sola sto lavt. Det er ikke så underlig, dette var dagen da sola snur . Vintersolverv..Fra i morgen går det igjen mot lysere tider. Jeg er sikker på at det fortsatt er litt vinter i vente, men det bli i hvert fall lysere for hver dag..

Det er et stykke fra Grudaveien til Øksnevad. Antakelig et par kilometer – helt flat vei. Her er det langt til nærmeste haug.

Figgen – elva, gikk stor, men selv med mye vann i elva var gangsteinene godt over vannflaten. Det ville vært mulig å krysse elva på steinene denne dagen.

Ved å legge turen om jordbruks-skolen, ble det et par-tre kilometer lengre tur. Turen var likevel kortere enn det jeg hadde sett for meg. Jeg mente det ville bli en tur på opp mot 15 kilometer, men telefonen viste bare at jeg hadde gått 12 kilometer da jeg kom til Jærhagen.

Likevel var det en flott tur. Regnet som YR mente ville komme holdt seg vekk. Det var til og med litt sol, og vinden var omtrent vekk. Det ble en flott dag på tur, men bare i to timer.

Rundtur i sjøkanten

Det ble likevel en langtur.

Selv med noen hviledager inne i mellom var jeg ikke helt klar for nok en langtur denne dagen. Det ville holde med en tur på en mil eller der omkring, mente jeg.

Nå var ikke været spesielt samarbeidsvillig, selv om det var sol og omtrent ikke vind. Kulda ville liksom ikke helt gi seg. Et par varmegrader midt på dagen, gjorde det hele bare litt verre.

Det måtte bli en tur langs stranden. Jeg så fortsatt ikke syn på å ta opp i høyden, selv om jeg ser at andre går lange og kjekke turer ut fra Gramstad og andre plasser. Det er liksom ikke for meg når bakken er dekker med rim og is.

Stranden må kunne brukes til tur. Det hadde jo gått greit de tre siste gangene. Siden jeg ikke tok sikte på mer enn en mil – på flate stranden, kunne jeg like så godt ta til Bore. Den nærmeste stranden.

For et par år siden, det var glatt den gang også, gikk jeg til anskaffelse av piggsko. Sko med pigger omtrent som vinterdekkene på bilen min. De ga et litt bedre grep på glatt føre enn fjellskoene, og denne dagen tok jeg på disse. Uten helt å ha tenkt gjennom hvorfor, mest for å teste skoene for gnagsår på en litt lengre tur.

Det var andre på tur, men langt fra så mange biler på parkeringsplassen som det har vært den siste tiden. Jeg traff folk som kom i mot bare et stykke sør på stien bak stranden. Da ble det snakk om piggsko.

Alt fra start var det klart at dette ikke var dagen for «vanlige» sko – i hvert fall for min del. Tinværet dagen før, og senere frost igjen, hadde gjort at stien var islagt...

Damene – folk i sin beste alder – gikk uten brodder eller piggsko, og de gikk forsiktig utforbi stien, der det ikke var fullt så mye is. Selv for meg – med piggsko – gikk det sakt og forsiktig – utforbi stien for det meste...

Jeg hadde tenkt meg til Reve Havn, en tur på omtrent den mila jeg hadde sett for meg. Selv om det gikk litt smått, kom jeg meg ut på stranden ved Fuglingene, og satte kursen videre sørover.

Jeg traff to glade gutter – menn i sin beste alder antakelig – pensjonister som meg, på tur fra Hellestø og sørover. De var nå på vei nordover, tilbake mot bilen ved Hellestø. En tur på omtrent 17 kilometer, om ikke litt lengre.

Jeg fortsatte sørover, men valgte å snu ganske snart. Da var det en masse is-svuller, med bratt bakke på den ene siden og rullestein-strand på den andre.

Tilbake ved Fuglingene, måtte jeg velge videre vei. Tilbake til bilen på innsiden av stranden, eller fortsette nordover på stranden. Valgte jeg å gå tilbake til bilen, ville det bli en alt for kort tur.

Problemet var at, om jeg gikk nordover langs stranden, ville jeg antakelig ikke stoppe før ved Hellestø. De to karene jeg traff, hadde jo omtalt turen som helt grei. - og ikke lang....

