Tur til Ristøl og Lauvlia alene.

En flott turdag i heia.

Jeg synes enkelte turer er ekstra flotte. En av disse er turen fra Sælandsskogen til Bjødnali og over til Ristøl. Videre til Lauvlia og så «Skogen» og tilbake til Sjelset og parkeringsplassen. En tur på 14 - 15 kilometer med bakker og hei – og utsikt fra gjerdeklyveren over Ristøl.

Med flott turvær i mange dager, har det blitt flere turer enn vanlig. En del lange og mange korte. Tanken var egentlig å ta en kjapp tur denne dagen, men en kikk på værvarselet fremover, gjorde at jeg måtte utnytte de gode dagene.

Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått rundturen om Ristøl og Lauvlia. Det er en så pass fin tur at jeg syntes det ville være greit å gå den i flott – og tørt – vær. Jeg fikk ikke med meg noen andre denne dagen. Det ville bli een tur i eget selskap.

At det ville bli en ensom tur, ble jeg også klar over da jeg kom til parkeringsplassen i Sælandsskogen. Den var tom. Ikke en eneste bil. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før. Det pleier alltid å være andre.

Det finnes en sti som går direkte mot toppen av Håfjellet, men som vanlig tok jeg opp om Stølssletta og opp til Vindskaret før jeg gikk opp siste bakken mot toppen. Fra toppen av Håfjellet er det god utsikt ut over Jæren og mot havet.

Denne dagen kikket jeg mer innover mot heia og bort mot Ristølnuten. Jeg kunne ikke se en eneste hvit flekk. Selv innover mot Vådlandsnutene var det ikke spor av snø. Til å være i starten av april, er det nok så uvanlig.

Selv om det er bakken opp mot Ristøl og turen over myrene mot Lauvlia, jeg ser fram til, så måtte jeg en tur bortom Bjødnali. Jeg prøver å få med et bilde ved gården, for å kunne sjekke hvor lang tid jeg bruker. Det går normalt en time fra parkeringsplassen og opp.

Bakken oppover er ikke noe jeg egentlig ser fram til. Den er bratt, og enkelte plasser minner det mer om klatring enn fjelltur. Denne gang målte jeg tiden jeg brukte, og tar meg ikke stort mer enn 20 minutter for å komme opp til gjerdeklyveren.

Fra toppen er det greit å se over til Skårlandskulå og Sikvalandskulå, og videre mot senderen på toppen av Moifjellet. Fortsatt er heia brun og grå, men det er ikke lenge til det meste er grønt. Det er noe jeg ser fram til.

Det var ikke folk på Ristøl denne dagen, og jeg fortsatte videre over myrene mot Lauvlia. Denne gang mener jeg at jeg fant sti, men det kan like gjerne være dyr som har tråkket opp sporet. Fra restene av murene etter høyløa, går jeg rett over myra mot en skogdott, og klatrer over gjerdet og ned til en sti mot Lauvlia.

Denne stien inn mot gården er ikke helt lett å finne, den er gjemt mellom einerbusker. Denne gang kom jeg gret helt fram langs stien. Det ble ikke noen pause ved Lauvlia. Jeg fortsatte videre – på merket sti – mot «Skogen». Stien går litt i høyden over Morstjørn. I le av vinden ble det godt og varmt en stund.

På andre siden av Drabelen ligger det et minnesmerke over noen som omkom i dårlig vær. Jeg var ikke bortom denne dagen, men fortsatte nedover stølsveien mot «Skogen». Stien som er tegnet inn på kartet er ikke et GPS-spor, og ligger ofte litt på siden av der stien egentlig går.

Fra Skogen gikk jeg stien rundt Engjavatnet og over Engjamyra og videre opp til traktorveien opp mot Jærbuskaret. Bortsett fra at denne gangen ble det en stopp for å drikke. Det hadde egentlig vært en varm dag, og jeg kjente behov for vann. Det er noe jeg må lære på nytt hvert år. Drikk når det er varmt.

Det ble en runde uten å se et menneske. Først tilbake ved bilen traff jeg andre. Denne gangen gikk turen på nokså nøyaktig tre og en halv time. Noe jeg var godt fornøyd med.