På ny vei og gamle tomter ved Øksnevad

Første turen i 2022.

Selv om det ble en sen kveld nyttårsaften, måtte det bli tur 1. nyttårsdag. Bestyrerinnen var innstilt på en litt kjapp tur og jeg tror hun tenkte på den vanlige turen fra Sele til Hellestø.

Det er en tur på bare 7 kilometer og den går unna på omtrent en og en halv time. Det skulle bli litt annerledes denne dagen. Turen vår ble lengre og gikk helt andre plasser enn der vi vanligvis går.

Sigbjørn og Anne Lise er med i en gjeng som går tur på tirsdager. Den gjengen legger arbeid ned i å finne «nye» tur. Gjengen går normalt ganske lange turer. De bruker 3.4 timer og da blir turen opp mot 15 kilometer.

Nå hadde vår svoger og svigerinne fått anledning til å planlegge en tur i vårt område. Meningen var å gå samme tur som vi gikk tidlig i 2021. Den gang var det frost og hardt i bakken. Med tinvær vil den turen bli ganske våt, og Sigbjørn ville finne et alternativ om det ble for vått.

Han tenkte på en tur på andre siden av Figgen (Figgjoelva), med start fra Øksnevad VGS, og spurte om vi kunne tenke oss å være med. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen ved skolen.

Det er ikke mer en en fem-minutters kjøretur fra oss, og akkurat denne dagen passet det med en kjapp kjøretur. Vi var jo ikke sikker på hvor lang turen ville bli, men jeg håpet på en tur på omtrent to timer.

Fra Øksnevad er det merket tursti mot et skogsområde. Sigbjørn og Anne Lise mente vi måtte ta med en runde der for at dagens tur skulle bli sånn noen lunde lang nok.

Det er ikke mye dagslys sånn midt på vinteren, og inne i skogen var det mørkt. Stien gikk opp og ned og litt rundt om kring, men vi endte ut på en vei som gikk mot «Loen».

Der fra gikk vi langs elva tilbake mot veien. Etter en stund havnet vi på god sti – nærmest vei, mellom elva og det gamle fiskeoppdretts anlegget på Øksnevad. Et anlegg som var mye større enn jeg hadde trodd. Det var dammer på begge sider av den nye brua og riksveien. Vi gikk under brua for å komme fram. Noe som nok ikke alltid er mulig.

Like etter forsvant stien, og ble erstattet av et industriområde. Vi fant stien igjen og fulgte denne – igjen mellom elva og dammer, et stykke. Vi kom etter en stund til en gapahuk. Her var det folk som fyrte bål og hadde det storartet. Vi fortsatte til en ny turvei som skulle gå helt over til Grudaveien.

For ikke å gå samme vei frem og tilbake, fortsatte vi langs elva mot Krokhøl og Steinhøl og endte opp ved Grudatjørnet og skogen der. Det ble en runde i skogen før vi gikk opp til Grudaveien og fulgte denne mot riksveien til vi tok av tilbake mot Øksnevad.

Den nye turveien er lett å få øye på. Grusveien tar av ved en stor gjødselkumme, og det er lysstolper langs veien. Det var litt kjedelig å gå vei tilbake til bilene. Veien er flott, og jeg hadde nevnt for Bestyrerinnen av vi burde forsøke denne. Et av årets turmål er unnagjort.

Veien gå mot Øksnevad og går rundt en høyde sør for skolen. Broderen, som er opptatt av slekt og slikt, mener vår tipp-tipp.oldefar kom herfra. Vi gikk med andre ord i fotsporene til slekta. Det var kjekt å se landskapet slik det er i dag, og tenke på hvordan det var i gamle dager. Jeg tror ikke det var «gode» gamle dager, heller mer slit og lite mat.

En flott tur i et område jeg ikke har gått før. Med sen start ble det nesten kveld før vi var tilbake ved bilen. Tilsammen 12-13 kilometer og vi brukte 3 og en halv time. En langtur første nyttårsdag.