SKITUR

Nysnø og nye sko

　

Hvor skal lørdagsturen gå?
Det var vanskelig å velge turmål for lørdagens tur. Værmeldingen var ikke grei, med vind og litt nedbør. Det var ikke helt som lovet tidligere i uka. Temperaturen ville ligge rundt null, noe over på dagen og litt under på natten.

Det var frost og glatt på morgenen. Det fristet med en skitur. Jeg har faktisk ikke hatt ski på beina i år, og litt trening må til om det skal bli noen turer innover mot Blåfjellenden.

På nettet lokket Brekko med nysnø og temperatur rundt null.

Nye sko.
Det ble som vanlig litt, eller helst mye frem og tilbake før tingene var på plass. Ski og staver var enkelt. Ryggsekk termos og te, var greit, Vanter og vinterhue, ikke noe problem. Sko?

Sko?

Hvor i alle dager hadde jeg satt skoene siste (For nesten et år siden). Jeg tok en grundig gjennomgang av utstyrsboden - og resten av huset.

Til slutt måtte jeg krype til korset og spørre bestyrerinnen om hun kunne finne skoene.

Det er liksom siste utvei.

Når heller ikke hun finner skoene, må de regnes som ugjenkallelig tapt.

En kjapp tur innom sportsbutikken ordnet det.

Forsiktig start.
Det har vært en mild vinter så langt. Skikkelig frost og glatt bare en morgen. Jeg lurte litt på hvordan veien til Brekko ville være. Helt fra E39 var veien islagt. Det var is og ikke snø, og nesten ikke hold. Heldigvis tok jeg raskt innpå et par biler, og etter det ble farten så avgjort satt etter forholdene. Det tok tid, men heller det enn en bunk i bilen.

Folk og hunder.
Lørdag pleier det å være god plass i Brekko. Det er ikke alltid det er plass til bilen på den øverste parkeringsplassen, men i hvert fall på den nedre.

I dag var det stopp et godt stykke nedover veien. Det ble å kjøre godt til side og parkere.

Sammen med en masse folk, unger og bikkjer. Med ski, staver, pulker, kjelker og akebrett, engangsgrill, ligge/sitteunderlag og masse annet.

Det løser seg jo opp etter hvert, og det blir mulig å komme fram.

Bortsett fra at det er en del skiløpere som trener i samme løypene, og de går fort. Mye fortere en meg, og det kan da ikke være riktig?
　

　
Lang kø og mye biler.
I løypa var det også trangt. Mye folk, både foreldre med unger, på ski eller i pulk, ungdom på skøyteski og gamlinger som meg med sekk og heller bedagelig tempo.

Jeg er ikke helt sikker på om det er flaks eller dyktighet, men denne gangen traff jeg smørningen perfekt. Det hang i bakkene, og jeg hadde tak på flaten. (og det gikk ikke for fort nedover.)

Det var for en gangs skyld kjekt å gå på ski.

Av erfaring vet jeg at det vil bli vond dagen etter om jeg gjør for mye av det. Rundt klokka 2 satte jeg kursen mot bilen.

Og denne gangen var jeg antakelig heldig. Det var ikke kaos og stopp. Selv om det var mange biler, de sto langt nedover veien, så kom jeg ut uten problemer.

Og isen var delvis smeltet, og det var på langt nær så glatt som da jeg kjørte oppover.

Skitur med flaks

　

Uten snø og is langs sjøen.

Skogen som forsvant.

Hvor går ferden?

Som vanlig ble vi to – broderen og jeg, på søndagsturen denne uka. Det var mye is og hagel rundt Dale/Li på lørdagen. Broderen er ikke spesielt interessert i å tråkke på is, og i hvert fall ikke på snø/hagel med is under.  Høgjæren lå hvit, og da gjenstår «bare» en tur langs sjøkanten. Som i forrige uke.

