Lørdagstur fra Orre til Reve havn – og tilbake.

Compeed kom endelig til nytte.

Det var fortsatt frost og is i gata hjemme. Selv om temperaturen var så vidt over null, hadde det ikke smeltet mye. Det var ikke forhold for noen «skikkelig» tur. Det måtte bli en ny strandtur.

Heldigvis hadde jeg piggskoene som ble anskaffet for et par år siden. Denne dagen så det ut som pigger var tingen. Skulle det være lite is nede i sjøkanten, ville det ikke gjøre noen forskjell, piggskoene lager ikke problemer i sand.

Det var sol og flott vær da jeg startet, men i sør kom det sigende skyer. Yr hadde egentlig lovet bra vær, men det tok ikke så veldig lang tid før det var overskyet.

Likevel var det kjekt å starte i sol. Det var lite snø og is, men på sørsiden av småbakkene var det hvitt. Til min store overraskelse var det vann – med is i stien. Jeg måtte gå rundt denne gangen.

Det ble til at jeg tok turen om elva, før jeg gikk nordover, muligens jeg burde ha gått motsatt vei, og hatt mer sol i ansiktet.

Stranden fra elva og mot Orresanden, var hard og fin å gå på, men Orresanden var mye mer løs. Og krevde mer krefter. Jeg vurderte å ta opp i dynene, men gikk til endes av stranden, og rundt odden ved Sørenestangen.

Der har det siden 60 tallet ligget noen vrakrester. Til å begynne med var det ganske greit å se at dette var en del av en båt, men nå i dag, så er det bare noen rustne deler igjen. Alt forsvinner, det tar bare litt lengre tid med jern og stål.

Revesanden var omtrent uten sand. Her var det igjen bare grus og tare, etter en lang stund med sandstrand. At sanden forsvinner, kan lett medføre skriverier i avisene, og stort oppstyr, men for meg som har gått her i noen år, så vet jeg at dette endrer seg over tid.

Som vanlig var det folk med fotoapparat og lange linser, ved Revtangen. Jeg vekslet noen ord med karen, og han kunne fortelle at han hadde sett rovfugel, antakelig en hønsehauk.

Videre mot nord var sanden grei å gå på, og jeg hadde ikke problemer med å nå Reve Havn. Der ble det stopp for å ta på gnagsårplaster. Piggskoene var greie å gå med, men den ene hælen ble varm og vond. Det er ikke ofte jeg har tatt på gnagsårplaster.

Etter pausen tok jeg fatt på turen tilbake mot Friluftshuset. Det ble litt telling av skritt etter hvert. Noe jeg tur til om det butter i mot på slutten. Bortsett fra at jeg bare var litt over halvveis. Det var nok gnagsår som plaget meg litt, men etter en stund ble det igjen tur.

Nå hender det jeg går innenfor stranden – i sanddynene alt fra der Revesanden begynner i nord. Denne dagen var det sandstrand og lett å gå på Revestranden.

Med sola i mot og lite vind, ble det bra forhold, selv om det fortsatt var kaldt. Det ble omtrent 15 kilometer, men jeg brukte tre timer. En flott tur i vinterværet.

Brekko 2023 - en skitur.

Flott vær og flott føre og gode spor i Brekko.

Skitur? Med snø i hagen og temperatur ned mot minus fem, var det i hver fall ikke forhold for en vanlig tur. Været var skikkelig bra – utenom kulden. Det var blå himmel og sol, og nesten ikke vind..

Jæren friluftsråd lokket med gode forhold og nok snø for en tur i løypene. Burde jeg prøve skia dette året også? Det kunne jo gå godt.

Det har blitt mindre og mindre turer på ski opp gjennom årene. Det var faktisk så ille at jeg ikke hadde skiene på beina i tre år, før jeg igjen tok meg sammen. Det kunne lett ha blir slutt på hele vintereventyret.

