Tilbake på Stranddalen etter noen år.

Nesten hotellopphold.

Det var lenge siden jeg hadde besøkt Stranddalen. Det sto på planen for dette året, men etter juni har det vært få dager med sol og varme. Etter å ha sjekket YR i noen dager – og uker, fant jeg ut at det fikk bli en tur uten sol og varme. Lite regn og vind fikk holde.

Endelig kom det to dager hvor det så ut som om det kunne bli godt nok turvær. Det var meldt lite vind, og bare lett regn, men det kunne komme nedbør nesten hele dagen både på turen innover og på turene tilbake.

Stranddalen er Stavanger Turistforenings eneste betjente hytte – uten veiforbindelse, og er en av hyttene med mest besøk. Hytta har 48 sengeplasser og har nesten 2500 overnattinger. STF har flere andre hytter med 50 sengeplasser. Disse har ikke en gang halvparten så mange overnattinger.

Noe av forklaringen – utenom at de stiller opp med middag og frokost og at det ikke er nødvendig med å vake og ordne etter seg, er at hytta bare ligger 5-6 kilometer fra vei, og at det bare tar et par timer å komme til dekket bord.

5-6 kilometer høres jo ikke spesielt lang ut, men det er i tillegg noen høydemeter opp Moakvelven, om starten går fra Øvre Moen som er mest vanlig. Bakken er lang og bratt, og oppe i høyden bare et kort stykke innover flaten, er det mulig å se hytta – på andre siden av Stranddalsvatnet. Da er det fortsatt en times tur igjen før hytta nås.

Jeg hadde flere gode grunner til å besøke hytta. Det var riktig lenge siden sist jeg var der. En kontroll i loggen viste at det faktisk var fem år siden sist. I tillegg er det i nærheten av hytta enkelt å finne Bergjunker (Saxifraga Panekulata). Selv om det begynner å bli sent på sommeren, håpet jeg at det fortsatt var mulig å finne plante med blomster.

I tillegg ville besøket på Stranddalen gjøre at jeg kan notere STF hytte nummer ti som jeg har besøkt i år. Noe som var et av målene for denne sesongen.

I tillegg ville turen også gi meg personlig en utfordring, da det oppover Moakvelven er noen bratte og utsatte partier. Jeg har selv sett folk med liten unge i bæremeis bare gå oppover helt uanfektet og uten tanke på at det er bratt. Det er dessverre ikke helt slik for meg, men jeg kom både opp og ned denne gangen også.

Turen opp bakken gikk greit, som vanlig går det litt seint rundt de verste plassene og opp de mest utsatte kneikene, men likevel kom jeg opp i god tid før middagen. Det ble faktisk tid til å besøke stedet hvor jeg i mange år har funnet Bergjunkeren. Det var faktisk fortsatt blomster på en del planter, og en så mer ut som Bergfrue enn Bergjunker, selv om aldri før har sett Bergfrue her.

Middagen ble en overraskelse. Det er skikkelig kokk på hytta, og han hadde laget en femretters opplevelse. Helt bortkastet på meg som vanligvis foretrekker saus og poteter. I tillegg til maten var det også et kulturelt innslag der det ble fremført et utdrag av Peer Gynt.

Det ble fort kveld og en tidlig morgen. Frokost er noe som ofte blir temmelig enkelt når jeg er i farten på hyttene. Denne gang var det andre som stelte i stand, og vasket opp. Det ble ikke en gang gulvvask å ta tak i. Det ble en tidlig start på turen ned til bilen.

Været så litt usikkert ut fra morgenen. Det blåste litt og var ikke stort mer enn 7-8 grader. Jeg hadde tenkt å gå på andre siden av Stranddalsvatnet, men det ble til at jeg tok samme vei ned som opp. Sola tittet fram etter hvert, og jeg burde nok ha tatt turen rundt.

Bakken ned gikk greit, selv om jeg også på nedturen tok det veldig forsiktig enkelte plasser. Det var kjekt å igjen få besøke Stranddalen, selv om det minner mer om hotellopphold enn besøk på en turistforeningshytte.

Sandvatn en regnfull dag - andre plasser.

YR hadde rett.

Yr kom egentlig ikke med mange gode meldinger for fredag. Det var stor sett regn over hele linja på torsdagskvelden. Det ville selvsagt være mulig å gå tur fra Gramstad eller Sælandsskogen, men det ville både bli vått og sorpet.

