Fire topper fra Gramstad.

Denne gang med hyggelig møte med gamle kjente.

Det har vært et lite «opphold» i vinterforholdene noen dager. Det har faktisk vært slik at det har vært mulig å gå litt i høyden. Snøen har smeltet vekk, og temperaturen har vært opp mot 5 grader.

Det er fortsatt kaldt til å være på våre kanter av landet, men selv 5 grader er nok til at det blir forhold for tur – uten ski eller piggsko. Slike dager må utnyttes, men det er jo begrenset hvor turen kan gå. Det ligger snø og antakelig is ikke så langt opp og vekk. Det er bare å dra noen mil lengre inn i landet eller noen hundre meter høyere opp så er bakken dekket av snø.

Det er jo alltid et spørsmål hvor jeg skal ta på tur. I «gamle» dager ble det ofte en og muligens to turer rundt Lifjellet på vinteren. Turen ble avløst av en tur på Høgjæren om været tillot det, eller en tur fra Hå til Varhaug om det lå snø og is andre plasser. Jeg har litt flere valg nå, i tillegg til disse.

En liten sjekk på bloggen viste at det var nesten to uke siden sist jeg hadde gått tur fra Gramstad. Det kunne på mange måter passe med en ny tur fra Gramstad. Ikke nødvendigvis 5 topper, og jeg kunne muligens sløyfe Dalsnuten denne gangen. Det er jo en grei tur med bare tre toppe også.

Yr hadde egentlig meldt ganske bra vær. Det var snakk om både opphold og sol, men helst overskyet. Nedbør ble ikke nevnt. Nå har jo yr tatt feil før, så jeg kledde meg for regn.

Det var ikke mye regn på turen, men det kom noen dråper. Regnet stoppet omtrent med en gang, men selvsagt først etter at jeg hadde fått på meg jakken – som jeg tok av igjen etter bare noen minutter.

Det var ikke meningen at det skulle bli en «skikkelig» tur denne dagen. Jeg hadde tenkt på å bare gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og så ta turen over Fjogstadnuten.

Opp bakken mot Bjørndalsmyra gikk greit, men innover myra var ikke like lett som vanlig. Det var mer vassing enn tur. Heldigvis holder skoene meg tørr på beina.

Jeg kom opp til Mattisrudlå, men det var ikke mye blå himmel å se. Det lå mørke skyer ute mot kysten, men bak skyene var det klar himmel – med sol. Jeg fikk tatt noen bilder, men motlysbilder er aldri enkle å få gode.

Det var andre på tur. Rett under Bjørndalsfjellet traff jeg flere, både på vei opp og på vei ned. Etter det var det tomt for folk.

Som vanlig gikk det lett nedover til veien, men opp mot Fjogstadnuten ble det igjen høy puls. Jeg tok nok litt ekstra i, jeg skulle jo ikke til Dalsnuten.

På Kvitemyr ombestemte jeg meg og satte kursen mot toppen. Oppe i bakken, på sørsiden, den bratte veien fra Gramstad, kom det en kar klatrende. Jeg stoppet for å veksle noen ord. Den bakken er bratt og lang, og litt «utsatt». Så avgjort ikke noe for meg, men jeg har kommet opp – en gang.

Karen var 80, og en mann jeg hadde kjent for en del år siden. Vi fikk en god prat på vei opp til toppen, og ned tilbake til Kvitemyr. Der skilte vi lag, han tok mot Fjogstadnuten, og jeg mot bilen og Gramstad.

Det var jo noen år siden vi hadde snakket sammen, og da han fortalte at han hadde holdt på med orientering, så måtte jeg jo spørre om han (som karen jeg traff i Sælandsskogen) kjente Harry. Selvsagt kjente optikeren Harry.

Det hadde vært en kjekk tur, uten snø og is. Bare vinteren hadde holdt seg vekk til våren.