Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå sammen med broderen

En grei tur på en fin dag.

Broderen og jeg forsøker å få minst en tur i uka sammen. Det eer ikke alltid det passer, og når det samtidig helt bør være bra vær, så går det uker uten at vi er sammen på tur. Nå kunne det passe med en tur.

Værmeldingen var bra for dagen, men det skulle komme både vind og regn i de neste dagene. Det hender jo at YR tar feil, men de neste timene ville i hvert fall bli bra. Når det i tillegg er tørt i bakken, ligger alt til rette for en fin tur.

Det var en stund siden vi hadde gått fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå. Det er en tur som passe for oss begge. Den eer ikke for lang, bare omtrent en mil, og selv om det er bakker, så er det ingen bratte bakker.

Denne gang bestemte vi oss for å kjøre sammen, og det ble endelig min tur til å stå for transporten. Oppover mot Tovdalsveien, fikk vi tid til å sjekke vårtegnene. Det er mye blomster i sørhellingen. Og det var lam ute på jordene. En flott tid, men våren varer ikke mange dagene.

Det var andre på tur denne dagen. En bil utenom vår på parkeringsplassen. Vi traff damene på tur både ved Steinkjerringå og på returen oppover mot Synesvarden.

Så lenge det ikke er kyr på beite under Kartakalven, bruker vi å gå opp traktorveien i stede for den merkede stien. Vi sparer litt høyde og antakelig bort i mot to minutter. Om det er bløtt i marka, så blir det noen skikkelige sorpehull å hoppe over – med lange steg.

Vi må likevel klatre den nederste gjerdeklyveren for å komme videre mot bakken opp til Synesvarden. Den bakken er ikke blitt kortere med årene, og etter hvert blir den tatt i rolig tempo.

Fra Synesvarden kunne vi se ned til Steinkjerringå. Det kunne bli en flott tur nedover. Med sola i ansiktet og vinden litt fra siden gikk det greit. Det var ikke sommer, men langt fra vinter. Vi beholdt jakken på, men kunne etter hvert ta av vantene. Broderen brukte vinterlue. Jeg gikk med caps.

Nesten nede ved Steinkjerringå stoppet broderen ved hytta mens jeg fortsatte helt ut til Jolosteinen og Steinkjerringå. Det ble ingen pause på meg- Jeg tok noen bilder og gikk så tilbake til broderen. Som ventet ved benken.

Vi hadde holdt bra tempo nedover, og det ble ikke spart på noe oppover heller. Bortsett fra i bakken oppover til toppen av Synesvarden, hvor både broderen og jeg tok det litt med ro. Kondisjon er ferskvare.

Det hender, eller mer riktig, det hente jeg løp nedover bakken fra Synesvarden mot Tovdalsveien. Det begynner å bli noen år siden. Nå blir det mye mer forsiktig nedover.. Både balansen og dårlige bein har satte en stopper for slike ting.

Nede ved bilen sjekket vi hvor langt vi hadde gått. Broderen endte på litt over ni kilometer, men jeg kom til nærmere ti. Vi hadde bruker litt over to timet. En flott tur i fint vær.