Marrisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

En grei tur, uten mye vinter.

Den siste tiden har det blitt mye kontroll av YR og værmeldingen for de forskjellige turområdene i nærheten. Det har ikke vært like enkelt å finne en tur som både passet i lengde og ikke er dekket med is. Vinden vi har hatt, har også gjort valget vanskelig enkelte dager.

Jeg begynte å planlegge helgas turer tidlig i uka. De kunne se ut som om valget sto mellom å drukne eller blåse bort, om ikke begge deler på en gang. Det var også snakk om noen få kuldegrader på natta, nesten som vanlig.

Fredag var det bare tre varsler om ekstremvær på yr. Riktignok for lørdagen, men fredagen var ikke helt uten regn og litt vind. I tillegg var det snakk om litt frost.

Likevel regnet jeg med det ville være mulig å ta turen til Gramstad, for å gå tre, eller muligens 4 topper. Jeg hadde forsøkt meg på denne turen tidligere, og måtte snu med bare en og en halv topp. Is i stien gjorde at jeg avsluttet prosjektet ganske kvikt.

Det skulle bli rundt null en time eller to på morgenen, men det burde ikke gi mye is. Nå var det snakk om skyer og litt regn utover dagen, og vinden skulle ta seg opp. Om jeg startet tidlig ville jeg muligens unngå det meste av drittværet.

Planen var altså å starte fra Gramstad å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten. Skulle jeg ikke være gjennomvåt nede ved Revesholen, kunne jeg vurdere Dalsnuten som en flott avslutning. Det mente jeg ikke var veldig sannsynlig, siden værmeldingen ikke var god for ettermiddagen.

Det var få biler på Gramstad. Andre hadde også sjekket værmeldingen, og funnet ut at dagen godt kunne tilbringes hjemme. Oppe i bakken mot Bjørndalsmyra lå det is i veien. Jeg lurte litt på hvordan det ville gå.

Selv med bare noen få grader valgte jeg å starte i skjortearmene. Det ville jo være greit å ikke bli gjennomvåt av svette opp bakkene. Litt kaldt til å begynne med, men jeg ble fort varm.

Yr mente vinden skulle komme fra nordvest, men da jeg sjekket, kom den mer fra sørvest. Om ikke fra sør. Sørlig vind gir sjeldent nedbør, og som oftest betyr det at lavtrykk ikke kommer rett inn fra vest.

Litt lengre oppe i bakken kikket jeg opp i lufta og fikk se nesten blå himmel. Det var lav dis i horisonten, men sola kom nesten gjennom. Det var ikke været YR hadde meldt.

Oppe i høyden lå det litt is, men bare så vidt litt snerk på pyttene. Vinden var kald, men selv på Bjørndalsfjellet trengte jeg ikke å hive på varmere klær. Oppholdet på toppen ble kort.

Nesten tørr bakke, omtrent ikke is, nesten sol, og nesten ikke vind. Det var nesten skikkelig bra forhold – til å være i januar. Det ble i hvert fall en skikkelig flott tur.

Værmeldingen for lørdag var storm, orkan i kastene, med skikkelig stor nedbørsmengder. I hvert fall ikke turvær. Det var bare å utnytte fredagen best mulig. Jeg ble for enig med meg selv om at denne gangen måtte det bli tur til topps på Dalsnuten også.

Ute i horisonten hang skyene, og det seg sakte inn mot kysten. Det kunne ikke være lenge til været ville endre seg, men selv på Dalsnuten i litt mer vind, klarte jeg meg med skjorta. En flott avslutning på en grei tur.

Jeg var godt fornøyd med meg selv etter 11-12 kilometer og 6-700 høydemeter, i skjortearmene på en fredag i slutten av januar.

Bore til Reve - en flott søndagstur

Tur med Bestyrerinnen.

Søndag er vanligvis turdag, og bestyrerinnen var også denne gangen klar på at hun mente vi burde ta ut sammen. Vi har den siste tiden hatt følge med andre på søndagturen, men denne dagen ville det bare bli oss.

Det var en dag som vi har hatt mange av denne vinteren. Frost og kaldt i høyden. Så vidt litt is hjemme, men antakelig mye mer oppe i høyden. Da passer det best med en strandtur.

Nå har vi mye strand å ta av. Med skikkelig frost har det ofte blitt sandstrand,. Denne dagen var det ikke frost nede ved sjøen, så vi kunne velge litt mer «fritt».

