Over heia med verktøy i sekken.

Høsttur til Tomannsbu



 

Hva med en tur til Tomannsbu? Egil måtte en tur innover for å prøve å ordne solstrømmen, og kunne tenke seg følge på turen.

Det var snakk om en overnatting - onsdag til torsdag. Da er det greit å være pensjonist. Det er ikke noen jobb som hindrer tur. Selvsagt ville jeg være med.

Det passet på mange måter greit med en tur til Tomannsbu. Ikke har jeg fått anledning til å besøke hytta dette året, og det har da ikke regnet på en stund?

Det med regn eller nedbør er viktig når det gjelder tur til Tomannsbu. Jeg synes stien opp Tveidebrekka og videre innover er utrolig sorpet, og i regnvær blir sorpa bunnløs enkelte plasser.

Med nesten ikke nedbør siste uke, burde det være gode forhold. Værmeldingen var i hvert fall god. Sol og tørt onsdag og overskyet på torsdag. Her var det bare å hive seg med.

Så feil kan man ta.

Det var sorpe. Det var bedre å gå ute i myra enn å følge stien.I

Innover hadde vi et flott vær. Ikke for kaldt, og lite vind - og sol. Tilbake til bilen var det litt annerledes: litt yr, overskyet og vind i mot. Akkurat slikt vær det er vanskelig å ta ut i. Men som alltid, det blir bedre så snart varmen kommer og beina ikke er alt for stive.

Egil fikk selvsagt orden på det elektriske, jeg fikk orden på gulvvask og matlaging. Det ble jobbet fra vi kom inn til middag, og fra morgen til omtrent 12.

På denne turen var det to ting som virkelig skilte seg fra det ordinære.

På vei innover møtte vi to karer. De hadde vært på hytta og fisket - uten å få noe, og var nå på vei tilbake.

Fottøyet på den ene karen var ikke helt vanlig. Eller rettere sagt mangel på fottøy. Han gikk barbeint, og påsto at det var slik han pleide å gå.

Det må jo være det helt riktige for de som mener utstyret er blitt alt for “fancy”.

Vi traff tre jenter som var på dagstur, og skulle til Tomannsbu. Alle hadde hund, og alle gikk alene.

Det er flere jenter som tar ut alene. Og det synes jeg er helt i orden. Å treffe tre stykker er fortsatt så uvanlig at jeg legger merke til det.

At så pass mange jenter synes det er i orden å ta ut alene, at de virkelig tar på tur på tross av fjellvettregler og mulige “advarsler” er mer en greit. Det er fint. Aleneturer skal ikke bare være for oss “gutter”.

Vi er kommet til oktober. Det merkes på fargene. Rødt, brunt og mørke farger dominerer over grønt. Det er fortsatt blader på bjørka, og liene begynner å få den rette høstfargen. Det mangler fortsatt frost for at trærne skal få den virkelig fine høstfargen. Kan fargen komme i helga?

　

Lørdagstur til Tomannsbu

Fortsatt varmt og litt sol - men regn på vei.

Fredag var avsatt til sosiale forpliktelser. Selv om værmeldingen snakket om siste sommerdag og værskifte, måtte jeg holde meg hjemme.

Lørdagsmorgen var det bare snakk omm hvor turen skulle gå. Jeg kjørte oppover mot Hunnedalene. Det måtte i hvert fall bli en tur i heia.
Og selv om det ble nevnt regn utover dagen, så var det nesten sol oppe i høyden. Det fristet med en tur inn mot Tomannsbu. Stien innover mot Skreå og Tomannsbu er et sorpehull om det er fuktig.
Tveidebrekkå må gåes forsiktig ned, og svabergene ned mot Olabu blir såpeglatte i regn. Turen er best i tørt vær.
Nå hadde det vært tørt en stund.

Det var tydelig et værskifte på gang. I horisonten mot vest var skyene stålgrå og lovet nedbør i løpet av noen timer, men vinden sto fra sør og det var fortsatt litt sol. Spørsmålet var, når regnet ville komme. Inn til hytta ville det være tørt, og jeg regnet med at jeg ville komme halveis tilbake før jeg fikk nedbøren i hodet. 

Det var ikke helt tørt. Enkelte plasser var sorpa dyp, men fjellet var til å gå på, og det gjør det enkelt ned bakkene.

Det var ikke mer enn 5 biler på parkeringsplassen. Og jeg kunne se to partier på vei oppover lia.
Det kunne ikke være mange på hytta. Nesten helt inne, møtte jeg to damer som var på vei ut. De hadde gått inn sent fredag, og hadde gått i mørket den siste halve timen. En litt nifs historie forsto jeg.

Hytta var tom, men noen rom var opptatt. Folkene hadde tatt ut på dagstur.