Det ble selvsagt til at jeg fortsatte nordover i sjøkanten. Og over brua videre mot Sele havn. Jeg gikk og tenkte at jeg kunne jo snu – når det måtte passe, men innerst inne viste jeg jo at turen ville gå helt nord til Hellestø. Slik ble det også.

Det ble en flott tur tilbake til Bore og bilen. Sola står selvsagt lavt, og gir kveldslys tidlig, når det i tillegg kommer skyer som blir lyst opp bakfra av den lave solen, blir det skikkelig bra.

Det er ikke alltid like lett å fange slike ting med fotoapparatet, men denne gangen fikk jeg med meg noen flotte bilder – etter min mening.

Det ble en tur på 18 kilometer denne dagen også. Fra Hellestø og sør var det virkelig kjekt å se naturen varte opp med en flott vinterhimmel, nesten solnedgang.

Fra Hellestø til Fuglingene - "bare" 15 kilometer.

Nok en strandtur.

Etter å ha tatt turen fra Bore til Orre og retur, en tur på omtrent 20 kilometer, så gikk jeg den vanlige turen fra Hå til Varhaug med retur. Også det en tur på opp mot 20 kilometer.

Siden det fortsatt var både is og snø, var valget for neste tur ikke spesielt vanskelig. Det måtte bli en strandtur, men hvor, og ikke minst hvor lang.

For en god stund siden, snakket jeg med noen folk på Borestranden. De gikk fra Hellestø til Fuglingene – og tilbake. Nettopp Fuglingene ment jeg var halv-veis mellom Hellestø og Orre, med andre ord var den turen også opp mot 20 kilometer.

Det var kanskje på tide å finne ut hvor lang den turen egentlig var. Den ville jo uansett gå på kjente stier, eller mer korrekt kjente strender. Det kunne passe å starte fra Hellestø denne dagen, og å prøve å gå denne turen.

Et par kuldegrader og litt trekk, burde jo ikke være noe hinder for tur, men det var likevel kaldt da jeg gikk ut av bilen på Hellestø. Skikkelig vinter.

Fordelen var jeg selvsagt at stranden var fast og fin å gå på. Det gikk greit sørover fra Hellestø – en stund. Stormene tidligere hadde gjort flere strekk med stein og grus til sandstrand. Det var mulig å gå helt i sjøkanten i stedet for oppe i sand-dynene, og det er kjappere.

Oppe på veien rett før sjøhusene ved Sele havn, kom overraskelsen. Det var is under det tynne laget med rim og snø. Jeg hadde ikke kjent noe på stranden – med naturlig sandstrøing. Det ble ikke samme farten som nede på stranden...

Det var også andre på tur denne dagen. Det var spesielt mange på Hellestøstranden. Det var egentlig ikke så rart. En flott lørdag, med sol og blå himmel burde få folk på tur.

Det hadde – som vanlig – ikke tatt lang tid før jeg gikk meg varm, selv om jeg bare gikk i ullbluse og vindfleece, men jeg hadde fortsatt jakken lukket og vanter på hendene. De andre jeg så, var enda mer «innelukket», med skjerf og lue, og tunge ytterjakker.

Bore stranden er lang, og selv om det er skikkelig flott med sol, strand og hav, så gikk det likevel ikke lenge før det hele ble litt kjedelig. Jeg begynte å sjekke opp turen jeg tok sikte på denne dagen.

20 kilometer syntes å være litt i overkant, etter en oppsummering. 3 kilometer til Sele, og tre kilometer på Bore stranden, og ikke mer enn 2 kilometer i mellom. Sannsynligvis helst bare 1,5 kilometer. Tur-retur ville det ikke bli mer enn femten kilometer.

Det ga meg litt å tenke på og det gjorde at jeg syntes turen på Borestranden gikk kjapt. Jeg hadde egentlig planlagt en pause ved Fuglingene, men det ble til at jeg fortsatte. Uten klokke, kan jeg ikke være sikker, men jeg mente jeg ikke hadde vært med en en god time på beina.