Vi er så heldige å bo bare noen få kilometer fra nordsjøen. Det er ofte saltråk på stuevinduene når vinden står fra vest. Denne dagen hadde vi vinden fra nordvest. Det var ikke snakk om kuling, men en stiv bris.

Det jeg mener er en passe søndagstur, betyr for Bestyrerinnen en langtur, og denne dagen sto det ikke «langtur» på dagseddelen. Vi måtte finne noe sånn midt i mellom, som for eksempel å ga fra Bore til Reve havn.

Turen er 8-9 kilometer, frem og tilbake. Noe som i utgangspunktet høres ganske langt ut, men den går sandstrand i og på utmark. Sandstrand er paddeflatt, og utmarka har noen bakker, men antakelig ikke mer en om trent ti høydemeter – til sammen.

Deler av turen, går utmarka helt ned til sjøkanten. Stien er god, og det er enkelt å komme fram. Utmark og hav sammen gir et litt uvanlig landskap. Spesielt for oss som er mer vandt med sand og marehalm.

Denne dagen var vi ikke alene på Borestranden. Det var mer folk enn vanlig, og masse bil på parkeringsplassen. Det ble mer folk og biler mot Reve, men de folka var for en del ute i sjøen. Været de siste dagene hadde gitt høye bølger, og surfefoket benyttet anledningen. Gikk bølgene høyt, var det folk ute og forsøkte seg på surfebrett.

Noen «galninger» hev av seg klærne og vandret ut i bølgene. Antakelig ganske kaldt, selv om sjøen er varmere enn lufta på land.

Ved Reve havn var det masse biler og folk. Det fantes omtrent ikke en parkeringsplass å oppdrive. Ute i sjøen stakk det opp hoder over alt. Ikke alle fikk det helt til, men noen var imponerende gode til å ri bølgene omtrent til stranda.

For oss ble det ingen pause ved Reve havn. Vi tok fatt på tilbaketuren omtrent med en gang. Den ble ikke fullt så grei som turen sørover. Vi fikk vinden i mot, og den var kald. Nå var ikke vinden så kraftig at det gjorde noe, men kaldt var det.

Bølgene ble litt mindre, men bråket fra sjøen var omtrent lik. Vi hadde litt problemer, Både bestyrerinnen og jeg hører ikke så bra lenger, og med bølgebrus fra sjøen ble det vanskelig.

Etter å ha gått stranden sørover, valgte vi å ta på innsiden av sanddynene på vei nordover. Det blir muligens noen meter kortere, og siden dynene gir litt le, gikk det også raskere.

Det var mer bil på parkeringsplassen da vi kom tilbake til bilen. Flere folk på tur, men mindre på surfebrett. En flott søndagstur, selv om den ble litt kort – synes jeg....

Lørdagstur fra Hå til Varhaug - og tilbake.

Medvind sørover og regn og vind i mot på returen

Det har vært en litt underlig vinter – så langt. Mange dager med temperatur under null om natten og rett over null på dagen. Frosten har gjort at stier og veier har vært glatte. Ikke helt føre for oss med litt stive bein og dårlig balanse.

Inne i mellom har vi hatt dager med regn og 7-8 grader. Det har vært litt is igjen, men gode forhold enkelte dager. Nede ved sjøen, helt i vannkanten, er temperaturen ofte noen grader varmer, og det ligger sjeldent snø og is der.

Lørdag har den siste tiden vært en dag jeg nytter til en litt lengre tur. Uten frost og is, har det blitt en tur fra Dale, eller fra Gramstad. Med hvitt på bakken, blir det en tur fra Hå til Varhaug. Den «vanlige» vinterturen når bakken er dekket av is eller snø

På torsdag var det fortsatt hvitt i hagen, og selv om det ble varmegrader på fredag, var jeg sikker på at det fortsatt var mye is i steine rundt Dale og Gramstad. Det måtte bli nok en langtur fra Hå til Varhaug.

Turen er på 18 kilometer og går på omtrent tre timer. Dette er for meg blitt en langtur. Selv om det bare er småbakker og store deler av turen går på god sti eller nærmest vei, så krever turen så avgjort sitt. Jeg var likevel sikker på at det også denne gangen ville gå greit.

