Lørdagstur fra Hå til Varhaug - og tilbake.

Medvind sørover og regn og vind i mot på returen

Det har vært en litt underlig vinter – så langt. Mange dager med temperatur under null om natten og rett over null på dagen. Frosten har gjort at stier og veier har vært glatte. Ikke helt føre for oss med litt stive bein og dårlig balanse.

Inne i mellom har vi hatt dager med regn og 7-8 grader. Det har vært litt is igjen, men gode forhold enkelte dager. Nede ved sjøen, helt i vannkanten, er temperaturen ofte noen grader varmer, og det ligger sjeldent snø og is der.

Lørdag har den siste tiden vært en dag jeg nytter til en litt lengre tur. Uten frost og is, har det blitt en tur fra Dale, eller fra Gramstad. Med hvitt på bakken, blir det en tur fra Hå til Varhaug. Den «vanlige» vinterturen når bakken er dekket av is eller snø

På torsdag var det fortsatt hvitt i hagen, og selv om det ble varmegrader på fredag, var jeg sikker på at det fortsatt var mye is i steine rundt Dale og Gramstad. Det måtte bli nok en langtur fra Hå til Varhaug.

Turen er på 18 kilometer og går på omtrent tre timer. Dette er for meg blitt en langtur. Selv om det bare er småbakker og store deler av turen går på god sti eller nærmest vei, så krever turen så avgjort sitt. Jeg var likevel sikker på at det også denne gangen ville gå greit.

På Hå var det mye folk og mange biler. Mange ganger er jeg helt alene på parkeringsplassen på lørdagene. Det var til og ,ed et par gjenger som gjorde seg klar til tur – samme vei som jeg går.

Det er en og en halv kilometer til fyret (Obrestad fyr). Stien går litt i utmark før den fortsetter over et jorde. Det viste seg at «underlaget» var sleipt. Frosten hadde sluppet taket, men overflaten var fuktig og sleip, nærmest skøyteis enkelte plasser.

Ute i gresset gikk det hele så mye bedre, og jeg holdt meg utenfor stien for det meste. Folkene som startet foran meg holdt god fart, og det tok tid før jeg halte innpå. Vi snakket sammen rett ved havna på Obrestad.

Det er en bakke på turen. Mellom Obrestad og Reimebukta ligger Komedelen. En høyde med god utsikt over havet. Litt underlig at det ikke finnes spor fra krigen her. Ved fyret er det masse bunkerser, langs sjøen er det skytestillinger og på sørsiden av havna er det både hitlertenner og pansermur.

Oppover bakken mot toppen av Komedelen er det en tydelig «hulvei» - stien er tråkket langt ned i terrenget. Det er ikke mange plasser i Norge jeg har dett det.

Langs stien rundt Reimebukta, er det en del sjøhus. Et på langt oppe på land. Sjøen kan gå langt inn under de verste stormene. En storm til så ryker det eldste sjøhuset .

Ikke langt fra stien ligger også Grødaland. Et bevart tun med huser – og innbo fra tidligere tider. Grødalandstunet er vel verdt et besøk.

Ved den gamle kirkegården, ble det denne gangen ikke noen stopp. Jeg hadde både saft og te i sekken, men tok bare noen bilder og fortsatte turen. Det er tilbake i samme spor som jeg kom.

Nå var det litt mer surt å gå tilbake. Jeg hadde vinden og noen ganger regn rett i mot. Jeg hadde truffet en del folk på min vei sørover. Nordover, i litt dårligere vær, traff jeg ikke mange. En helt grei treningstur på en lørdag.