I gamle dager ble det ofte en tur eller tre til Blåfjellenden på vinteren. Nå har bestyrerinnen sagt stopp til slike utskeielser. Sist vi gikk fra Blåfjellenden, brukte vi truger.

Jeg tror ikke det er særlig smart å ta innover heia på ski alene, og tror at jeg lett vil «angre». Det er heller ikke kjekt å komme til hytta med kuldegrader inne og alt rått og fuktig – til neste morgen.

Da er det bedre med en treningstur – eller to – i Brekko. Der er vil jeg i hvert fall ikke være alene. Med godt vær kan det være trangt om plassen i sporet.

Det var andre på vei fra Ålgård til Brekko. Det gikk likevel fort. Vanligvis er det vintervei og is. Denne gang var det bar asfalt omtrent opp. Det passet meg godt. Jeg er ikke lenger glad i vinterføre, selv med piggdekk.

Selv om det var en del biler på vei, var det ikke mange på parkeringsplassen. En dag midt i uka, var det mange «utskiftinger» folk kom og forlot stedet. Det er ikke mange som tilbringer hele dagen i og rundt løypene midt i uka.

Jeg er langt fra noen smøringsekspert. Likevel treffer jeg som regel ganske bra. Denne gang smurte jeg med Blå Ekstra, og det ga glid i sporet, og skiene hang i bakkene.

Blå Ekstra sier vel noe om forholdene. Det var omtrent 5-6 kuldegrader, sol, lite vind, tørr snø – nesten nysnø og gode spor. Det kan lett bli en kjekk skitur av slikt.

Jeg tok en liten runde til å begynne med. Det var ganske lurt. Jeg hadde «mistet» balansen, - og teknikken (om jeg noen gang har hatt den). Det gikk smått på flatene, og skikkelig sent ned en slak bakke. Jeg lurte på om jeg turde stå ned de bratteste bakkene i lysløypa.

De neste rundene gikk alt så meget bedre. I hvert fall kom jeg meg ned bakkene i god fart, og det ble ingen dype spor. Med godt føre og litt teknikk ble det en kjekk skitur, selv om det var i oppkjørte løyper.

Av erfaring vet jeg jo at mer enn tre runder i lysløype vil gi stive muskler både i armene og lårene. Det passet jeg på å glemme. Skituren varte i omtrent to timer før jeg tok til vettet og satte kursen mot bilen. Det ble ikke styrketrening dagen etter.

Nok et år med skitur, og det betyr at jeg kan si jeg har vært på ski i 2023.

Hå til Varhaug - den vanlige vinterturen

En tur i sjøkanten uten sandstrand.

Vinteren var ikke slutt. Det var hvitt ute på plenen, og temperaturen var omtrent null da jeg sto opp. Det gir vinterforhold. Det er sikkert folk som tar på brodder eller sko med pigger og går i høyden, men for min del holder jeg meg i lavlandet eller helst i strandsonen med slike forhold.

Nå har vi jo omtrent hele Jærkysten å ta av, så det kan være vanskelig å bestemme seg for hvor turen bør gå. Den vanlige vinterturen er jo fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård.

Dette var da også turen jeg satset på denne dagen. En lang men forholdvis flat tur, og uten sandstrand. Turen går for det meste på god sti eller på traktorvei. Ingen stor utfordring, men lengden gjør turen likevel ganske tung.

Det var glatt på veien inne på byggefeltet, og det var spor av brøyting langs riksveien. Markene var hvite og dekket av snø. Litt sør for Bryne ble det nesten grønne marker. Her var det bare kommet et tynt lag med snø. Lengre sør og ute ved kysten virket det som om snøen omtrent var vekk.

Da jeg kom til prestegården, var det ikke snø i det hele tatt. Det ga likevel ikke så veldig gode forhold, for bakken var sorpet og glatt. Det ble nesten like glatt som på snø.