På Hå var det mye folk og mange biler. Mange ganger er jeg helt alene på parkeringsplassen på lørdagene. Det var til og ,ed et par gjenger som gjorde seg klar til tur – samme vei som jeg går.

Det er en og en halv kilometer til fyret (Obrestad fyr). Stien går litt i utmark før den fortsetter over et jorde. Det viste seg at «underlaget» var sleipt. Frosten hadde sluppet taket, men overflaten var fuktig og sleip, nærmest skøyteis enkelte plasser.

Ute i gresset gikk det hele så mye bedre, og jeg holdt meg utenfor stien for det meste. Folkene som startet foran meg holdt god fart, og det tok tid før jeg halte innpå. Vi snakket sammen rett ved havna på Obrestad.

Det er en bakke på turen. Mellom Obrestad og Reimebukta ligger Komedelen. En høyde med god utsikt over havet. Litt underlig at det ikke finnes spor fra krigen her. Ved fyret er det masse bunkerser, langs sjøen er det skytestillinger og på sørsiden av havna er det både hitlertenner og pansermur.

Oppover bakken mot toppen av Komedelen er det en tydelig «hulvei» - stien er tråkket langt ned i terrenget. Det er ikke mange plasser i Norge jeg har dett det.

Langs stien rundt Reimebukta, er det en del sjøhus. Et på langt oppe på land. Sjøen kan gå langt inn under de verste stormene. En storm til så ryker det eldste sjøhuset .

Ikke langt fra stien ligger også Grødaland. Et bevart tun med huser – og innbo fra tidligere tider. Grødalandstunet er vel verdt et besøk.

Ved den gamle kirkegården, ble det denne gangen ikke noen stopp. Jeg hadde både saft og te i sekken, men tok bare noen bilder og fortsatte turen. Det er tilbake i samme spor som jeg kom.

Nå var det litt mer surt å gå tilbake. Jeg hadde vinden og noen ganger regn rett i mot. Jeg hadde truffet en del folk på min vei sørover. Nordover, i litt dårligere vær, traff jeg ikke mange. En helt grei treningstur på en lørdag.

Blåfjell og Bjødnali sammen med Bestyrerinnen, Broderen og Bjørg.

En flott vintertur

Denne onsdagen ble vi fire på tur. Broderen pleier å være med, men også Bestyrerinnen og Bjørg melde seg på denne gangen. Det er kjekt med selskap, selv om broderen var litt usikker på om Bjørg og han ville ta hele runden.

Vi hadde bestemt oss for å ta en runde fra Sælandsskogen. Opp til toppen av Blåfjell og ned til Bjødnali, for så å gå vei mot Sjelset, for å avslutte langs ånå tilbake til Sælandsskogen.

Det var meldt vind opp mot 10 m/sek, som normalt ikke gir problemer, men det kunne komme vindkast på kuling-styrke. Det kan gi litt problemer. Ellers skulle det blir overskyet oppholdsvær. Yr traff ikke helt, men mange hadde tatt Yr på ordet, og det var nesten fullt på parkeringsplassen.

Vi startet inn skogen mot veien som går tilbake til Sjelset. Ett stykke bortover veien – nordover, går det en god sti oppover lia. Det er nærmest en gammel vei, men den er etterhvert ganske utvasket enkelte plasser. Det er likevel greit å komme oppover.

Oppe i høyden, over skogen, står det et skilt som viser vei mot toppen av Blåfjell. Bestyrerinnen ville gjerne til toppen. Det er noe med noen poeng...

Vinden tok ganske bra oppe i høyden, men det var fortsatt greit å gå. Vi treffer ofte folk nær toppen, og også denne gang kom det folk i mot i det vi kunne se skiltet helt øverst.

Bestyrerinnen tok seg tid til en liten prat og stopp, før vi fortsatte nedover. Vi prøvde å holde farten oppe for å ta igjen broderen og Bjørg, som ikke hadde gått om toppen. Det ble nok en stopp. Det kom flere folk i mot, og også disse stoppet for en prat med Bestyrerinnen.

Det ble mye mindre vind da vi kom ned i skogen igjen, men bløtt var det. Myra et stykke nedover mot Bjødnali var våt, og det var ikke dagen for «småsko». Stien nede i dalen er også våt. Her er valget å gå på en steinet sti ell våt myr. Vi valgte myra.

