En våt tur til Bjødnali og videre rundt Engjavatnet

Grønne marker og strie bekker.

Yr er ikke helt god til å treffe styrken på vindkastene i sine varsler. Denne dagen var det snakk om vindkast på opp mot 17 m/sek. Med slik vind passer det best å krype i skjul.

Rundt Håfjell og Bjødnali, er det mulig å komme seg på tur, selv i nok så sterkt vind. Det hadde blitt en del turer i det siste, og jeg var ganske stiv i beina på morgenen. Jeg tenkte derfor bare på en kjapp runde.

Regn har det ikke manglet den siste tiden. Det har stor sett regnet alle dager i lang tid. Denne dagen kunne det også lett komme regn, selv om YR menter det burde bli for det meste opphold.

Det var en bil utenom min, på parkeringsplassen. Det ville ikke bli trengsel i stien denne dagen. Jeg så spor oppover mot Stølssletta og vider opp mot Vindskaret og til toppen av Håfjell. De samme sporene gikk også nedover. Antakelig en som samler poeng og stikker en kjapp tur oppom Håfjell.

Oppover bakkene var jeg faktisk ikke helt alene. Det kom noen litt uvanlige låter, og da jeg kikket opp, fikk jeg øye på to ørner som forsvant innover i landet. Det er alltid kjekt å se ørn, og denne gangen ble det til og med to.

Vindskaret levde ikke opp til navnet denne dagen. Det var omtrent vindstille, og selv på toppen av Håfjellet var det lite vind. Nedover bakkene mot Urådalen, kom det regn. Ikke mye, men så pass at jakken måtte på.

Det er jo litt underlig, at selv oppe på Bjødnali, så er markene omtrent grønne. Det er lite som minner om vinter.

Alt regnet den siste tiden har gjort at det ikke er mulig å gå langs Moldtjørn, og det var så pass mye vann i bekken at det ble noen lange steg for å komme over. Denne gang tørrskodd.

Etter en tur opp om garden for å ta bilde av treet til Broderen, det er en stund siden han var her, så tok jeg fatt på veien mot Sjelset. Ved porten mot «Skogen» og Breilia, ble det igjen til at jeg tok turen rundt Engjavatnet.

Det blir liksom en litt for liten tur, og jeg bare tar den kjappe runden. Den tar mindre enn to timer, og selv med «forlengelsen» - turen om Engjavatnet, så blir det ikke mer enn 11-12 kilometer, så går turen unna på to og en halv time.

Det var ingen andre å se, og det fantes ikke spor av folk på runden rundt vatnet, men da jeg var midt i bakken opp mot Jærbuskaret, hørte jeg lyden av en traktor. Det var folk på vei inn mot «Skogen» med høyballer til høylandsfeet. Dyra vil i hvertfall ikke sulte.

Som alltid var det kjekt å gå det korte stykket mellom «Skogen» og til bakken over Engjanemyrane. Det eneste jeg kan klage på, er at det er et alt for kort stykke, jeg kunne tenke meg en lengre tur i et slikt flott landskap.

Fra toppen av Jærbuskaret, er det tre kilometer tilbake til parkeringsplassen. Det er hele tiden vei eller god skogsvei, og den første kilometeren av de tre, er det bakke nedover. Det går ikke stort over en halv time på strekningen.

Denne gangen ble det en liten stopp inne i skogen. En kar holdt på å gå opp orienteringskart, og da var han helt sikkert en kar Harry kjente. Vi pratet litt (Jeg fortalte at toppen het Håfjell og ikke Blåfjell), og jeg fikk selvsagt bekreftet at vi begge kjente Harry.

En grei tur jeg har gått mange ganger, men fortsatt en tur jeg synes er kjekk. To og en halv time på litt over en mil regner jeg som en god tur.