Lørdagstur til Tomannsbu

Fortsatt varmt og litt sol - men regn på vei.

Fredag var avsatt til sosiale forpliktelser. Selv om værmeldingen snakket om siste sommerdag og værskifte, måtte jeg holde meg hjemme.

Lørdagsmorgen var det bare snakk omm hvor turen skulle gå. Jeg kjørte oppover mot Hunnedalene. Det måtte i hvert fall bli en tur i heia.
Og selv om det ble nevnt regn utover dagen, så var det nesten sol oppe i høyden. Det fristet med en tur inn mot Tomannsbu. Stien innover mot Skreå og Tomannsbu er et sorpehull om det er fuktig.
Tveidebrekkå må gåes forsiktig ned, og svabergene ned mot Olabu blir såpeglatte i regn. Turen er best i tørt vær.
Nå hadde det vært tørt en stund.

Det var tydelig et værskifte på gang. I horisonten mot vest var skyene stålgrå og lovet nedbør i løpet av noen timer, men vinden sto fra sør og det var fortsatt litt sol. Spørsmålet var, når regnet ville komme. Inn til hytta ville det være tørt, og jeg regnet med at jeg ville komme halveis tilbake før jeg fikk nedbøren i hodet. 

Det var ikke helt tørt. Enkelte plasser var sorpa dyp, men fjellet var til å gå på, og det gjør det enkelt ned bakkene.

Det var ikke mer enn 5 biler på parkeringsplassen. Og jeg kunne se to partier på vei oppover lia.
Det kunne ikke være mange på hytta. Nesten helt inne, møtte jeg to damer som var på vei ut. De hadde gått inn sent fredag, og hadde gått i mørket den siste halve timen. En litt nifs historie forsto jeg.

Hytta var tom, men noen rom var opptatt. Folkene hadde tatt ut på dagstur.

Inne på hytta var det ikke lett å finne roen. Skyene i vest la en viss demper på humøret, og jeg gjorde pausen kort. Det var fortsatt litt sollys gjennom skyene, og det kunne se ut som om regnet ville komme senere enn jeg trodde. Ikke så veldig mye å gjøre med akkuratt været da, så det var bare å komme i gang.

Det kom en gjeng i mot i den første bratte bakken nedover. En liten hund bjeffet opphisset og for rundt meg. Antakelig for å "advare" flokken bak, mot meg som kom dundrene nedover. Masse bjeffing og sjau.
Jeg spurte eieren om han trodde bikkja ville roe seg ute om natta. Han mente det burde gå, men det virket ikke som han helt forsto spørsmålet.

Nede ved Olabu, traff jeg igjen på damene. De hadde pause, og var kommet omtrent halveis tilbake.
Jeg vekslet noen ord med de. Og de spurte om jeg kjente igjen eieren av hunden. I følge damene var dette en av de mest kjente poppersonlighetene i distriktet. Jeg hadde vært så opptatt av bikkja at jeg ikke hadde sett på fyren engang.

Det kom en hel del folk i mot omtrent samtidig, og ikke noen lengre nede. Alt i alt ville det bli noe over 20 stk  på hytta- om det ikke kom mange innover senere. Jeg var på parkringsplassen rundt 15:00, og da er d et fortsatt god tid til å komme inn før mørket-

Over slettene før Tveidebrekka, ble det skikkelig overskyet og mørkt, og det "luktet" regn. Jeg mente jeg kunne kjenne noe fuktighet, men det kan skyldes innbildning. Uansett så var det tørt på steinene og på berget nedover bakken. Noe som gjør det enklere å komme ned.
Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde brukt lange tiden hverken inn eller ut, og at jeg ville være hjemme i god tid før middag.
Og etter bare et par kilometer - to tre minutter etter start - kom det regn på ruta. Lenge før jeg kom ned til Byrkedalen, høljregnet det.