Broderen og jeg tok turen opp om gården. Broderen har et tre han tar bilde av hver gang han er på Bjødnali. Treet var der, sto på samme plass som vanlig.

Vi kunne sette opp farten da vi kom ut på veien mot Sjelset. Jenten var et god stykke foran, vi tok de ikke igjen før et stykke oppe i bakken.

Selvsagt kom det regn da vi igjen kom opp i høyden og opp i skaret mot Sjelset. Her tok vinden også ganske godt. Vind og regn er en dårlig kombinasjon, men det sto på så pass kort tid at vi ikke ble våte eller kalde.

Etter et lite stykke på asfalt, kunne vi ta fatt på det siste stykket inn mot Sælandsskogen og parkeringsplassen. Vi følger en sti over noen jorder, før vi kommer ut på «veien» som fører til bilen.

Denne veien går forbi stien opp mot toppen til Blåfjell, og resten av turen går i samme spor som på veien mot Blåfjell og Bjødnali.

For oss tok turen noe over to timer, og selv om vi hadde litt nedbør, var det for det meste en tørr og flott tur.

Fjelltur i skjortearmene - i januar.

Vinterturen rundt Lifjellet.

Lørdagsturen har etter hvert blitt en litt lengre tur enn de «vanlige». Denne gangen ble det en tur rundt Lifjellet. Dette har i mange år vært den faste turen på vinteren – om frost og is holdt seg vekke.

Før det var det Bynuten som var den vanlige turen. Det ble opp gjennom årene ganske mange turer dit. På vinteren overtok Lifjellet. Da var turen til Bynuten en helt grei tur. I dag er dette en langtur.

Nå er en tur rundt Lifjell fortsatt en helt grei tur, selv om det tar lengre tid enn for tyve år siden. Siden det ikke har blitt så mange av denne spesielle turen,var det på tide med nok en gang.

Jeg har gått turen i all slags vær, men etter hvert blir det mer og mer turer i «godt» vær. Denne dagen var YR ikke spesielt positiv, med overskyet og litt vind. Temperaturen skulle være «vinter».

Det var andre enn meg som ville på tur denne dagen. Det var en mengde biler på Dale. Jeg har opplevd å være alene på Dale om været ikke samarbeider. Helst vinterdager med dårlig vær og gjerne i januar.

Mange av de som skulle på tur fra Dale, hadde «Søsterhytta» som turmål. Denne hytta er en dagsturhytte, og det er satt opp flere slike rundt om i kommunene.

Sandnes sin hytta står en liten kilometer fra Dale, og det er god turvei et godt stykke mot Dalevågen, og god sti videre. Det står skilt der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den T-merkede stien utover langs sjøen.

Jeg tok turen innom. Det var bare en liten avstikker på 200 meter fra min vanlige sti for turen rundt Lifjellet. Jeg går på nedsiden av den T-merkede stien og følger den «nye» stien mot dagturhytta de første 200 meterne.

Nå var stien nede i henget mot fjorden merket på ny. Det var hengt opp grønn/svarte merkebånd på trærne langs stien. Den skulle være grei å følge nå.

Fra jeg ikke lenger kunne høre unger og voksne på vei fra og til den nye hytta, var jeg stort sett alene. Nesten som vanlig, kom det en jente joggende forbi. Ellers var det tomt for folk helt til jeg sto på toppen av Lifjell.

Normalt treffer jeg andre på vei ned fra toppen og på stien mot Dalevann og ned til Dale. Denne gang var det kun en kar som kom springende. Med så mange biler på parkeringsplassen hadde jeg vente å treffe flere.

Jeg var i utgangspunktet klar for en «vintertur» med kald vind, men uten nedbør, Jakken kom fort av inne i skogen og turen gikk i bare skjortearmene. Selv om det var kaldt på toppen, gikk det likevel greit å holde varmen over det åpne strekket.

Det var ikke mer en 3 grader hjemme, men det hadde ikke vært frost på natten – hjemme. Nede ved sjøen tenkte jeg ikke en gang på frost og is. Det skal liksom ikke være vinter når turen går i skjortearmene. Oppe bakken og på toppen var det ny is på enkelte plasser. Det ble til at jeg gikk litt forsiktig en stund.