Markene var glasert med is, men etter som vi nærmet oss Hå, så ble det mer og mer bart. Selv om veien ned mot den gamle prestegården nok hadde vært glatt tidligere på morgenen, så var den grei da vi kom. Noen hadde strødd med sand.

På parkeringsplassen var det en enslig bil. Temperaturen var så vidt over null og det kan ikke ha vært mye frost om natten her helt nede ved sjøen. Markene var tinte i overflaten, men myrene var stort sett harde å gå på.

Regn eller sol.

Det så ut som om det ville komme regn. Himmelen var grå, og det hang noen «gardiner» under enkelte plasser. Det var nok regn nede i syd. Etter hvert som vi kom sydover ble det lysere, og den nedbøren vi fikk på oss kom som yr eller lett regn.  Vinden, som kan gi noen utfordringer her ute ved storhavet, holdt seg i skinnet og bare forsiktig blåste imot enkelte plasser.

Nede ved Varhaug gamle kirkegård, trakk det skikkelig over og himmelen ble mørk. Det var regn på vei inn mot land, og spørsmålet ble når og om vi ville få regnet på oss.

Vi fikk ikke regn. Og takk for det.

Langturtempo.

Som vanlig var vi helt enige om at vi skulle ta det med ro på denne turen. Det er tross alt en god del kilometer på beina.  «Å ta det med ro» blir omtrent nevnt hver gang. Fin tradisjon det der.

Med nesten frost og litt trekk imot, blir det kaldt. Helt naturlig blir det derfor høyt tempo, sånn i starten. Og start-temp blir ofte fulgt opp med høyt tempo resten av turen. Ett stykke nedover markene mot Obrestad fyr, ble vi enige om at tempoet var for høyt, og sakket farten - et lite øyeblikk.

Og sånn holdt vi på.  En liten pause, før det igjen ble full fart. Helt mot slutten av turen, kunne i hvert fall jeg godt kjenne at det hadde vært en lang tur. Det var godt å få sitte rolig ned.

At både fredagen og lørdagens tur hadde gått i bra tempo, gjorde muligens sitt.

Skogen som forsvant.

Nede ved Grødaland har det i alle år stått en skog. Høyreiste graner. I dårlig vær har det mange ganger vært fint å komme inn i skogen. I ly for både regn og vind. Og ikke minst skogen har gitt anledning til nødvendige stopp. Det er ellers vanskelig å finne plass for å kunne utføre nødvendige ærend uten tilskuere.

Skogen er vekk. Den har antakelig vært hogstmoden i flere år. Tilveksten kan de siste årene ha vært negativ, det er blåst ned og råtnet mer kubikk tømmer enn det som kom til.

Trist er det likevel. Det er selvsagt bare en overgang, og om noen år – 10/15, vil ingen huske stort av skogen.

Vi, gamle fossiler, ønsker ingen endringer. Alt skal helst være som det alltid har vært.

Søndagstur

Jeg gikk litt rundt meg selv hjemme. Jeg hadde en klar følelse av å ha glemt noe. Men hva?

Jo takk, det tok ikke lang tid før savnet av kamera ble følbart. Det lå hjemme.

Og tilbake ved bilen fant vi bestyrerinnens bil parkert på siden av broderens bil. Det betød at huset ville være lukket og låst. Og hvor var min nøkkel? Jo takk på, nøkkelknippet lå rett ved kameraet.

Det meste ordner seg selvsagt. Jeg fikk sporet opp bestyrerinnen og nøkkel.

Vestlandsvinter og vanlig lørdagstur.

Dale/Li 

Forholdene.

De siste dagene har det vært vintervær. Sol og kaldt. Ikke mer enn så vidt under null, men det er kalt på våre kanter. Og slik blir det is og glatt av…

Det skulle bli væromslag i løpet av fredagen. Normalt innebærer det at et lavtrykk kommer veltende innover oss. Og det lød også værmeldingen på.

