Grudarunden - om Øksnevad

Endelig igjen på beina.

Jeg har ikke vært på tur på mange – og lange – dager. Det er ikke ofte det får så mange dager uten tur. Selvsagt er det ting som har hindret meg i å gå tur.

Siste turen jeg gikk, var rundt Gruda. En tur på litt over en time og omtrent 7 kilometer. For det meste på god grusvei eller asfalt. Ingen stor utfordring, og heller ikke spesielt krevende, og derfor normalt ikke med i loggen.

Nå var bakken dekket av is og sne på siste turen. Jeg hadde på piggsko, og hadde egentlig ingen problemer, helt til leggen virkelig gjorde vondt. Uten at jeg hadde strukket eller slått leggen. Det gjorde bare plutselig vondt. En strekk ment jeg.

Jeg kom meg hjem, og det ble ikke mer vondt, men jeg kunne kjenne det ganske godt dagen etter. Nå kom det ikke som en overraskelse at et eller annet ville skje med beina. Det hadde blitt mange og lange turer i det siste, og selv om jeg forøkte å ta en hviledag inne i mellom, så hadde det blitt mer kilometer på beina enn «vanlig». Og det meste uten spesielt mange og lange bakker.

Is og sne krever også litt andre muskler enn de «vanlige», og det var antakelig den direkte årsaken til skaden.

Vi ble heller ikke kvitt vinteren. Det fortsatte med frost, og med litt sol og tinvær på dagen ble det mer og med is. Et underlag som jeg ikke er glad i. Det ble til at jeg holdt meg hjemme – i flere dager.

Onsdag var all is og snø vekke i hagen og det var stort sett bare veier. Der snøplogen hadde lagt igjen snøen var det fortsatt litt snø igjen, men jeg mente det ville være greit å ta en tur -omsider.

Det ville antakelig være greit å gå langs strendene, men jeg valgte å ta Grudarunden en gang til. Planen var en utvidet runde. Helst for å se hvor lang tur det ville bli ved å gå bort til Øksnevad før jeg gikk hjemover.

Den første overraskelsen kom i nordhellingen mot Grudavannet. Der lå det fortatt is i veien, slik at jeg, og andre, måtte gå på utsiden av veien for å unngå de glatte partiene. Det var også is på veien opp bakken mot Grudavarden. Det gikk likevel greit å komme fram.

Oppe på Grudavarden, kom sola nesten igjennom skylaget. Sola sto lavt. Det er ikke så underlig, dette var dagen da sola snur . Vintersolverv..Fra i morgen går det igjen mot lysere tider. Jeg er sikker på at det fortsatt er litt vinter i vente, men det bli i hvert fall lysere for hver dag..

Det er et stykke fra Grudaveien til Øksnevad. Antakelig et par kilometer – helt flat vei. Her er det langt til nærmeste haug.

Figgen – elva, gikk stor, men selv med mye vann i elva var gangsteinene godt over vannflaten. Det ville vært mulig å krysse elva på steinene denne dagen.

Ved å legge turen om jordbruks-skolen, ble det et par-tre kilometer lengre tur. Turen var likevel kortere enn det jeg hadde sett for meg. Jeg mente det ville bli en tur på opp mot 15 kilometer, men telefonen viste bare at jeg hadde gått 12 kilometer da jeg kom til Jærhagen.

Likevel var det en flott tur. Regnet som YR mente ville komme holdt seg vekk. Det var til og med litt sol, og vinden var omtrent vekk. Det ble en flott dag på tur, men bare i to timer.