Ruren rundt Lifjellet er fortsatt en kjekk tur, men den er ikke en tur jeg vil dra med folk med dårlig form. Den er mer krevende enn mange av de andre turene jeg pleier å gå. Telefonen mente jeg hadde gått 12 kilometer. Litt langt, tror jeg, men farten er ikke stort mer enn 3,5 kilometer i timen. Noe som sier litt om hvor «tung» turen egentlig er.

Vasshus, Figgjoelva og Helleberget.

En tur i nærområdet. 

Det ble en litt spesiell morgen. Bestyrerinnen og jeg hadde god tid, og tok det med ro. Da vi tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise for å høre om de hadde tenkt seg på tur, fikk vi det travelt. De var alt klar for tur, og ville vi bli med så måtte vi raske på.

Vi gjorde oss klar på kortere tid enn det vi vanligvis gjør og kom oss i bilen. Nå var det ikke lange kjøreturen til der vi skulle møte vårt turfølge. Bare et par tre kilometer.

Meningen var å gå samme tur som vi gjorde for nesen nøyaktig et år siden. En tur i nærområdet, utenfor vanlig sti, og med start fra den tidligere skolen til både Bestyrerinnen og Sigbjørn.

Vi tok sikte på å gå fra Vasshus til Figgjoelva, følge denne «oppover» mot Øksnevad og så ta til Helleberget. Fra Helleberget er det et stykke i utmark før vi kommer over på vei og traktorvei tilbake til Vasshus.

Dette er ukjent terreng for nesen alle andre. Selv om det er sti og vei for det meste, tror jeg ikke at noen andre har tatt den samme runden som vi.

Fra Vasshus går det en traktorvei mot elva. Forbi Vasshustjørnet og Snelleberg. Den blir selvsagt brukt både av bonden, men også av fiskere og fuglentusiaster. Fiskerne vil ha laks, og mange andre er ute for å få tatt bilder av sjeldne fugler. Grudavannet og våtmarkene rundt utløpet av elva er et sted kjent for besøk fra mange fuglearter. Turgåere er det få av.

Vi traff ingen fiskere. Der tror jeg sesongen er kort. Det ligger en liten «hytte» et stykke oppover elva, og da vi kom nær denne, ble vi nok så overrasket da noen snakket til oss innenfra hytta. Da jeg kikket etter, stakk det ut tre lange linser, godt kamuflert. Det var tydelig hva disse folkene var på «jakt» etter.

Vi fortsatte langs elva. Og kom ganske greit over kanalen. Det stykket kan være bløtt om vannstanden er høy. Videre langs elva gikk vi i kanten av åkrene. Det var som regel tråkk, og det er flere «høler» hvor fiskere sikkert står i sesongen.

Ikke lenge etter at vi hadde kommet over kanalen og kunne gå langs elva, kunne vi se hvor vi hadde gått en uke tidligere. Den gangen gikk vi nedover elva. Nå var vi på vei nordover og oppover elva. Nå er høydeforskjellen ikke stor, Grudavannet er 1,3 meter over havet og elva er ikke mer enn 8 meter over havet ved «gangsteinene».

«Gangsteinene» var der folk tok seg over elva i tidligere tider. En rekke steiner på tvers av elva. De var nok i bruk til brua kom,selv om det må ha vært et «vad» ved Øksnevad. (Okse-vadet – Oxford...)

Selv om jeg vet om folk som har gått der, skulle vi ikke over, men snarere opp til Helleberget. Som var en boplass i steinalderen – 6-8000 år siden. Siste utgraving i 2020, mente å finne spor fra så lang tilbake som 10.000 år. Det er lenge det....

Det ble ingen pause ved Helleberget og Stangelandshelleren. Vi fortsatte mot Kuleberget og en gapahuk. En passe plass for en stopp, men uten spesielt mye utsikt – inne i skogen.

Fra der ble det vei og traktorvei tilbake til Vasshus. Først mot Lea så mot Sveinsvoll og Sveinsvollmarkene, før vi igjen kunne se ut over Gruda og Øksnevad, og ned mot Vasshus.

Turen vi gikk var omtrent 13-14 kilometer. Vi brukte tid og kikket oss rundt. Dette er ikke en tur som er merket, men det er ikke mange bakkene. Et flott terreng for de av oss som er kjent.

En vintertur fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård.

Sludd, regn og vind.

