En grei tur fra Gramstad med fire topper.

Bakke opp og bakke ned, med litt regn inne i mellom.

Det er mye snakk om ekstremvær, men på mine kanter, er det bare vanlig «vær». Regn og vind, men enkelte dager med mindre vind og mindre regn. Det gjelder å utnytte de «gode» dagene.

Oppe i heia er det ofte mer vind og til og med mer regn. Som pensjonist treger jeg ikke å gå tur i heia de dagene været er dårlig. Det kan likevel være greit å gå tur. Som oftest blir det da en tur ut fra døra hjemme.

Denne dagen var det bare snakk om små mengder nedbør og heller ikke noe vind av betydning. Det var en stund siden jeg hadde vært på tur, så sekken ble pakket og jeg tok mot Gramstad.

Tanken var å gå den vanlige runden – Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og så Dalsnuten. I dårlig vær er det helt greit å ikke gå om Øvre Eikenuten. Bakken ned derfra er både sleip og glatt.

Enkelte dager burde jeg ikke ta ut, og på parkeringsplassen, lurte jeg på om denne dagen var en slik. Det sa «knekk» da jeg lukket bagasjerommet. Jeg lurte på hva lyden kom av, men tenkte ikke mer på det – før jeg skulle stramme magebeltet på sekken.

For noen ganske få uker siden tok jeg i bruk en helt ny sekk. En Bergans 45 liter Helium. Den gamle hadde gjort nytten i noen år, og var nå slitt og lokket var spist opp av sola.

Det var – selvsagt – låsen for magebeltet som var ødelagt. Heldigvis hadde jeg veldig lett sekk den dagen, jeg hadde glemt saft og termos hjemme. Det var greit å bare bære sekken på skuldrene. Jeg fikk gå uten drikke denne dagen.

Jeg tok oppover mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra som vanlig. I myra var stien våt, og det surklet godt under skoene. Det gikk likevel greit å komme innover. I bakkene oppover mot Mattirudlå er stien nesten usynlig om sommeren. Bare øverst i skaret mellom Mattirudlå og neste topp mot Kulheia og Bjørndalsfjellet er stien godt synlig.

Nå er jeg rimelig sikker på at denne toppen heter Kulheia og ikke kuheia som det står på kartet. På Lokalnamn.no er Kulheia lagt inn to plasser og det er også en høyde under toppen med navnet Kulheitippen. Kulheia er navnet....

Det var litt trist å gå stien innover myra og opp bakkene mot Mattirudlå og over toppene mot Bjørndalsfjellet. Myra hadde fått brune og mørke farger. Oppe i bakkene var det røde tyttebær og i høyden var bjørkene begynt å få brune blader. Det er snart slutt på sommeren.

Det tok som vanlig, en time før jeg sto på toppen av Bjørndalsfjellet, og pustet ut etter en del bakker opp. Det er mye enklere å gå ned bakkene, og det tok ikke lange stunden før jeg sto på veien og startet på bakkene opp mot Fjogstadnuten.

Det var mye sorpe og pytter. Buksa ble for skitten nesten opp til knærne, og jeg måtte gå litt forsiktig. Det tok likevel ikke så lang tid før jeg kom ned mot Kvitemyr, og måtte bestemme meg for om jeg også skulle legge turen om Dalsnuten.

Jeg tok også denne gangen direkte mot Dalsnuten, og fant stien som krysser gjerdet og som leder ned mot stien til Resasteinen. Selv om den umerkede stien videre mot Dalsnuten ikke var godt synlig, fant jeg greit fram og sto fort ved stidelet der trappene videre oppover mot toppen begynner.

Det var mye folk på Dalsnuten, selv om været ikke var det beste. Mange snakket et annet språk enn norsk, og det var i hvert fall folk fra Nederland på tur.

For egen del ble det en kjapp og grei tur ned til bilene. Turen hadde tatt mindre enn tre timer. Og jeg syntes det hadde gått fort. Sekken hadde ikke laget problemer, men jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal få den i orden.