Vårlivarden - en kjapp men bratt tur.

Med start fra parkeringsplassen ved øvre Hetland.

Jeg lurer på om bakken opp fra Myrland til toppen av Vårlivarden er blitt brattere med årene. Det virket i hvert fall slik på siste turen. Nå er det muligens slik hvert år på første turen, men jeg får pulsen høyt opp i bakkene, og det er ikke på grunn av dårlig kondis. Det er bratt for oss med et snev av høydeskrekk.

Turen til Vårlivarden er en ganske kort tur – om starten går fra øvre Hetland. Hvor jeg pleier å parkere bilen. Det er omtrent mulig å se opp til toppen alt fra starten. Det er en tur med bakker.

Tidligere ble det raskeste vei opp og tilbake på samme måte. Det er en tur på ikke stort mer enn 7 kilometer og vanligvis brukte jeg mindre enn to timer. Altså mindre tid og kortere lengde enn det jeg vanligvis tar med i loggen.

De par siste årene har jeg lagt turen om Lundekvam og Myrland og så gått opp den bratte bakken mot toppen. Det gjør turen litt lengre og litt brattere. Jeg trodde egentlig ikke at jeg noen gang ville komme opp den bakken.

Denne gang gikk det ikke helt uten problemer, men jeg syntes det gikk lettere enn før, og mye enklere enn hva jeg hadde sett for meg. Siden det meste som går dårligere henger sammen med flere år på baken, så er det muligens likevel håp om forbedringer – på noen felt.

Det var overraskende vått i stien fra øvre Hetland mot Lundekvam. Jeg hadde ventet at det ville være ganske tørt, men det var vått nesten hele veien. Jeg tror ikke den stien er den mest brukte, men den var helt grei å følge.

Lundekvam er en flott plass. Garden som lå her kan ikke ha vært spesielt stor, men siden det alt begynte å bli grønt, må den ligge ganske lunt til. Jeg jobbet tidligere med en som var knyttet til gården, og hun fortalte litt om drift i gamle dager. Det var ikke like lett som i dag.

På Myrland var det andre som gjorde seg klar til turen opp den bratte bakken mot toppen. Hvor jeg klatrer – forsiktig – og sikrer, går ungene ganske uanfektet oppover og ser ikke ut til å tenke på at det er ganske bratt ned.

På toppen var det folksomt. Folk fant en lun plass og slo seg ned for å spise – og beundre utsikten. Det er litt underlig å se fjellrekka innover i heia helt uten snø og hvite topper. Det skulle jo være skiføre til påske, men det forsvant med den tidlige våren.

I bakken oppover sto det noen småbjørker med grønne blader. Vi er bare helt i starten av april, og det begynner å bli blader på trærne. Det kan bli en tidlig start på sesongen oppe i heia.

Nedover blir det bakken på nordsiden. Den er mindre bratt enn den på sørsiden, men likevel så pass bratt for meg at jeg må klatre forsiktig nedover. Mens ungene som kommer etter meg – i mye større fart, hopper nedover glade og fornøyde.

Det er etterhvert noen år siden jeg ble pensjonist, og jeg har fått sansen for stav. Den har reddet meg fra noen stygge fall, men ikke nedover bratte bakker. Der går det forsiktig. Balansen er ikke hva den en gang var.

Turen er ikke mye mer enn 8 kilometer, og denne gang brukte jeg litt over to timer. Det er en tur jeg synes eer grei å få med meg. Jeg trenger utfordringer i noen bakker.