Ristøl og Lauvlia med sommerforhold.

En virkelig flott og kjekk tur.

Det blir ganske mange turer ut fra Sælandsskogen. Gjennom vinteren er turen rundt Engjavatnet den vanligste, og det har blitt noen slike turer ut over våren også. Det hender jeg utvider denne vanlige turen med en ekstra tur til Bjursfjellet, men det er ikke for ofte.

I tillegg til rundturen, med eller uten avstikkeren til toppen av Bjursfjellet, så er det også mulig å ta om Ristøl og Lauvlia for å få en litt lengre tur. Alle disse turene tar innom Bjødnalia, før turen går videre.

Det er mulig å gå tur i området uten å ta innom Bjødnalia. Som for eksempel opp om Sælandsfjellet eller direkte til Bjursfjellet. Det er også litt forskjellig hvor mye av turen som går utenom god vei.

Den vanligst turen ut fra Sælandsskogen er opp Urdådalen til Bjødnali og så tilbake via Sjelset og veien langs ånå. Denne rundturen er på «bare» 7 kilometer og mer enn halvparten er på vei. «Veien» opp Urdådalen er skikkelig steinet og ikke helt grei å gå, og det stykket regner jeg ikke som vei.

Denne dagen var planen å gå til Bjødnali og så opp bakken og over til Ristøl. Jeg tar vanligvis rett over myrene til skogdotten før Lauvlia, og så ned til gården. Fra Lauvlia blir det merket sti til «Skogen».

Denne dagen ville jeg ikke rundt Engjavatnet, men tilbake til Bjødnali og ned Urdådalen. Jeg lurte på om denne omleggingen av turen betydde en kortere eller lengre tur enn rundt Engjavatnet. Det fikk vise seg.

Som vanlig, gikk jeg stien oppover mot Stølssletta. Det var ferske spor av hester oppover, og jeg lurte på når jeg ville treffe dyra. Jeg kom opp til skaret og videre til toppen av Håfjell uten å se dyr. Heldigvis.

Etter å ha vært bortom Bjødnali og treet, tok jeg fatt på bakken oppover mot Ristøl. Stien oppover i skogen var oppgått av sauer, og viste godt igjen. Bortsett fra at det lå et tre i veien. Videre oppover var stien egentlig grei å finne, selv om den forsvant noen korte stykker.

Det siste stykket, helt øverst, var det ikke sti i myra. Her er det enklest å se etter gjerdet øverst og så finne gjerdeklyveren. Som vanlig ble det en stopp øverst. Utsikten her er virkelig flott, og jeg stoppe vanligvis litt opp for å ta noen bilder. Det lå en flokk med ungdyr ett stykke fra stien. Heldigvis holdt de seg rolige.

Ristøl ligger rett ned under gjerdeklyveren. Det er en bratt bakke ned, og det er egentlig ikke mye sti, men greit å finne fram likevel. Denne dagen var det ingen hjemme på Ristøl, så jeg tok bortover mot myra mot Lauvlia.

Det er ikke mer en en drøy kilometer mellom Ristøl og Lauvlia – rett over myrene. Det er egentlig ikke sti, men mange tråkk etter dyr. Fra grunnmuren etter en høyløe går det en litt utydelig sti mot skogdotten, og på andre siden er det et gjerde - uten gjerdeklyver. Det er en stein som gjør det enkelt å komme over.

Rett under gjerdet er det en stor stein med en nødling, og her begynne stien inn mot Lauvlia. Den går gjennom einerkratt og er ikke enkel å finne, men spora av ungdyra er greie følge. Dyra grapser mye, og det kan være sorpet inn mot gården.

Fra Lauvlia er det bare å følge merket sti nordover og mot Skogen. Denne dagen gikk jeg forbi dyreflokken som holdt til et lite stykke fra stien – på en liten topp. Hadde jeg kommetbare noen minutter senere, hadde jeg fått hele flokken imot meg.

Nede ved «Skogen» ble det veien mot Bjødnali – i motsatt retning av den jeg vanligvis går. Ved Engjavatnet, ble jeg overrasket av en svær fugl som tok ut fra et tre rett med veien. Nå så jeg bare ørna bakfra, men ut fra de hvite fjøren i halen, kunne det se ut som om det var en havørn.

Fra Bjødnali bar det nedover Urdådalen – med all steinen. Jeg tror det er litt kortere å gå ned denne veien eller rundt Engjavatnet og om Sjelset. Nå var det bare en liten hindring før bilen. Hvor sto hestene nå. Jeg traff de nede ved vatnet, og måtte smyge meg forbi.

Det hadde vært en flott tur, som alltid på denne runden. Jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time å turen, og var godt fornøyd.