Det var egentlig en flott dag, for her litt lengre sør enn hjemme, skinte sola, og det var i tillegg nesten vindstille. Det er jo aldri helt vindstille i kanten av storhavet, men denne dagen var det ikke mer enn så vidt litt trekk.

En grå og litt trist mandag hjemme, ga lite besøk på Hå gamle prestegård, og ingen andre på tur. Det var spor fra søndagen men ingen nye.

Selv om det er en stund siden sola «snudde», så står den fortsatt lavt, og det var bare så vidt den nådde over kanten ved Obrestad fyr da jeg startet. Det var svarte skyer ute i havet, så her var det bare å nyte sola så lenge det varte.

Den første halvparten av turen sørover mot Varhaug gamle kirkegård går forbi rester av anlegg fra krigen. Her var tyskerne ganske flittige. Det er skytestillinger, bunkers, sperremurer og «hitlertenner». Siden dette også er et område rikt på minner fra tidligere tider, så undres jeg litt på hvor mye all graving under krigen har ødelagt av andre gamle ting.

Videre nedover mot Varhaug går turen forbi gamle sjøhus, minnestøtter over seilskuter som gikk på grunn, og sjøhusene til Varhauglosene. Det kan ikke ha vært lett å gå ut i en liten båt i opprørt sjø med store dønninger.

Den gamle kirkegården har selvsagt sine minnestøtter, men også nye graver. Det er lokale som nå blir gravlagt her, med havet rett utenfor.

For min del ble det denne gangen en liten pause i trappa til kapellet. En flott liten stund med sol i ansiktet og varm te i koppen.

Sola sa ganske kjapt takk for seg på tilbaketuren. Det ble skyet, og jeg lurte på om det ville komme regn, eller muligens sludd.

Tilbaketuren er like lang som turen sørover, omtrent 8 kilometer. Den er litt «tyngre». Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur en stund, og om jeg kjente etter så var det ett eller annet med et kne.

Selvsagt glemte jeg alt slikt etter en stund, og kunne – igjen – glede meg over å være ute på tur. Det er kjekt å fortsatt være i stand til å ta denne, nok så lange ruta. Rett etter jeg hadde satt meg i bilen kom regnet.

Fra Bore til Reve havn med broderen.

Kjekk tur, med kjekk pause og godt selskap.

Broderen ville være med på tur. Det var lenge siden. Jeg måtte helt tilbake til oktober for å finne en tur der broderen var med. Nesten tre måneder. Antakelig virker det lengre for broderen, som har måtte nøye seg med småturer på vei eller flat strand.

For meg har det blitt mange turer uten følge. Det er jeg jo for så vidt vant med, og ensomme turer er også greit, men det er også kjekt med følge.

Broderen har slitt med akilleshælen. En skade jeg selv har opplevd noen ganger, og som så avgjort ikke er behagelig å ha med å gjøre. Nå ha broderen fått behandling med trykkluft og små støt, noe jeg fant alt for vondt til å bruke.

Det ville ikke være snakk om noen langtur. Siden vi har gått fra Sele til Hellestø noen ganger – en tur på omtrent 7 kilometer – på flate stranden og med god sti utenom, så håpet jeg å få dra med broderen en annen plass.

Jeg foreslo å gå fra Bore og sørover. De første kilometerne her er også flate, men på gressvoller og ikke i sand. Etter det der det sti, noe på gress og delvis på stein. Vi kunne jo snu når det måtte passe.

Med Bestyrerinnen blir det til av vi går sørover til Reve havn. Da blir turen frem og tilbake omtrent 9 kilometer og vi bruker omtrent to timer.

Nå var ikke planen min at vi skulle gå helt til havna. Jeg heiv likevel termosen mede varm te og en ekstra kopp i sekken. Det kunne jo hende at broderen var i så pass form at vi kom oss til havna.

Det var en vasskald dag nede på Bore, men det var likevel andre på tur enn oss. Broderen tok det litt med ro til å begynne med, men etter som vi ble varme i trøya, ble det mer og mer omtrent vanlig tempo.

