En litt tung tur inn, men grei tur tilbake fra Blåfjellenden.

Høsten er ikke langt unna.

Det har blitt mange turer til Blåfjellenden, i både regn og vind, men også i skikkelig sol og med blå himmel. Flotte og kjekke turer, men ikke alltid helt tørre turer. Det har for eksempel blitt vassing over Fossebekken noen ganger.

Det var ikke lenge siden sist tur innover. Etter bare noen dager hjemme var jeg igjen på vei innover mot hytta. Forrige gang ble det en tur frem og tilbake på dagen.

Denne turen gikk veldig greit. Nå var det sol for det meste og temmelig tørre forhold. Denne dagen var det litt regn i lufta og vått. På Østlandet var det snakk om ekstrem vær – igjen.

På turen frem og tilbake hadde jeg regnet med å kjenne det i beina. Det ble en skikkelig pause inne på hytta, og tilbaketuren gikk i et rolig tempo, men likevel var jeg i overraskende god form da jeg sto ved bilen.

Ned den siste bakken kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på tur noen timer den dagen, men langt mindre enn hva jeg hadde ventet. Det ble en kjekk tur, hvor jeg ikke kjente på beina på slutten.

Selv med en hviledag imellom, var jeg tung i beina og det gikk sent oppover bakkene da jeg startet. Turen inn til hytta er ikke mer en så vidt over 8 kilometer, og burde i prinsippet ikke by på problemer i det hele tatt.

Denne gangen gikk det ikke lett. Kroppen kjentes tung ut og det gikk trått i bakkene. Nå kan det være at sekken gjør utslag, men et par – tre kilo ekstra burde ikke gi slike utslag.

Det er ikke ofte jeg kjenner forskjellen på dagsformen som denne gangen. Den korte turen var den tyngste turen. Jeg kom jo fram.

Inne på hytta var det enda mer «høst» enn bare for noen få dager siden. Bjørkene har fått mer gule blader og det lå flere blader i stien, Markene oppe i høyden begynner å bli brune, og sauene skal ned fra sommerbeite i neste uke. Høsten er skikkelig på vei,

Det merkes også om kvelden. Det begynner å bli mørkt alt før ti på kvelden, og det kommer folk gående med hodelykt. Denne gangen to franske gutter som kom til hytta i ti-tiden etter å ha gått opp Fidjadalen.

Tilbaketuren dagen etter gikk egentlig noe bedre enn turen inn. Nå ble det til at jeg tok det med ro opp bakken fra hytta, men ikke så mye at jeg ikke ble andpusten.

Midt i bakken er det en liten myr som må passeres. Her viser en feilplassert rød T videre sti ut i myra, men stien egentlig går opp til høyre.

Det ble en liten stopp og litt jobbing med å få på plass noen steiner med røde T-er, slik at veien videre viser bedre og stopper folk fra å gå ut i myra.

Litt lenge oppe i bakken ble det også litt jobbing med å lempe stein ned i stien slik at det skulle bli enklere å komme tørr over en liten bekk. Antakelig hadde de små stoppene gjort godt, for resten av turen mot Hunnedalen gikk veldig greit.

Utfordringene innover ble glemt, det gikk helt greit opp bakkene videre og nesten like greit nedover. Ved bilen var jeg i fin form.