En tur fra Tovdalsveien til Steinkjerringå med ubehagelig følge.

"Kaptein Vom" var med på turen.

Etter noen dager med ruskevær og vind, ville søndagen bli ganske bra. Det ville fortsatt blåse litt, men vindstille dager på Jæren finnes omtrent ikke. Etter noen vindfulle men varme dager, skulle det igjen bli litt kaldere, men fortsatt sommertemperatur.

Det var ikke lenge siden jeg hadde tatt en tur ut fra Gramstad - og Sælandsskogen. Etter en liten runde med meg selv, fant jeg ut at det ville passe med en tur på Høgjæren. Nå er det mulig å gå mange forskjellige turer i dette området, og selv om turen går på god sti, og det er få skikkelige bakker, så kan turen gjøres ganske tung.

Jeg tenkte på en tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og i første omgang ned til Steinkjerringå. Det kunne jo hende at forholdene lå til rette for en virkelig langtur om Vandavatnet og Gauleiksvarden, men bare den vanlige rundturen ville bli 12-13 kilometer.

Siden jeg planla å gå fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå i første omgang, og kunne snu om det var nødvendig, kunne det på mange måter passe bra å ta i bruk de nye ALFA Impact skoene. Jeg har brukt disse på et par små turer, men kunne tenke meg en litt lengre for å gå skoene inn.

De nye Impact skoene er nummer tre i rekken. De første fikk jeg ny såle og membran på. Etter dette var de ikke lengre vanntette. Par nummer to, har nesten ikke mer såle, og i hvert fall ikke mye mønster. De sklir lett på vått gress, og i sorpa.

Etter omtrent to og et halvt års bruk, var det på tide å ta i bruk et nytt par Impact – kjøpt for omtrent et år siden. Nå må jeg bare ta en beslutning om jeg skal skifte såle og membran på dette paret også. På siste turen kom det vann inn i den ene skoen, slik at både såle og membran er utslitt.

På morgenen, før jeg skulle ta ut, hadde jeg vondt i en storetå – som jeg har brukket for mange år siden. Det er ikke helt uvanlig at jeg kjenner litt nettopp i denne storetåa. Det ville vel gå over når jeg bare får begynt å gå.

For sikkerhets skyld heiv jeg innpå en smertestillende før start, og mente det ville ta knekken på ubehaget. Det ble bedre en stund. Nesten nede ved Steinkjerringå, ble det igjen ikke helt bra å gå. Nå var jeg jo – nesten – halvveis nedover og det ville jo være surt å snu sånn rett før.

Det ble ingen stopp ved statuen. Jeg tok fatt på tilbaketuren med en gang, og det var ikke snakk om å gjøre turen lengre. Det fikk holde med nesten en mil den dagen. På tross av at det ikke var den beste dagen for tur, fikk jeg likevel med meg blomsterprakten og fikk høre Heiloen.

På vei tilbake kom jeg på at det kunne jo vøre min gamle kjenning «kaptein Vom» (Podagra) som gjorde at jeg hadde vondt. Et par små «greier» i noen dager tok knekken på sykdommen, og fikk meg i fin form igjen.