En vintertur fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård.

Sludd, regn og vind.

Det var nok en av disse dagene med frost på natten og is og snø i høyden. Det har vært mange slike til nå denne vinteren. Det er heldigvis muligheter for tur, selv om turen må gå på stier og veier som jeg har tråkket mange ganger før.

Det var bare et par dager siden jeg hadde gått tur, sammen med broderen, fra Hå mot Varhaug. Vi kom ikke så langt som til kirkegården. Men det ble en flott tur for det.

Denne dagen var det fortsatt samme tur som fristet. Andre strand-turer, vil bety sand og strand, og som regel en kortere tur en den fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Det var egentlig en litt mørk og trist dag. Skyene hang lavt og det var disig. Det fikk bli en dag uten den «store» utsikten, en treningstur på 18 kilometer. Nesten uten bakker.

Det har blitt en del slike litt lange turer de siste lørdagene. Som oftest uten selskap, men det er jo egentlig greit om turen tas som «trening».

Det var frost og hvitt på bakken da jeg kjørte sørover mot Hå. Nede ved sjøen var det – som jeg håpet – varmegrader, men bare en eller to. Det var kaldt i vinden.

YR hadde lovet en tørr dag. Det skulle ikke komme nedbør i det hele tatt, og jeg startet i vindfleece. Etter bare en snau kilometer, med vinden rett i mot, kom det litt regn og jeg stoppet for å ta på jakken.

Rett over null, med vind og regn, er etter min mening noe av det kaldeste som jeg kan oppleve. Det er i slikt vær jeg og broderen fikk en dose hypotermi en gang for lenge siden. Denne gangen, nede i lavlandet, var det ikke snakk om farlig nedkjøling. Jeg var i bevegelse, og selv om det ble kaldt rundt ørene, så var jeg ellers varm.

Vinden, som kom i mot på vei sørover, var ikke veldig kraftig, men antakelig opp mot 10 m/sek. Det var likevel nok til at turen gikk litt i «oppoverbakke» til kirkegården. Jeg klarte å holde farten oppe, men det kostet.

Denne gang ble det en liten pause med kjeks og varm te på trappa inn til kapellet, godt i le for vinden. Det gjorde godt med en stopp, og jeg tok fatt på tilbaketuren i god stil.

Det ble en mye kjekkere tur nordover. Vinden kom bakfra, og selv om det ble kaldt i nakken, så var det likevel bedre enn å gå i mot vinden. Det ble etterhvert også litt tørrere i bakken, og mindre sleipt.

På turen sør var det hele tiden litt tungt. Antakelig ikke bare på grunn av vinden, men også på grunn av min egen innstilling. Det skulle liksom bare være ugreit. Hjemover ble alt så meget bedre.

Selv om det er en lang tur på omtrent 18 kilometer og det tar over tre timer, så var jeg ikke spesielt stiv eller trøtt da jeg kom til bilen. Surt vær sørover snudde til nesten bra vær på tilbaketuren.