Noe utenom det vanlige steg ikke temperaturen noe særlig. Og det kom hagel som la seg på sykkelstiene.

Jeg hadde bestemt meg for en tur rundt Dale/Li, men ble litt betenkt. Kunne det være for mye is? Temperaturen var ikke mer en 3 grader.

En enslig polakk.

Det var en del biler på Dale. Det er helt vanlig. Det er trening av redningshunder som foregår i området. Jeg tok stien langs sjøen, og der var det selvsagt ikke spor av andre. I Revesdal gikk jeg på en fyr som satt med en kaffekopp.

Han forsto ikke Norsk, men vi klarte oss på engelsk, Han var fra Polen, og likte Norge på grunn av natur og turmuligheter. Han hadde startet tidlig lørdag, og gått rett ned fra toppen. Ruta er merket, men så pass bratt at jeg ikke går om det er vått - eller glatt.

Frost eller tinvær.

Videre utover langs fjorden, lå det hagel i stien. Og det var is i stien der hagel og snø hadde frosset sammen. Best var steinene. Selv om de ikke var tørre så hang skoene - heldigvis.

Når forholdene var så pass “dårlige” nede ved fjorden, hvordan ville det da være 200-300 meter høyere?

Jeg har gått rundt Dale/Li med adskillig mer is og snø på bakken. Det tar tid, men det er som oftest mulig å komme fram, med forsiktighet.

Det måtte vel være mulig denne gangen også. Og jeg fortsatte i godt tempo.

Det er faktisk første gang denne vinteren jeg går turen med snø og frost. Det har vært en usedvanlig mild vinter til nå.

Helt nord i henget, hvor det er montert en tau til hjelp, måtte jeg ned på baken for å komme fram.

Sure lår og tung pust.

Jeg startet oppover mot toppen i “rolig” tempo. Ikke langt oppe i bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur nok hadde gått i et litt høyt tempo. Normalt er fredagsturen litt restitusjon, men gårdagens tur gikk nok fortere enn det. Klokka fortalte at turen hadde gått fort, og det er jo kjekt, men ikke dagen derpå….

Det ble tunge bein med mye syre oppover, og pulsen kom også høyt. “Heldigvis” måtte jeg ut i terrenget øverst, og litt utenfor stien. Det tar tid, og pulsen kom noe lavere. Myrene var nesten frosset. Akkurat så pass at jeg ikke gikk gjennom, men jeg måtte sannelig få beina med meg. Det surklet fælt et par plasser.

Bortover berget på toppen var det svinglatt på nordsiden og nesten tørt på sørsiden.

Nedover går greit.

Det tok tid å komme frem. Jeg måtte sikre hvert steg - se to steg lengre fram, for å være sikker på å kunne kontrollere ferden. Det tar på å holde konsentrasjonen på topp. En liten “feil” resulterer lett i et fall med skade.

Men uansett, så går det fremover, og etter hvert som jeg kom ned mot Dalevann forsvant hagel og isen. Nedforbi Dalevann, inne i skogen, var det mulig å slippe opp og jogge. Bortsett fra at låra var stive og at det ikke var mye overskudd.

Ikke kø akkurat.

Nok en tur rundt Dale/Li. Også denne gangen uten å se en kjeft - utenom en utlending…

Det er helt greit å gå slik alene, men jeg merker at jeg sikrer mye mer enn når jeg går sammen med noen. Og det er noe eget med slike turer. Det blir anledning til å lufte ut i toppetasjen og bli kvitt stress og noen problemer.

Og tilbake til klokka, den vist - som på fredag - at turen ikke nettopp hadde gått i sakte tempo. Kjekt det og.

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

Januartur med et snev av vår.

Med livbåt i fjæresteinene.

Denne søndagen var det mulig å velge hvor turen skulle gå. Det ville være mulig å komme fram litt oppe i høyden. Høgjæren var det lenge siden vi hadde vært, og selv med litt snø på bakken, var det et alternativ.