Fra Fuglingene tok jeg stien på innsiden av sanddynene tilbake mot Bore. Det gikk greit, men også her var det is underst. Det ble til at jeg gikk på utsiden av stien.

På veien mellom Bore og Elvenes, ble jeg tatt igjen av to karer som var ute på en løpetur. Kjentfolk, og det ble selvsagt en liten stopp og en prat. Jeg traff karene igjen en gang til. De på vei sørover og jeg på vei nordover mot bilen.

De snakket om at de hadde vært på Solastranden, eller muligens en tur til Randaberg – på 15 minutter, men hadde uansett hadde de fått en fin tur nordover mot Hellestø. De sprang virkelig en god del fortere enn jeg gikk.

Ved bilen kunne jeg se at det ikke hadde gått stort mer enn to og en halv time. Det er ikke snakk om at den turen er på 20 kilometer, sannsynligvis ikke mer enn 15, men likevel en flott tur.

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård - og tilbake.

En tur med mye "kultur".

Det er for tiden flott vintervær, med frost, sol og lite vind. Egentlig bra vær til å gå tur i, men med et lite rim/snø lag på bakken er det glatt. Slikt føre er ikke det beste for min del. Jeg har litt problemer med glatt føre. Det er ikke så kjekt å tenke på at det kan ende med fall og knall.

Under slike forhold er det veldig greit å ty til stranden, eller i det minste sjøkanten. Her har jeg jo hele strekket fra sola til Ogna å ta av. Forrige turen gikk fra Bore og sørover. Det hadde vært greit å velge en annen tur denne gangen.

Tidligere var turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, den turen jeg gikk oftest når det eller var snø og is andre plasser. En tur på «nesten» 20 kilometer, men temmelig flat, og på god sti eller vei.

Ulempen er at denne turen etter hvert er blitt «lang». Ikke en tur jeg går, uten å få både stive bein og vonde føtter. Likevel var det denne turen jeg tok sikte på denne dagen.

Hå gamle prestegård er blitt et kultursenter i kommunen. Det går masse folk på tur nordover, men sørover kongeveien er det ikke like mange. Det kan jo være at folk ikke setter pris på å gå gjennom flokker av ungdyr. På vinteren er dyrene inne og jeg på tur.

Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, går gjennom et gammelt kulturlandskap. Her har det vært folk de siste 5-6000 årene, selv om det gravfeltene, sjøhusrester, hulveier og annet, ikke er mer enn fra de siste 1500 årene.

Det er tydelige spor av båthus, rett ved Obrestad havn som stammer fra vikingtiden. Obrestad er faktisk nevnt i sagaene. Dette er ikke spesielt godt gjord rede for. Gamle ting er ikke noe å samle på i vårt område.

Det er fortsatt mye «rester» fra krigen. Rundt fyret er det masse stillinger og dekninger, og langs sjøen både mot sør og nord er det skytestillinger og liknende.

Nord i Reimebukta står det et enslig sjøhus litt oppe på land. Etter min mening en så kalt «stolpebu» - en gammel byggeskikk. Til min forundring sto sjøhuset fortsatt sa jeg gikk forbi. Jeg hadde trodd at det hadde falt sammen i de siste stormene.

Grødaland er like ovenfor «kongeveien» og det er bare en kort avstikker for å se det gamle Jærtunet, som i dag er museum. Heller ikke det, noe som det blir gjort noe med.

Lenger sør går stien/veien forbi den gamle skipsopphuggingsplassen, og forbi sjøhuset til Varhaug-losene. Begge plasser med sin historie, som burde bli fortalt til de som vandrer forbi.

Dom vanlig ble det en liten stopp på kirkegården. Kapellet er ikke stort større enn våpenhuset til den gamle kirken, men blir fortsatt brukt ved bryllup og andre anledninger. Det er antakelig ikke stort mer enn 12 plasser inne.

Lokale folk blir fortsatt begravd på kirkegården, og denne gang var det gjort forberedelser for en ny begravelse.

Etter å ha fått i meg varm te – og varm saft, tok jeg fatt på veien tilbake. Jeg fikk trekken mot meg, og med steinhard bakke, ble det etter hvert såre bein. Jeg kom likevel tilbake i god form.

