Høgjæren i sol og varme.

En sommertur, med blåknapp og røsslyng i blomst.

En hel uke uten tur, det er ikke grelt vanlig for meg. På ferie i «syden» hender det at jeg ikke går mer en en liten time frem og tilbake til stranden hver dag, men en hel uke uten noen tur i det hele tatt. hender ikke ofte. Det har ikke hendt så veldig ofte.

Nilsebu er en flott plass og dagene gikk kvikt – uten tur. Hjemme igjen var planen å ta til Blåfjellenden, men værmelding med regn og torden satte en stopp for de planene. Heldigvis var det ikke snakk om så dårlig vær ute ved kysten. Det var heller snakk om sol og sommer – med fare for noen ettermiddagsbyger.

Jeg liker ikke torden og lyn på tur. Det har jeg opplevd noen ganger, og spesielt en gang – på vei tilbake fra Blåfjellenden – lå jeg flatt på berget mens det tordnet og lynte som verst rett over meg.

Det kunne jo passet med en av de vanlige litt lengre turne fra Gramstad eller Sælandsskogen, men da broderen ringte og sa han ville på tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien, ble det til at jeg slo følge.

Det var en god stund siden vi hadde vært på tur sammen, og det hadde blitt mange ensomme turer i det siste. Broderen er skikkelig bra følge, og det ville være kjekt å få en tur sammen.

Da vi gjorde oss klar for turen blåste det en kald vind, men sola skinte og vi startet i sommertøy – kort bluse og kort bukse. Det var mørke og skumle skyer inne i landet, men over oss var det blå himmel.

Bare et kort stykke oppe i bakken var vi varme og klar for tur. Det er noen ganske lange og ganske grei bakker opp mot Synesvarden. Broderen mener han ikke er i form til å gå langt – og fort, men hang helt greit med opp til toppen av Synesvarden.

Det er vel omtrent tre kilometer ned til Steinkjerringå (mor Norge), men statuen er godt synlig mot horisonten og sjøen enda lengre ute. Broderen var litt usikker på om han ville helt ut til Kjerringå, eller om han ville snu ved stidelet til Holmavatn. Det ble selvsagt til at vi gikk helt ut.

For broderen ble det en liten pause, men jeg gikk og lette etter plassen der jeg tok et bilde for femti år siden. Jeg var sikker på at det var nede ved Steinkjerringå, men her må hukommelsen ha sviktet. Det ble antakelig ikke noe av et «sammenlikningsbilde» denne gangen.

Det kom noen skyer etter hvert, men fra vest klaret det opp igjen, og det ble en skikkelig sommertur på tilbakeveien.

Vi møtte en del folk, men i forhold til hvordan været ble – og ikke hvordan værmeldingen lød, så var det ikke menge andre ute og gikk.

Broderen hang godt med på vei tilbake over Synesvarden og mot parkeringsplassen. Det ble ikke noen småløping ned fra Synesvarden. Selv om det er en grei bakke, uten bratte kneiker, så er det så pass med stein i stien at jeg ikke helt ser syn på å løpe nedover.

Det er ikke mange årene siden det var slik jeg tok denne bakken. Alt endrer seg over tid, men naturen og terrenget er mye det samme – heldigvis.