Selv om det ikke var vind, var det fortsatt dønninger. Noe som surferene satte pris på, og det var mange ute i sjøen. Ikke alle behersket teknikken like godt, men det var likevel mange som imponerte.

Det er ikke så mange som går fra Borestranden og videre mot Reve havn. Det er sti innenfor strande, som her for en stor del er rullesteinsstrand. Det har likevel blitt mer og mer tråkk. Tidligere var det nesten ikke sti i det hele tatt.

Vi traff to karer som også hadde startet fra Bore. De var ikke kjent, og var godt fornøyd med turen så lang. Det er virkelig flott natur på den strekningen, etter min meningen.

Det gikk helt greit å få med broderen til havna. Her ble det pause med te og Gjendekjeks. Det er ikke så ofte vi tar pause på våre turer. Denne gangen var det skikkelig hyggelig, og broderens fot ble straks mye bedre – og klar for returen.

Etter pausen ble det jevnt trav tilbake mot bilen. Det hadde vært overskyet til vi var nesten framme, men svarte og tunge skyer kom etter oss nordover. I det vi satte oss inn, kom regnet. Nesten som «bestilt».

Nesten ni kilometer på to timer ble fasiten for denne dagen. Det var virkelig kjekt å ha selskap av broderen på tur igjen. Nå håper jeg bare det blir flere slike turer fremover.

Fire topper fra Gramstad.

Denne gang med hyggelig møte med gamle kjente.

Det har vært et lite «opphold» i vinterforholdene noen dager. Det har faktisk vært slik at det har vært mulig å gå litt i høyden. Snøen har smeltet vekk, og temperaturen har vært opp mot 5 grader.

Det er fortsatt kaldt til å være på våre kanter av landet, men selv 5 grader er nok til at det blir forhold for tur – uten ski eller piggsko. Slike dager må utnyttes, men det er jo begrenset hvor turen kan gå. Det ligger snø og antakelig is ikke så langt opp og vekk. Det er bare å dra noen mil lengre inn i landet eller noen hundre meter høyere opp så er bakken dekket av snø.

Det er jo alltid et spørsmål hvor jeg skal ta på tur. I «gamle» dager ble det ofte en og muligens to turer rundt Lifjellet på vinteren. Turen ble avløst av en tur på Høgjæren om været tillot det, eller en tur fra Hå til Varhaug om det lå snø og is andre plasser. Jeg har litt flere valg nå, i tillegg til disse.

En liten sjekk på bloggen viste at det var nesten to uke siden sist jeg hadde gått tur fra Gramstad. Det kunne på mange måter passe med en ny tur fra Gramstad. Ikke nødvendigvis 5 topper, og jeg kunne muligens sløyfe Dalsnuten denne gangen. Det er jo en grei tur med bare tre toppe også.

Yr hadde egentlig meldt ganske bra vær. Det var snakk om både opphold og sol, men helst overskyet. Nedbør ble ikke nevnt. Nå har jo yr tatt feil før, så jeg kledde meg for regn.

Det var ikke mye regn på turen, men det kom noen dråper. Regnet stoppet omtrent med en gang, men selvsagt først etter at jeg hadde fått på meg jakken – som jeg tok av igjen etter bare noen minutter.

Det var ikke meningen at det skulle bli en «skikkelig» tur denne dagen. Jeg hadde tenkt på å bare gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og så ta turen over Fjogstadnuten.

Opp bakken mot Bjørndalsmyra gikk greit, men innover myra var ikke like lett som vanlig. Det var mer vassing enn tur. Heldigvis holder skoene meg tørr på beina.

Jeg kom opp til Mattisrudlå, men det var ikke mye blå himmel å se. Det lå mørke skyer ute mot kysten, men bak skyene var det klar himmel – med sol. Jeg fikk tatt noen bilder, men motlysbilder er aldri enkle å få gode.

