En grei tur midt i uka til Blåfjellenden.

Dårlig vær og ingen andre.

I følge værmeldingen var det bare å komme seg tidlig avgårde mot Blåfjellenden, om jeg ønsket å unngå regn den dagen. Det skulle være opphold fra morgenen av, men alt i to-tre tiden ville det begynne å regne.

Jeg startet så pass tidlig, at jeg regnet med å komme inn litt før regnet. Nå tok det selvsagt mer tid enn jeg hadde beregnet før jeg sto i Hunnedalen og gjorde meg klar for å gå innover. Det var i hvert fall opphold fra start.

Innover var det forholdsvis tørt. Det kan ikke ha regnet mye de siste dagene. Det gikk ikke lett innover. Av en eller annen grunn kjentes sekken tyngre enn vanlig. Det viste seg at jeg hadde glemt å hive ut en del ting fra siste turen. Sekken var virkelig tyngre.

Det var greit å være på tur. Yr bommet litt. Sola tittet frem inne i mellom, og med vinden i ryggen ble det en kjekk tur – etter at bakkene var unnagjort. Det er mange bakker i begynnelsen av turen, men øverst er det et greit og flatt parti.

Jeg fikk anledning til å kikke meg rundt. Det hoppet en steinskvett foran meg. Utenom den, hverken så eller hørte jeg andre småfugler. Vi er ikke i juli en gang, og kan noen alt ha dratt sørover?. Nå var Linerla forsvunnet fra reiret under trappa, så det kan jo være at andre småfugler også har fått fram ungene.

Uten fugler, og med lite vind, ble det stillheten jeg la merke til. Nede i dalen holdt et helikopter på med transport til den nye Turbohytta. Det bråkte, men så snart jeg la den lyden bak meg, ble det stille.

Med noen solglimt på vei over heia, håpet jeg på at sola ville være framme slik at jeg fikk sitte ute og spise. Dessverre fikk Yr rett. Det kom regn, bare noe senere enn meldt, og det ble ikke opphold igjen før langt på morgenen dagen etter.

Hva jeg ikke hadde reknet med var at temperaturen ville minne om vinter. Det var ikke mer enn 4-5 grader. Det ble en inne dag og kveld. Heldigvis hadd jeg med nok lesestoff. I det dårlige været var det nesten bra at det ikke dukket opp noen andre.

Myrene var søkk våte da jeg tok fatt på turen tilbake til bilen. I stien fløt det med vann, og jeg kunne kjenne at den ene skoen trakk vann. Nå er det paret med ALFA Impact omtrent utslitt etter to og et halvt år. Heldigvis har jeg et nytt par, som jeg så vidt har tatt i bruk.

På vei innover hadde jeg stoppet i toppen av bakken ned mot Blåfjellenden og lagt på plass noen ganglemmer. Det ble ingen stopp å returen. Jeg planlegger å bruke tid på den jobben.

Grunn til at jeg ikke stoppet, var at den ene bakfoten begynte å skape seg. Jeg har i noen omganger vært plaget med Akillessenen, og det kjentes ut som om jeg igjen hadde fått et problem. Det gjorde i hvert fall vondt, og jeg gikk forsiktig.

Jeg møtte to jenter på veien. De ville ligge i telt inne ved Blåfjellenden. Utenom disse hverken så, eller hørte jeg andre. Det ble igjen en ganske ensom – men kjekk, tur.