Langs stranden fra Hå til Varhaug (og tilbake) regner jeg som en «reservetur», som brukes når forholdene ikke tillater å gå andre steder.

Søndags morgen ble broderen og jeg fort enige om at stranden ville være et utmerket valg.

Værmeldingen var raus med sol. Meldte om bare flau vind, og temperatur et par grader over null, mens andre plasser ville ha frost.

Sol, lite vind og temperatur over null, gir skikkelig bra turvær nede langs sjøen.

Vanligvis er det omtrent ikke biler på når vi kommer. Denne søndagen sto det en hel rekke biler parkert, og vi kunne se spor av folk utover.

Det var andre enn oss som var på tur i finværet.

Bare et par uker ut i det nye året, er det mulig å se at sola alt kommer høyere på himmelen. Den var alt over kanten ved fyret da vi startet, og vi hadde sol det meste av turen nedover mot Varhaug.

Rett etter fyret, i det vi kom rundt en liten odde, kunne vi se en stor livbåt i fjæresteinene. Stien går like forbi, og da vi kom bort til «vraket» kunne vi se at den var slått i stykker både i baugen og bak.

En livbåt i fjæresteinene er ikke akkurat det vi ønsker å se. 

Siden vi ikke hadde hørt om båter i nød, eller om folk som hadde gått i livbåtene, antok vi at båten hadde blitt vasket over bord fra et større skip, og at det ikke hadde vært folk om bord. Ved hjemkomsten ble dette sjekket, og det viste seg at livbåten tilhørte en dansk båt, og at den var mistet i stormen.

Og av alle ting så begynte vi å lure på hvem som har eiendomsretten til vrak og vrakgods, (Behandles som hittegods, eller etter «vrakloven» fra 1893, og som antakelig har aner fra både Harald Hårfagre, gulatingsloven og Magnus lagabøters lov fra sent på 1200 tallet.)

I det fine været traff vi en del folk. Fra Komedelen kunne vi se en del personer, både noen som gikk «med» oss og noen som kom mot oss. Ved Reimebukta kom det en masse (voksne) folk imot. Og det viste seg å være en fellestur som hadde startet fra Hå. Og det var forklaringen på alle bilene.

Det er en lang tur. Opp mot 18-19 kilometer. Vi tok en kort pause på Varhaug Gamle Kirkegård, men startet kjapt på tilbaketuren.

Det så et lite øyeblikk ut som om det skulle trekke over, men de sorte skyene for forbi og videre inn i landet, og sola dukket frem og badet landskapet i et gyldent lys. Det dukker opp noen fine naturopplevelser nede ved stranden også.

En så pass lang tur tar etter hvert på. Det merkes på at praten stilner og at vi konsentrerer oss om å gå. Og helst holde farten oppe.  Jakken var av stort sett hele turen. Det var så vidt litt trekk, og selv om temperaturen var ned mot 2-3 grader, ble det ikke kaldt.

Selvfølgelig forsvant sola bak skyene i det vi skulle ta pause. Da måtte jakken på.

I bukta ved Obrestad havn ble det skikkelig varmt. Sola «steikte» og minnet oss om vår og lysere tider som kommer.

Det var ikke noe problem å skifte til tørt tøy ved bilen.

En skikkelig fin tur i nesten vårvær. Ikke dårlig i midten av januar.

Stormskader.

En kjapp fredagstur.

Denne lørdagen var avsatt til møte på Prekestolen hytta, hvor Stavanger Turistforening skulle ha samling av dugnadsgjengen, tilsynsfolk og hyttefadre.

Det var lagt opp til tur på lørdagen, men en kjapp titt på værmeldingen fortalte at det for vår del ville være nok så optimistisk å satse på en tur lørdag. Nysnø og kuldegrader er ikke bra – vi holder oss helst på barmark.

Derfor en rask tur fredag.