Det var andre på tur. Rett under Bjørndalsfjellet traff jeg flere, både på vei opp og på vei ned. Etter det var det tomt for folk.

Som vanlig gikk det lett nedover til veien, men opp mot Fjogstadnuten ble det igjen høy puls. Jeg tok nok litt ekstra i, jeg skulle jo ikke til Dalsnuten.

På Kvitemyr ombestemte jeg meg og satte kursen mot toppen. Oppe i bakken, på sørsiden, den bratte veien fra Gramstad, kom det en kar klatrende. Jeg stoppet for å veksle noen ord. Den bakken er bratt og lang, og litt «utsatt». Så avgjort ikke noe for meg, men jeg har kommet opp – en gang.

Karen var 80, og en mann jeg hadde kjent for en del år siden. Vi fikk en god prat på vei opp til toppen, og ned tilbake til Kvitemyr. Der skilte vi lag, han tok mot Fjogstadnuten, og jeg mot bilen og Gramstad.

Det var jo noen år siden vi hadde snakket sammen, og da han fortalte at han hadde holdt på med orientering, så måtte jeg jo spørre om han (som karen jeg traff i Sælandsskogen) kjente Harry. Selvsagt kjente optikeren Harry.

Det hadde vært en kjekk tur, uten snø og is. Bare vinteren hadde holdt seg vekk til våren.

En våt tur til Bjødnali og videre rundt Engjavatnet

Grønne marker og strie bekker.

Yr er ikke helt god til å treffe styrken på vindkastene i sine varsler. Denne dagen var det snakk om vindkast på opp mot 17 m/sek. Med slik vind passer det best å krype i skjul.

Rundt Håfjell og Bjødnali, er det mulig å komme seg på tur, selv i nok så sterkt vind. Det hadde blitt en del turer i det siste, og jeg var ganske stiv i beina på morgenen. Jeg tenkte derfor bare på en kjapp runde.

Regn har det ikke manglet den siste tiden. Det har stor sett regnet alle dager i lang tid. Denne dagen kunne det også lett komme regn, selv om YR menter det burde bli for det meste opphold.

Det var en bil utenom min, på parkeringsplassen. Det ville ikke bli trengsel i stien denne dagen. Jeg så spor oppover mot Stølssletta og vider opp mot Vindskaret og til toppen av Håfjell. De samme sporene gikk også nedover. Antakelig en som samler poeng og stikker en kjapp tur oppom Håfjell.

Oppover bakkene var jeg faktisk ikke helt alene. Det kom noen litt uvanlige låter, og da jeg kikket opp, fikk jeg øye på to ørner som forsvant innover i landet. Det er alltid kjekt å se ørn, og denne gangen ble det til og med to.

Vindskaret levde ikke opp til navnet denne dagen. Det var omtrent vindstille, og selv på toppen av Håfjellet var det lite vind. Nedover bakkene mot Urådalen, kom det regn. Ikke mye, men så pass at jakken måtte på.

Det er jo litt underlig, at selv oppe på Bjødnali, så er markene omtrent grønne. Det er lite som minner om vinter.

Alt regnet den siste tiden har gjort at det ikke er mulig å gå langs Moldtjørn, og det var så pass mye vann i bekken at det ble noen lange steg for å komme over. Denne gang tørrskodd.

Etter en tur opp om garden for å ta bilde av treet til Broderen, det er en stund siden han var her, så tok jeg fatt på veien mot Sjelset. Ved porten mot «Skogen» og Breilia, ble det igjen til at jeg tok turen rundt Engjavatnet.

Det blir liksom en litt for liten tur, og jeg bare tar den kjappe runden. Den tar mindre enn to timer, og selv med «forlengelsen» - turen om Engjavatnet, så blir det ikke mer enn 11-12 kilometer, så går turen unna på to og en halv time.