I tillegg synes jeg det er skikkelig kjekt å komme opp i heia for å gå tur i stede for nede i lavlandet. Da jeg sjekket værmeldingen for hyttene som kan nås fra Hunnedalen, var det tydelig forskjell mellom de andre og Sandvatn Der var det i hvertfall muligheter for å se sola en kort periode midt på dagen, og det skulle komme lite regn spredd over hele dagen.

Meldingen for Sirdal var den samme som for lavlandet. Hvorfor skulle nettopp Sandvatn ha bedre værmelding enn plassene rundt, var et mysterium. Jeg bestemte meg for å stole på YR denne gangen.

Nå har det ganske mange ganger vært sånn at det har regnet nede i Øvstebødalen, mens det oppe ved Lortabu har vært opphold og lysning i horisonten. Slik ble det denne gangen også.

Det regnet nesen hele turen gjennom Oltedal og Dirdal og oppover Øvstebødalen. Det var skikkelig slagregn en periode. Vindusviskerne gikk hele tiden.

Ved Lortabu var det mørke skyer, men merkelig nok litt lysning rundt om. Jeg hadde jakka på ved start og hetta opp en kort stund innover mot Lysebrekka. Litt oppe i bakken ble det stopp for lettelse i antrekket.

Litt lengre opp i bakken kom sola fram, og ble framme nesten helt turen til jeg var tilbake og kunne se ned i Hunnedalen. Jeg er ikke helt sikker på hva som fikk meg til å velge Sandvatn som turmål denne dagen, men det ble en veldig grei tur – på tross av dårlig værmelding.

Innover gikk jeg forbi den plassen der snøen vanligvis holder ut lengst. Det lå fortsatt en liten flekk igjen, men det kan ikke være mange dager til også den snøen smelter. Jeg har opplevd å se fonna ligge der til ut i oktober.

Jeg var langt fra sikker på om jeg skulle ta til Sandvatn eller Mohidler denne gangen. Med flere lange og tunge turer denne uka, ble det til at jeg valgte å gå til hytta, hvor jeg i hvert fall ville sitte ned og ta en skikkelig pause. Jeg var ikke sikker på hvor bra det ville gå på slutten av turen, om jeg ikke tok en pause.

Nå var jeg ikke alene om gå tur denne dagen. Jeg gikk forbi en jente som ville inn til hytta, og det kom et par i mot i det jeg begynte på turen tilbake. De var, som meg, på dagstur.

En enste gjest en lørdag i august, er ikke mye å skryte av. Mange må ha blitt skremt av all snakket om store nedbørsmengder og ekstremvær. Denne dagen var ikke været noen grunn for å holde seg hjemme.

På tilbaketuren gikk jeg og kikket mot sør og på noen mørke og truende skuer i horisonten. Det så ut som om jeg ville få regn på meg ganske kjapt, men det kom ikke regn ved Mangædne, heller ikke halvveis. Snarere tvert om, jeg hadde sol og flott vær, til jeg fikk lett regn å meg nedover mot bilen.

Nede ved bilen kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på en lengre tur enn vanlig – 16-17 kilometer, med noen høydemeter i tillegg. Likevel var jeg i god form og kunne nok ha fortsatt en stund til. Nå er det bare å håpe på med godvær, slik at det kan bli flere turer i heia.

En litt tung tur inn, men grei tur tilbake fra Blåfjellenden.

Høsten er ikke langt unna.

Det har blitt mange turer til Blåfjellenden, i både regn og vind, men også i skikkelig sol og med blå himmel. Flotte og kjekke turer, men ikke alltid helt tørre turer. Det har for eksempel blitt vassing over Fossebekken noen ganger.

Det var ikke lenge siden sist tur innover. Etter bare noen dager hjemme var jeg igjen på vei innover mot hytta. Forrige gang ble det en tur frem og tilbake på dagen.

Denne turen gikk veldig greit. Nå var det sol for det meste og temmelig tørre forhold. Denne dagen var det litt regn i lufta og vått. På Østlandet var det snakk om ekstrem vær – igjen.

På turen frem og tilbake hadde jeg regnet med å kjenne det i beina. Det ble en skikkelig pause inne på hytta, og tilbaketuren gikk i et rolig tempo, men likevel var jeg i overraskende god form da jeg sto ved bilen.

Ned den siste bakken kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på tur noen timer den dagen, men langt mindre enn hva jeg hadde ventet. Det ble en kjekk tur, hvor jeg ikke kjente på beina på slutten.