Det var nok en av disse dagene med frost på natten og is og snø i høyden. Det har vært mange slike til nå denne vinteren. Det er heldigvis muligheter for tur, selv om turen må gå på stier og veier som jeg har tråkket mange ganger før.

Det var bare et par dager siden jeg hadde gått tur, sammen med broderen, fra Hå mot Varhaug. Vi kom ikke så langt som til kirkegården. Men det ble en flott tur for det.

Denne dagen var det fortsatt samme tur som fristet. Andre strand-turer, vil bety sand og strand, og som regel en kortere tur en den fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Det var egentlig en litt mørk og trist dag. Skyene hang lavt og det var disig. Det fikk bli en dag uten den «store» utsikten, en treningstur på 18 kilometer. Nesten uten bakker.

Det har blitt en del slike litt lange turer de siste lørdagene. Som oftest uten selskap, men det er jo egentlig greit om turen tas som «trening».

Det var frost og hvitt på bakken da jeg kjørte sørover mot Hå. Nede ved sjøen var det – som jeg håpet – varmegrader, men bare en eller to. Det var kaldt i vinden.

YR hadde lovet en tørr dag. Det skulle ikke komme nedbør i det hele tatt, og jeg startet i vindfleece. Etter bare en snau kilometer, med vinden rett i mot, kom det litt regn og jeg stoppet for å ta på jakken.

Rett over null, med vind og regn, er etter min mening noe av det kaldeste som jeg kan oppleve. Det er i slikt vær jeg og broderen fikk en dose hypotermi en gang for lenge siden. Denne gangen, nede i lavlandet, var det ikke snakk om farlig nedkjøling. Jeg var i bevegelse, og selv om det ble kaldt rundt ørene, så var jeg ellers varm.

Vinden, som kom i mot på vei sørover, var ikke veldig kraftig, men antakelig opp mot 10 m/sek. Det var likevel nok til at turen gikk litt i «oppoverbakke» til kirkegården. Jeg klarte å holde farten oppe, men det kostet.

Denne gang ble det en liten pause med kjeks og varm te på trappa inn til kapellet, godt i le for vinden. Det gjorde godt med en stopp, og jeg tok fatt på tilbaketuren i god stil.

Det ble en mye kjekkere tur nordover. Vinden kom bakfra, og selv om det ble kaldt i nakken, så var det likevel bedre enn å gå i mot vinden. Det ble etterhvert også litt tørrere i bakken, og mindre sleipt.

På turen sør var det hele tiden litt tungt. Antakelig ikke bare på grunn av vinden, men også på grunn av min egen innstilling. Det skulle liksom bare være ugreit. Hjemover ble alt så meget bedre.

Selv om det er en lang tur på omtrent 18 kilometer og det tar over tre timer, så var jeg ikke spesielt stiv eller trøtt da jeg kom til bilen. Surt vær sørover snudde til nesten bra vær på tilbaketuren.

Kort tur i godt selskap.

Sammen med Sigbjørn fra Sele til Helletø.

De små daglige turene kan også bli kjekke og flotte turer – i godt selskap. Jeg hadde i utgangspunktet barer tenkt meg en tur fra Sele til Hellestø og tilbake. En tur som normalt tar en time og et kvarter og som er litt over 7 kilometer lang.

Dette er turen jeg pleier å gå når jeg ikke skal på tur med sekk og stokk – og fullt utstyr. Her er det bare å ta på enkle klær, lette sko og ellers bare ta avgårde. Det er en kort kjøretur og som oftest greit å finne parkeringsplass.

Det var ganske mange biler på Sele, mer enn det pleier å være- Jeg kikket etter om det var «kjente», men uten å se noen.

Det var kjekt å være på en tur i tørt og fint vær. Bakken var fri for alt som minner om vinter, og sanden var fortsatt hard og fin. Det var lett å gå.

Det var noe kjent ved en kar som gikk litt lengre framme. Karen gikk inne i sand-dynene, og jeg på god sti. Jeg mente det kunne være Sigbjørn, og satte opp farten. Etter en stund klarte jeg ¨komme så pass innpå at jeg kunne rope.

Det var selvsagt Sigbjørn som også var ute på en kjapp tur i det flotte været. Vi tok selvsagt følge videre.

Det er litt merkelig. Nok så mange ganger den siste tiden har jeg eller Bjørg Marit og jeg tatt ut og truffet på Sigbjørn og Anne Lise eller broderen, og fot flott – uventet – følge på turen. Det skjedde altså nok en gang.