Det var ingen andre å se, og det fantes ikke spor av folk på runden rundt vatnet, men da jeg var midt i bakken opp mot Jærbuskaret, hørte jeg lyden av en traktor. Det var folk på vei inn mot «Skogen» med høyballer til høylandsfeet. Dyra vil i hvertfall ikke sulte.

Som alltid var det kjekt å gå det korte stykket mellom «Skogen» og til bakken over Engjanemyrane. Det eneste jeg kan klage på, er at det er et alt for kort stykke, jeg kunne tenke meg en lengre tur i et slikt flott landskap.

Fra toppen av Jærbuskaret, er det tre kilometer tilbake til parkeringsplassen. Det er hele tiden vei eller god skogsvei, og den første kilometeren av de tre, er det bakke nedover. Det går ikke stort over en halv time på strekningen.

Denne gangen ble det en liten stopp inne i skogen. En kar holdt på å gå opp orienteringskart, og da var han helt sikkert en kar Harry kjente. Vi pratet litt (Jeg fortalte at toppen het Håfjell og ikke Blåfjell), og jeg fikk selvsagt bekreftet at vi begge kjente Harry.

En grei tur jeg har gått mange ganger, men fortsatt en tur jeg synes er kjekk. To og en halv time på litt over en mil regner jeg som en god tur.

På kryss og tvers i Njåskogen

Søndagstur i vind og regn.

Det var en mørk og stormfull dag. En trist og regnfull søndag. Bestyrerinnen ville likevel på tur. For egen del hadde jeg tenkt en kjapp runde fra Sælandsskogen. Bestyrerinnen ville til Njåskogen.

Vinteren har forsvunnet og har blitt erstattet av lavtrykk fra vest. I en nesten endeløs rekke, og det betyr vind og regn hver dag. Heldigvis ikke hele dagen, det blir som regel opphold inne i mellom. Til og med litt sol enkelte dager.

Med kuling rundt ørene, og regn fra mørke skyer, er lysten til å komme seg på tur ikke helt overhengende. En kjapp tur burde gå, men en vanlig søndagstur på godt over to timer? Bestyrerinnen mente vi fikk komme oss ut i det minste.

Det var blitt langt på dag da vi bestemte oss for å komme oss ut. Bestyrerinnen ringte til Sigbjørn for å høre om de hadde tenkt seg på tur. De hadde planlagt en tur i Njåskogen som oss, men i følge med Kjell Einar og Rigmor.

De tok mot parkeringsplassen ved Gunnarsberget om ti minutter, og om vi ville være med., så var det greit. Det ble noen hektiske minutter, vi kom oss avgårde etter 12 -13 minutter. Denne dagen ble det ikke varm te i termosen, og jeg startet uten sekk.

Det er en kilometer på turveien fra bilen til «Midtgardsormen», brua over Frøylandsvatnet. For oss ble det en ekstra kilometer for å besøke «Frøya» - dagturhytta til Klepp.

Jeg hadde ikke vørt på denne hytta før, og det var kjekt å se at den var både ren og ryddig. Jeg mente en slik hytte, som står åpen hele døgnet, med ovn – og ved, ville blitt utsatt for hærverk ganske kvikt. Heldigvis tok jeg feil.

Frøylandsvatnet gikk hvitt. Det blåste ganske bra da vi gikk over brua, men inne i skogen på andre siden var det nesten stille.

Sigbjørn og Anne Lise går turen i Njåskogen noen ganger i året. For meg var det vel tredje gangen jeg gikk denne turen. Avhengig av vær, og ikke minst hvor mye regn det har kommet, så legger Sigbjørn veien litt forskjellig.

Denne dagen holdt vi oss på vei og utenom de våteste partiene, men det ble likevel en tur på sti inne i skogen. Det ble mørkt inne i skogen av og til, og det kom litt nedbør inne i mellom. Helt på slutten av turen fikk vi en skikkelig regnbøye, og jeg var glad for ny jakke og vanntette hansker.

