Første turen til Blåfjellenden på beina i 2026.

En våt og kald tur inn.

Endelig var det antakelig igjen mulig å komme innover til Blåfjellenden på beina. En måned senere enn i fjor, men likevel nesten to uker tidligere enn det som har vært vanlig de siste 30 årene. Det har blitt tidligere og tidligere de siste årene, og jeg håper det blir tidlig neste år også.

Det er selvsagt alltid snakk om snøforholdene på den første fot-turen for året. Som alltid er det lett å si at det er omtrent like mye snø nesten på de samme plassene som det pleier å være på den første turen.

Det er lite snø under 700 til 750 moh, og det som lå, forsvant fort i løpet av de dagene jeg var i heia. Regn, vind og tåke tører fort på snøen. Helt øverst var det nesten sammenhengende snøfonn, og nedover mot hytta, i nordhellingen, er det fenner som vil ligge en stund.

Værmeldingen mente det ville komme litt regn, men være opphold midt på dagen da jeg dro oppover. Det var en bil litt lengre borte på parkeringsplassen, men jeg ventet egentlig ikke å treffe folk.

Værmeldingen tar noen ganger feil. Jeg fikk lett regn, yr og tåke på turen over heia. Heldigvis kom vinden bakfra, og det var egentlig ganske greit, men det var en kald og våt opplevelse mens det sto på. Tåke og yr gir ikke gode bilder...

Det var noen små snøflekker igjen oppe i toppen av Oleskaret, og her kom det to karer i mot. To dansker på tur. De hadde vært på Blåfjellenden den natta. Meningen var å gå over mot Sandvatn, men fant fort ut at det var for mye snø i høyden. Det tror jeg var lurt gjort.

Jeg valgte å gå rundt den første bratte bakken ned. Her i nordhellingen å det fortsatt en fonn. Den vil antakelig være borte om et par dager. Langs nedre Fossetjørn pleier det alltid å være et par fenner. Det var snø, men mindre enn det pleier å være på første turen.

Første store utfordring var Fossebekken. Den gikk stor og det var omtrent snøbru over. Jeg gikk – på snøen – min vanlige vei, og plumpet uti da snøen brast ned i bekken. Jeg viste jo at det ikke var langt ned, men mistet litt balansen og måtte vasse noen steg – med vann til over støvlene.

Heldigvis hadde jeg tatt på leggbeskyttere, og sammen med gore-tex bukse holdt jeg meg tørr på beina. Jeg måtte også vasse litt over vaet rett før nedgangen til Blåfjellenden, også der uten å bli våt på beina. Det er greit å holde seg tørr...

Først ved Ølbakken (stidelet mot Blåfjellenden og turisthytta Blåfjellenden) ble det mer snø enn barmark. Det var fortsatt helt greit å komme fram, men litt høyere oppe ble det store felter med snø. Neste utfordring for meg, er ura over Saftbekktjønnet.

For å komme bort til ura, må bekken krysses. Helt som vanlig på første turen, var det bare å gå rett over på snøbru. Her blir det vanligvis mulig å gå over bekken helt nede ved vannet når det ikke lenger er mulig å krysse på snøen.

Jeg kom greit over og opp mot ura. Det var spor i snøen i bratte henget over ura. Jeg valgte å gå nedenfor, gjennom ura. Det tar litt lengre tid, men for min del føles det sikrere. Alene i snøhaugen, tar jeg helst ikke noen sjanser på å ødelegge beina.

Det ble den vanlige veien nedover bakken mot Blåfjellenden. Det er som regel mulig å gå en bratt renne – utenom stien nedover. Eller som vi av og til gjør der, sitter på rompa ned. Heldigvis var det i år ingen for bratte fenner nedover.

Jeg kom til hytta etter en tur på over tre timer denne gangen. Været og forholdene – og en litt tyngre sekk en vanlig forklarer noe. Jeg kom likevel ned i så pass god form at det ble noen timer jobbing den dagen.