Inne på hytta var det ikke lett å finne roen. Skyene i vest la en viss demper på humøret, og jeg gjorde pausen kort. Det var fortsatt litt sollys gjennom skyene, og det kunne se ut som om regnet ville komme senere enn jeg trodde. Ikke så veldig mye å gjøre med akkuratt været da, så det var bare å komme i gang.

Det kom en gjeng i mot i den første bratte bakken nedover. En liten hund bjeffet opphisset og for rundt meg. Antakelig for å "advare" flokken bak, mot meg som kom dundrene nedover. Masse bjeffing og sjau.
Jeg spurte eieren om han trodde bikkja ville roe seg ute om natta. Han mente det burde gå, men det virket ikke som han helt forsto spørsmålet.

Nede ved Olabu, traff jeg igjen på damene. De hadde pause, og var kommet omtrent halveis tilbake.
Jeg vekslet noen ord med de. Og de spurte om jeg kjente igjen eieren av hunden. I følge damene var dette en av de mest kjente poppersonlighetene i distriktet. Jeg hadde vært så opptatt av bikkja at jeg ikke hadde sett på fyren engang.

Det kom en hel del folk i mot omtrent samtidig, og ikke noen lengre nede. Alt i alt ville det bli noe over 20 stk  på hytta- om det ikke kom mange innover senere. Jeg var på parkringsplassen rundt 15:00, og da er d et fortsatt god tid til å komme inn før mørket-

Over slettene før Tveidebrekka, ble det skikkelig overskyet og mørkt, og det "luktet" regn. Jeg mente jeg kunne kjenne noe fuktighet, men det kan skyldes innbildning. Uansett så var det tørt på steinene og på berget nedover bakken. Noe som gjør det enklere å komme ned.
Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde brukt lange tiden hverken inn eller ut, og at jeg ville være hjemme i god tid før middag.
Og etter bare et par kilometer - to tre minutter etter start - kom det regn på ruta. Lenge før jeg kom ned til Byrkedalen, høljregnet det.

Tomannsbu – en kjapp fredagstur.

Med mørke skyer i horisonten.

Jeg må liksom innom Tomannsbu i løpet av sommeren.  Det blir ofte en tur også på høsten, men det får vi nå se på.

Det var planlagt utflukt med bestyrerinnen i helga. Det betød at det måtte bli en dagstur på fredagen.

Nå truet værmeldingen med at det ville være siste dag uten nedbør. Senere ville det bli ettermiddagsbyger med mulighet for torden. Turen inn til Tomannsbu kan med fordel tas på tørt føre. Det er noen tunge myrer og i tillegg et par svaberg som nok blir glatte i regnvær. På tør myr og tørt fjell går turen adskillig lettere – og raskere. 

Nå er Tveidabrekkå både bratt og lang. Jeg har gått gjennom ura her mange ganger, men antakelig ikke samme vei noen gang. Det er kronglet å finne frem.

Over flyene, går det greit. Her er det ikke mye stigning. I bakkene nedover mot gjeterhyttene, gikk jeg på bonden som har sauene i området. Vi kom i snakk, og det tok ikke lenge før samtalen dreide i retning av hund og sau. Det var tydelig et emne som opptok mannen.  Og han kunne fortelle at i fjor, hadde han hørt et svare spetakkel av rop og hundeglam i lia mot Tomannsbu. Han tok selvsagt turen bort og kom over 11 lam med brukket bein og tydelige merker av bikkjer.  Det var tre ”turist”hunder som var uten bånd, og som kom i flokkmodus. Eierene hadde ikke klart å stoppe hundene før de hadde skadd og drept 11 lam.  

La oss si det slik. Bonden var ikke fornøyd med turister.

Det var mørke skyer i horisonten, og jeg var litt redd for at det skulle bli en gjentakelse av forrige tur, der det virkelig ble tordenvær mens jeg var på hytta. Det var skikkelig mørke skyer i øst. Siden jeg gikk mot vest, klarte jeg å holde været bak meg.  Men mørke var skyene. Og de tok langsomt innpå.  Det ble noen få dråper, men ikke mer. Jeg vurderte å ta en dukkert i bekken, men et lite blikk tilbake, fikk meg fort av den ideen. 

Da jeg kom inn til hytta sto det et par og tok av skoene. De var akkurat kommet – samme vei som meg.  Vi satte oss inn i stua, og fikk en hyggelig prat om turen og hvor de skulle dagen etter.

Noe til min forundring møtte jeg ikke flere på vei inn. Jeg var nede ved bilen rett før fire, og da var det fortsatt bare to biler på parkeringsplassen. Det ble i hvert fall ikke mange flere på Tomannsbu den natten.