Resasteinen, rundt til "Skaret" og til toppen av Dalsnuten.

En kald vintertur med mye is i stien.

Vinteren bare fortsetter. Det er kalde netter og så vidt opp mot null på dagtid – om sola får tak. Vinterforhold gir is i stiene, og jeg har holdt meg ute i sjøkanten for det meste. Strender er nok så sikre når det gjelder is.

Nå ble det en tur rundt Engjavatnet med Einar, og det gikk egentlig ganske greit. Det var is der vi gikk, men vi kom rundt de største svullene i stien. Det burde liksom være mulig å få en tur fra Gramstad også.

Siste turen fra Gramstad var den vanlige runden med fire topper. Det var en stund siden jeg hadde vært opp til Resasteinen og rundt til Skaret og opp til Dalsnuten. Det burde i hvert fall ikke være for mye is oppover mot Resasteinen. Den bakken ligger mot sør, og sola.

Denne dagen ville det fortsatt være kaldt, og Yr mente det ville blåse opp mot 7-8 m/sek. Noe som er skikkelig kaldt. Det skulle stort sett være overskyet, men med noen solglimt inne i mellom. En bra dag for tur – om det ikke var for isen.

Det var andre på parkeringsplassen ved Gramstad, men ikke mange. Det var nok for kaldt for de fleste, og av de som ville på tur, gikk nesten alle mot Dalsnuten. Jeg var alene oppover bakkene mot Fjogstadnuten denne dagen.

Jeg traff ikke et menneske på turen over Rindane. Først i bakken mot Resasteinen kom det en kar løpende nedover bakken. Jeg kravlet meg som vanlig oppover. Denne gangen mer forsiktig enn vanlig, Jeg sjekket for is før jeg satte foten ned...

Karen hadde god fart nedover på det bratteste, og så ut som om han ikke tok hensyn til is i det hele tatt. Jeg ønsket god tur. Det går selvsagt godt. Egentlig var det bare ganske lite is i stien oppover, og det gikk helt uten problemer å komme opp til skaret under toppen av Skjørestadfjellet.

For å komme fra Svarthålsleite og over til Sørdalsleite i bakken opp mot Resasteinen, går stien over Løemyr. Her var stien dekket av is, og jeg måtte gå rundt. Det fikk meg til å lure på hvor mye is det ville være på skyggesiden, nedover mot Skaret.

Rundt flyvraket var det is i stien, men greit. Nedover mot Skaret var det nesten en sammen hengende si-svull til der stien tar til venstre inn i skogen. Nå var det andre som hadde gått nedover denne bakken.

Det var en litt utydelig sti på siden av den vanlige «veien» - stien. Det gikk langt fra like greit å komme nedover bakken, men ute i terrenget var det ikke is. Inne på skogsveien mot «Skaret», var det tørt, og nesten sommerforhold.

Rundt Skreppå på vei fra Skaret tilbake til Sørdalsleitet, kom jeg i le for vinden og hadde sola i ansiktet. Det var skikkelig bra å kjenne at sola varmet. Det er fortsatt vinter, men det går mot varmere dager og vår.

Planen var å ta med Dalsnuten denne dagen. Jeg gikk stien over Svarthålsmyra og mot Kvitemyr under Dalsnuten. I Svarthålsmyra var ganglemmene helt dekket av is, og jeg måtte finne en vei rundt.

Det andre på vei oppover mot Dalsnuten. Jeg traff ingen på vei nedover, men på toppen var jeg helt alene. Det kom folk opp bak meg, men rundt toppen var det ingen. Det er ikke ofte jeg er alene på toppen av Dalsnuten.

Jeg burde ha lagt turen rundt Øvre Eikenuten for å se på det området hvor det hadde brent, men nedover bakkene fra toppen, fant jeg ut at det hadde blitt nok is i stien for en dag. Jeg gikk tilbake til bilen.

Det ble bare omtrent ti kilometer denne dagen, okke fullt så mange høydemeter som på den vanlige turen med fire nuter. Likevel brukte jeg opp mot 3 timer. Det gikk litt tid på å rote rundt utenfor stien.