Selv med en hviledag imellom, var jeg tung i beina og det gikk sent oppover bakkene da jeg startet. Turen inn til hytta er ikke mer en så vidt over 8 kilometer, og burde i prinsippet ikke by på problemer i det hele tatt.

Denne gangen gikk det ikke lett. Kroppen kjentes tung ut og det gikk trått i bakkene. Nå kan det være at sekken gjør utslag, men et par – tre kilo ekstra burde ikke gi slike utslag.

Det er ikke ofte jeg kjenner forskjellen på dagsformen som denne gangen. Den korte turen var den tyngste turen. Jeg kom jo fram.

Inne på hytta var det enda mer «høst» enn bare for noen få dager siden. Bjørkene har fått mer gule blader og det lå flere blader i stien, Markene oppe i høyden begynner å bli brune, og sauene skal ned fra sommerbeite i neste uke. Høsten er skikkelig på vei,

Det merkes også om kvelden. Det begynner å bli mørkt alt før ti på kvelden, og det kommer folk gående med hodelykt. Denne gangen to franske gutter som kom til hytta i ti-tiden etter å ha gått opp Fidjadalen.

Tilbaketuren dagen etter gikk egentlig noe bedre enn turen inn. Nå ble det til at jeg tok det med ro opp bakken fra hytta, men ikke så mye at jeg ikke ble andpusten.

Midt i bakken er det en liten myr som må passeres. Her viser en feilplassert rød T videre sti ut i myra, men stien egentlig går opp til høyre.

Det ble en liten stopp og litt jobbing med å få på plass noen steiner med røde T-er, slik at veien videre viser bedre og stopper folk fra å gå ut i myra.

Litt lenge oppe i bakken ble det også litt jobbing med å lempe stein ned i stien slik at det skulle bli enklere å komme tørr over en liten bekk. Antakelig hadde de små stoppene gjort godt, for resten av turen mot Hunnedalen gikk veldig greit.

Utfordringene innover ble glemt, det gikk helt greit opp bakkene videre og nesten like greit nedover. Ved bilen var jeg i fin form.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten sammen med broderen

En kjekk tur sammen med broderen.

Det er en stund siden jeg gikk oppover direkte mot Bjørndalsfjellet, uten å ha vært bortom Mattirudlå. For min del har det blitt mer langturer enn den turen, og formen dette året er bedre enn på lang tid.

For broderen har det vært litt motsatt. Han har slitt med skader og helsa, og har ikke fått gått spesielt mange lange turer. Det har blitt en del turer rundt huset, helst uten lange og bratte bakker.

Broderen foreslo å gå til Bjørndalsfjellet. Det var i utgangspunktet ikke planen å gå noe mer enn opp og ned. Det var ingen planer om å ta inn Bjørndalsmyra, men det kunne tenkes at vi la turen om Fjogstadnuten.

Det hadde ikke blitt så mange turer sammen med Broderen i det siste, og av og til kan det antakelig være greit med bare en kjapp og grei tur. For min del ville det være kjekt å få følge på en tur – for en gangs skyld.

Været var passelig bra for en fjelltur, og denne turen går i terreng for en del uten skog eller busker. Litt oppe i høyden. Det skulle i hvert fall ikke komme regn, og vinden ville være sen bris. Det er egentlig gode forhold.

Nå var det fuktigere i bakken enn det jeg hadde sett for meg. Det hadde kommet litt regn på natta, som gjorde bakken sleip enkelte plasser. Vi hadde likevel ingen problemer med å komme både opp og ned bakkene, selv om det gikk litt forsiktig enkelte plasser.

Selv om det var mandag, og etter fellesferien, var det andre på tur. Det er langt fra så mange som går til Bjørndalsfjellet som det går til Dalsnuten, men det er likevel en god del trafikk, og det bærer stien preg av. Det er mye stein oppover bakkene.

Broderen var rimelig fornøyd med å komme til topps på Bjørndalsfjellet. Det var en stund siden han hadde vært på den toppen. Tilbake nedover mot veien, ble det besluttet at vi også skulle ta turen om Fjogstadnuten. I rolig tempo og med noen små stopp underveis.

Denne dagen var det ikke mange som tok turen over Fjogstadnuten. Vi så to stykker på toppen og det kom et følge mot oss, ellers hadde vi stien og heia for oss selv.

Det er god sikt bortover mot Resasteinen, og selv om vi kikket etter kunne vi ikke se folk i stien over eller under steinen. Det var Dalsnuten som var turmålet for de fleste.