Vi gikk til endes av stranden helt inn mot Hellestø. Vanligvis går jeg, ofte sammen med broderen, tilbake samme vei som nordover. De 7 kilometerne er en helt grei tur.

Sigbjørn ta som oftest inn til parkeringsplassen ved Hellestø og tilbake inne i landet, bak sand-dynene. Vi tok inn og fulgte den vanlige ruten til Sigbjørn tilbake. Det gjorde turen akkurat så lang at den kan bli med i loggen. Tilsammen ble det litt over 8 kilometer.

Vi fikk en grei tur sørover, med sol i øynene og lite vind. Det var virkelig en dag å ta på tur. Dagen etter skulle det igjen bli dårlig vær.

Det ble en kjapp tur tilbake. Fortsatt var det mye folk ute på tur, men det er så pass med plass, at vi kunne holde avstand.

En kjekk men flott tur i godt selskap. 

Fra Hå mot Varhaug med broderen.

Solskinn og noen få varmegrader.

Det var nok en av disse dagene med frost om natten, og fortsatt is og litt snø på bakken om morgenen. Temperaturen bare så vidt over null, og avgjort ikke forhold for en tur i høyden. Det har vært mange slike dager så langt denne vinteren. Fortatt er det lenge til våren.

Broderen ville gjerne være med, men er fortatt ikke klar for en skikkelig langtur. 2 timer går greit, men over tre timer er langt. Broderen sliter med å komme i form etter mange små opphold på grunn av helsa.

Vi ble enige om at turen fra Hå mot Varhaug ville være en grei utfordring. Det ville i hvert fall være mulig å snu når som helst. Hele turen er på 18 kilometer frem og tilbake. Broderen diskuterte en tur på 14 kilometer. Noe han mente var nok, i den formen han er i for tiden.

Vi avtalte å møtes på Hå. Med to biler kunne broderen snu når han ville, og jeg kunne eventuelt gå alle 18 kilometerne mellom Hå og Varhaug gamle kirkegård – med retur.

Grunn til at vi valgte å gå tur langs nordsjøen, er nettopp nordsjøen. Varmen fra havet holder for snø og is unna. Og selv om det kan være frost noen hundre meter lengre inne i landet, så er strandsonen ofte frostfri. Det passer både broderen og meg.

Midt i uka regnet vi ikke med det ville være mye folk ute på tur. Det var likevel ganske mange biler på parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård. Men ikke frost.

Det var en dag med skikkelig bra turvær. Tørt og sol og lite vind, selv temperaturen virket grei. Uten vind kan selv 2-3 grader være greit.

Vi startet i et greit tempo. Det er jo ikke menge bakkene på denne turen, men lengden gjør at det ikke lønner seg å ta ut i for høyt tempo. Noe har vi jo lært opp gjennom årene.

Broderen går vanligvis kjappere enn meg, mens jeg holder ut noe lengre. Mer trening gjør forskjellen. Når vi gå sammen blir det mitt tempo. Jeg først og broderen bak.

Bakken var myr tørrere enn hjemme. Over markene gikk det greit. Det virket som om vi hadde valgt rette plassen for tur denne dagen.

Vi er fortsatt i starten av januar. Dagene er korte og skyggene lange. Det var morgenlys da vi startet, og sola holdt på å gå ned da vi sto ved bilen. Det var sol omtrent hele turen. Flott turvær er ingen selvfølge i januar.

Vi gikk rundt Reimebukta i fin stil. Ved Grødaland spurte jeg broderen om hvor langt han hadde tenkt seg. Han ville gjerne se nedover mot Varhaug, og vi ble enige om å snu. før vi gikk ut på stranden fra veien.

Det ble selvsagt til at vi gikk litt lengre, men ved skipsopphuggingsplassen ble det stopp og en liten pause. Før vi tok fatt på nesten 7 kilometer tilbake. Det gikk nok litt kjappere på tilbakeveien. Det er litt mindre å se på og det blir ofte også færre foto.

Etter omtrent tre timer sto vi igjen ved bilen. Broderen var godt fornøyd med turen, men han mente vi hadde snudd i rett tid. Det hadde blitt en litt «lengre» tur tilbake enn han hadde trodd.

Vi hadde hatt en flott tur i flott vær - på beina, i starten av januar.