Turen hadde denne gang tatt meg nesten tre og en halv time. Mye lengre enn vanlig på disse 18-19 kilometerne, men jeg skylder selvsagt på «forholdene».

Fra Bore til Friluftshuset på Orre - og retur.

En lang, men grei og flott tur.

Det var tøft å komme hjem til vinter. Frost og is, og lav sol. Det var bedre på Gran Canaria, med sol og sommer. Likevel måtte det bli en tur. Været var jo egentlig bra.

Det tok litt tid å finne fram vinterhabitten. Det var en stund siden jeg hadde vært nødt til å tenke på kulde og is. Bare det å finne fram vannflaske for varm saft, var litt uvant.

Med glatte forhold blir det alltid et spørsmål om hvor turen burde gå. Det er egentlig helt greit å gå i terrenget så lenge det er barfrost, men jeg foretrekker likevel å gå i sjøkanten, med naturlig sandstrøing.

Det er noen mil fra Sola til Ogna. Det er mulig å gå i sjøkanten hele veien og ingen plass tar det stor lengre enn 30 minutter å kjøre for å komme til en grei parkeringsplass. Til de nærmeste startstedene for en tur, er det bare snakk om minutter.

Jeg var ikke sikker på om det ville bli en lang eller kort tur denne dagen. Det hadde tross alt blitt en del turer de siste 14 dagene, og jeg kunne kjenne det i bein og legger. Med tanke på at det kunne passe å snu – for en kort tur, eller for en litt lengre, passer det bra å starte fra Bore. Den nærmeste stranda for meg.

Her er det mulig å gå sørover noen mil om det kunne passe. Jeg satset på å nå Reve havn i første omgang. Så fikk jeg se hvor langt jeg nådde, før snudde.

I 14 dager hadde vi ikke tenkt på værmeldingen. Vi sto opp til sol, og så omtrent ikke en sky. Hjemme ble plutselig værmeldingen igjen viktig.

Yr mente det ville være rundt null grader, en liten trekk (3-4 m/sek) og delvis sol og skyer. Det var overskyet da jeg startet hjemmefra, men i sør kunne jeg se blå himmel.

Rundt null høres jo ikke spesielt kaldt ut, men det var kaldt da jeg startet. Det var på med hansker, og jeg måtte ned med øreklaffen en stund. Jeg ble – som alltid – varm, etter en stund.

Fra parkeringsplassen ved Borestranden tok jeg sørover på innsiden av selve stranden. Det er et stykke ut til Fuglingene, og der måtte jeg ut på sandstranden. Som tidligere ikke var sandstrand, men rullesteinstrand. Det skjer stor endringer ganske kjapt på strendene, sanden kommer og går. Akkurat nå er det mer sandstrand enn jeg har sett tidligere.

Stykket mellom Fuglingene og Reve Havn er litt annerledes. Her er det steiner og rullesteinsstrand. Det er gressbakker helt ned til stranden, og det er nesten vei mellom sjøen og marka. Et flott område,som det alltid er kjekt å besøke.

Det ble ingen stopp ved Reve Havn. Jeg fortsatte mot Revtangen. Revestranden hadde – igjen – endret seg. Det var nye små sanddyner i forkant av de gamle. De kan bli tatt av nye stormer, eller de kan bli så pass store at de står imot.

Selvsagt ble det til at jeg gikk hele veien til Friluftshuset på Orre. Jeg hadde antakelig ikke vært helt fornøyd med meg selv om jeg ikke tok turen helt bort. Det ville likevel bli en lang tur tilbake til bilen på Bore.

Nå hadde skyene forsvunnet og det ble sol og blå himmel. Ulempen var at jeg gikk nordover og hadde sola bakfra – og trekken i mot. Det ble en kald tur mot Bore.

Bakken var frosset, og selv om det går fort på godt underlag kunne jeg kjenne at jeg ble «varm» under føttene. På slutten ble jeg også stiv og det gikk ikke så fort som før.

20 kilometer på tre og en halv time gir «omtrent» 6 kilometer i timen, og det er jeg egentlig godt fornøyd med. En flott men lang tur.