Opp mot to timer med bakker og i terrenget, var ikke vanlig lengre for broderen. Nedover mot Kvitemyr og Revholstjørnet, ble det pause for å drikke. Nå skal det ikke lange pausen til for å få samlet krefter for å fortsette turen. Det gikk ellers greit nedover bakkene mot myra.

På stien og videre på veien mot Gramstad, var det tydelig at broderen hadde brukt tid på lange flate turer. Her fikk vi opp tempo til det vi vanligvis holdt, og det gikk kjapt å komme til bilen.

Det ble en helt grei tur. Denne turen er ikke spesielt lang, men for både broderen og meg var det en lang nok tur denne dagen, jeg hadde tross alt vært på en del langturer nylig.

Dagstur til Blåfjellenden

En grei, men lang tur i godt vær.

Det blir vanligvis ganske mange turer til Blåfjellenden i løpet av en sesong. Tidligere ble det ofte en dagstur inn, etter som årene går har det blitt mindre og mindre av dagsturene og oftere en overnatting før jeg tar turen tilbake.

Dette året har det ikke blitt noen dagstur til Blåfjellenden til nå, selv om jeg har vært frem og tilbake på dagen både til Sandvatn og Tomannsbu. Var formen fortsatt såpass bra at jeg kunne ta en tur til Blåfjellenden. Om jeg ikke gjør det mens jeg kan, kan det lett ha vært siste gang for denne dagsturen – forrige gang.

Værmeldingen for søndag var bra, og selv om jeg hadde hatt en hviledag fra turen til Melands Grønahei, så kunne jeg fortsatt kjenne at det hadde vært to litt lengre dager på tur enn det jeg vanligvis går.

Det blir heldigvis litt lettere sekk på dagsturer, enn når jeg overnatter. Likevel syntes jeg sekken kjentes turn ut da jeg heiv sekken i bilen. Da jeg tok sekken ut av bagasjerommet på parkeringsplassen, lurte jeg på om det var noe i sekken jeg kunne legge igjen. Og så glemte jeg hele sekken. Den var liksom bare med, uten noe problem i det hele tatt.

Oppover de første bakkene sa jeg til meg selv at det ville bli en lang dag. Her var det bare å ta det med ro, og finne tempoet for de lange turene. Det gikk likevel ganske greit innover, selv om farten selvsagt ikke helt er den samme som i ungdommen – da jeg var mellom 60 og 70.

Noe overrasket kunne jeg likevel konstatere at turen innover hadde gått på en helt grei tid, selv sammenliknet med «gamle dager».

Noe hang nok sammen med været. YR mente det ville bli både varmt og at sola skulle være framme en god del av tiden. Nå startet jeg tidlig, og da var det fortsatt overskyet, og slik ble det nesten hele turen innover.

Det var god temperatur ved start, omtrent 15 grader, og selv om det ble varmer på turen innover, var det hele tiden greit å gå. Det er ikke alltid at tingene stemmer slik som på denne turen.

Nede på hytta var det solskinn og varme. Det ble sommer igjen. Det satt folk på terrassen og solte seg, og for min del ble det te og mat utenfor på trammen iført minst mulig. Både blusen og kortbuksa ble omtrent tørr ganske kjapt.

Det var ikke meningen at jeg skulle «jobbe» denne dagen, men det er alltid noe som bør gjøres. Litt rydding, slitt arbeid med kosten, og alt ser så meget bedre ut – for de neste gjestene. Det tar ikke lang tid før det er nytt støv og sand på gulvet og det igjen virker litt «rotet».

Oppholdet på hytta ble lengre enn en vanlig pause. Jeg tenkte på turen opp bakken. En stigning på godt over 200 høydemeter. Spørsmålet var om det ville bli en grei tur tilbake eller om jeg ville slite. Det var selvsagt alltid mulig å ta nok en pause underveis. Ting ville antakelig gå seg til.

Det gikk mer enn greit opp bakken. Som vanlig ble det til at jeg gikk i et tempo som ikke brakte pulsen for høyt, men på toppen var jeg i overraskende god form.

Nå var sola framme og det ble varmt. I bakkene der trekken ikke fikk tak, ble det mer enn varmt, det ble hett. Det ble en skikkelig sommertur tilbake, med sola i ansiktet og trekken bakfra.

Nesten nede ved bilen kom det et følge i mot. Det var Olav og sønn, sammen med to andre som ville inn til Fidjastølen for å forberede sauesankingen i uka etter.