Selv om jeg har vært her et par ganger før, så får jeg ikke helt med meg hvor vi går. Det er ikke helt lett å vite i hvilken retning vi går hele tiden. Det virker som om det går litt på kryss og tvers.

Nå har Bestyrerinnen satset på en ny sesong med å samle poeng. På denne turen tror jeg hun fikk med seg fire poster, og en god slump poeng.

Det ble en skikkelig søndagstur av det. Vi tok det med ro, og med så pass mange ble det noen småstopp av og til. Alt i alt ble det for oss en tur på to og en halv time, og nesten ti kilometer. En tur uten lange og bratte bakker, selv om det går opp og ned. Her er i hvert fall vind ikke noe problem.

Om Gruda og Øksnevad.

En vintertur i regn.

Denne dagen var det snø i hagen da jeg sto opp. Heldigvis var det ikke frost, så snøen var smeltet på veien. I høyden var det mer snø enn nede på flate Jæren. Nok en gang var det ikke helt klart hvor jeg burde ta på tur.

Det var meldt vind – opp mot kuling i kastene, og regn. Ikke mye regn, men nedbør hele dagen. Ikke det kjekkeste været å gå tur i. Det ville bli en våt tur nesten uansett, denne dagen.

En runde rundt Gruda, måtte kunne være mulig. Jeg mente snøen ikke ville være noe problem, og vinden bare en hindring enkelte steder-

Gaten nedover mot Bore, var bare, og det var greit å gå. Det var spor av brøytekanter langs veien, men lite snø utenom. Vinden kom bakfra, og det kom så vidt litt regn. Ikke nok til at jeg ble våt, men nok til at jakken måtte lukkes.

Selv i nordhellingen, var det ikke frost, men mer snø. Det var spor i snøen, men ikke mange. Det er alltid noen som tar turen her, men denne dagen var det nesten folketomt.

Over Grudavarden blåste det godt i mot, men avgjort ikke noen kuling. Det var mindre vind en meldt, men mer nedbør.

Jeg hadde tenkt å ta en kjapp tur, men der turveien mot Øksnevad tar av fra Grudaveien, bestemte jeg meg for å gå om Øksnevad. Det ville gjøre turen omtrent en mil lang.

Bortsett fra at jeg fortsatte langs «Figgen» mot Jordbruksskolen. En liten omvei på nok et par kilometer.

Gangsteinene over «Figgen» var under vann denne dagen. Jeg hadde ikke gått over elva, under slike forhold om jeg ikke var nødt. I gamle dager var det ikke annet valg, og jeg tror nok at folk kom seg over selv med såpass mye vann og strøm.

Nedbøren gikk etter hvert over i skikkelig regn. Hetta på jakken kom på, og jeg krøp «i hus». Etter litt over en time på tur, og med regn, kunne jeg kjenne hvorfor jeg hadde hengt den gamle Norrøna Dovre jakken på spikeren i utstyrsbua. I heia bruker jeg en nyere jakke. Denne jakken var på sin siste tur.

Det trakk inn vann på skuldrene. Jeg ble våt og kald. Det var en stund siden jeg hadde kjent meg så våt og kald.

Nå var det heldigvis ikke så langt jeg skulle gå for å komme i hus. Den siste halve timen i regn gikk likevel greit. Etter hvert ble det til at jeg «glemte» at det var både vått og kald, og jeg kunne tenke på andre ting.

«Andre ting», var en kopp varm kakao, men først en dusj. Varmtvannet kjentes «kaldt» på hendene, mens det nesten «brant» ellers. Jeg må ha vært passelig nedkjølt.

Det ble likevel en tur denne dagen også. Elleve kilometer på nok så nøyaktig to timer. På flat vei, og nesen ingen hindringer, så ble det bare 5,5 kilometer i timen. Jeg hadde håpet på at jeg kunne holdt bedre fart denne dagen.