Det kan ikke være store timebetalingen for alle timene som blir tilbrakt i helga, men for en arbeidsplass.

Tur til Melands Grønahei

Frem og tilbake langs samme sti.

Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt.

En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023.

Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden.

En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover.

Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i.

Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå.

Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen.

Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen.

Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst.

Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott.

Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl.

Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh.

«Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten.

Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta.

Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene.

Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover.

Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.

En grei tur fra Gramstad med fire topper.

Bakke opp og bakke ned, med litt regn inne i mellom.

Det er mye snakk om ekstremvær, men på mine kanter, er det bare vanlig «vær». Regn og vind, men enkelte dager med mindre vind og mindre regn. Det gjelder å utnytte de «gode» dagene.

Oppe i heia er det ofte mer vind og til og med mer regn. Som pensjonist treger jeg ikke å gå tur i heia de dagene været er dårlig. Det kan likevel være greit å gå tur. Som oftest blir det da en tur ut fra døra hjemme.

Denne dagen var det bare snakk om små mengder nedbør og heller ikke noe vind av betydning. Det var en stund siden jeg hadde vært på tur, så sekken ble pakket og jeg tok mot Gramstad.

Tanken var å gå den vanlige runden – Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og så Dalsnuten. I dårlig vær er det helt greit å ikke gå om Øvre Eikenuten. Bakken ned derfra er både sleip og glatt.

Enkelte dager burde jeg ikke ta ut, og på parkeringsplassen, lurte jeg på om denne dagen var en slik. Det sa «knekk» da jeg lukket bagasjerommet. Jeg lurte på hva lyden kom av, men tenkte ikke mer på det – før jeg skulle stramme magebeltet på sekken.

For noen ganske få uker siden tok jeg i bruk en helt ny sekk. En Bergans 45 liter Helium. Den gamle hadde gjort nytten i noen år, og var nå slitt og lokket var spist opp av sola.

Det var – selvsagt – låsen for magebeltet som var ødelagt. Heldigvis hadde jeg veldig lett sekk den dagen, jeg hadde glemt saft og termos hjemme. Det var greit å bare bære sekken på skuldrene. Jeg fikk gå uten drikke denne dagen.

Jeg tok oppover mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra som vanlig. I myra var stien våt, og det surklet godt under skoene. Det gikk likevel greit å komme innover. I bakkene oppover mot Mattirudlå er stien nesten usynlig om sommeren. Bare øverst i skaret mellom Mattirudlå og neste topp mot Kulheia og Bjørndalsfjellet er stien godt synlig.

Nå er jeg rimelig sikker på at denne toppen heter Kulheia og ikke kuheia som det står på kartet. På Lokalnamn.no er Kulheia lagt inn to plasser og det er også en høyde under toppen med navnet Kulheitippen. Kulheia er navnet....

Det var litt trist å gå stien innover myra og opp bakkene mot Mattirudlå og over toppene mot Bjørndalsfjellet. Myra hadde fått brune og mørke farger. Oppe i bakkene var det røde tyttebær og i høyden var bjørkene begynt å få brune blader. Det er snart slutt på sommeren.

Det tok som vanlig, en time før jeg sto på toppen av Bjørndalsfjellet, og pustet ut etter en del bakker opp. Det er mye enklere å gå ned bakkene, og det tok ikke lange stunden før jeg sto på veien og startet på bakkene opp mot Fjogstadnuten.

Det var mye sorpe og pytter. Buksa ble for skitten nesten opp til knærne, og jeg måtte gå litt forsiktig. Det tok likevel ikke så lang tid før jeg kom ned mot Kvitemyr, og måtte bestemme meg for om jeg også skulle legge turen om Dalsnuten.

Jeg tok også denne gangen direkte mot Dalsnuten, og fant stien som krysser gjerdet og som leder ned mot stien til Resasteinen. Selv om den umerkede stien videre mot Dalsnuten ikke var godt synlig, fant jeg greit fram og sto fort ved stidelet der trappene videre oppover mot toppen begynner.

Det var mye folk på Dalsnuten, selv om været ikke var det beste. Mange snakket et annet språk enn norsk, og det var i hvert fall folk fra Nederland på tur.

For egen del ble det en kjapp og grei tur ned til bilene. Turen hadde tatt mindre enn tre timer. Og jeg syntes det hadde gått fort. Sekken hadde ikke laget problemer, men jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal få den i orden.