Og den turen gikk gjennom gammel skog. Her hadde stormene herjet fælt.

Store trær var veltet overende. Det var bare stammer som strebet mot himmelen, og toppen lå langs stien.

Og fredagsturen gikk fort. Det er en stund siden runden rundt Gruda gikk på under en time og 15 minutter.

Kan det være at formen omsider – etter mange år, endelig er på plass?

På kjente trakter etter stormen.

En god gammeldags søndagstur.

Det opplest og vedtatt at søndag er turdag. Det skal mye til før søndagsturen avlyses.

En storm er i hvert fall ingen unnskyldning. Og når det var helt greit på lørdagen, må det også være mulig å komme frem på søndagen. Værmeldingen var i hvert fall grei nok.

Det blåste selvsagt fortsatt, men ikke så mye at det gjorde noe.

Det var mørke skyer, og noen dråper på bilruta innover mot Sandnes.

Men til å være i januar, var temperaturen ok, godt over null. Det lå en del sludd og hagel rundt om, ikke helt greit for oss som liker barmark.

Det var spor av folk utover mot Einerneset.  Det var også andre på tur denne dage. Det var ikke noen merker etter stormen før helt ute ved Einerneset. Her lå det en bjørk på tvers av stien som vi måtte stige over. Det gir grunn til å spørre om hvem som har ansvaret for å rydde opp i slike ting…. Noen må da ha ansvaret?

Og siden turen tross alt går midtvinters, så er det grunn til å nevne at vi tok av jakkene og gikk i bare trøye og bluse. Det er alltid greit å få av «panseret» og lufte skikkelig ut.

De mørke skyene ble avløst av sol, og vi fikk en kjekk tur gjennom skogen og opp mot toppen. Greit tempo og gode forhold gir ofte en fin tur.

Øverst tok vi på jakkene. Vinden som kom fra nordvest var kald, men ikke sterk. Det var ikke langt fra frost øverst. Snø og hagel som lå på småpyttene frøs sammen, og berget var glatt enkelte steder.

Selvsagt bare for å minne oss på at det tross alt er vinter.

Det kom en del folk imot oss etter hvert. Nede ved Dalevann var det en hel familie. Og i lia nedover ble vi forbigått av en kar. Han hadde gått samme tur som oss, og – skrekk og gru – gjort unna turen på kortere tid enn det vi klarte.

Det må bli samling i bunn og et krafttak for å få opp fart og kondisjon. Neste mandag.

Helt på slutten av turen kom sola gjennom og lyste opp landskapet. Sol og lys er alltid kjekt og i midten av januar, er det ekstra velkomment.

Nede ved bilene støtte vi på en gammel kjenning. Han var klar for tur, og ville forsøke seg på samme rundtur som oss. Vi fikk en kjekk liten «raddel» før han tok nedover stien.

En skikkelig søndagstur.

Lørdagstur i selskap med "Nina".

Vind uten regn er greit.

Det måtte bli en lørdagstur rundt Dale/Li denne gangen. Det til tross for advarsler om ekstremvær og vind opp mot orkan. Dale er en grei plass i vind, godt beskyttet for det meste.

Kjekk dame denne “Nina”, hun gjorde ikke noen alvorlige forsøk på å hindre lørdagsturen.

Jeg burde egentlig ha kommet meg av gårde mot Dale tidlig, men det kom en telefon, og jeg ble opptatt en stund.

Noe over 11 var jeg på Dale. Og jeg var ikke alene. Det var en masse biler. Jeg tror det var Redningshundene med eiere som igjen har tatt i bruk området til trening.

Utover mot Einerneset var det i hvert fall ikke andre spor å se.

På tross av at både radio og fjernsyn hadde advart mot ekstremvær og greier, så var det neppe mer enn en stiv bris ved starten. Jeg kunne høre rautingen av innflygingsradaren en kort periode. Den lyden pleier å komme når vinden er nær kuling.

Ett stykke utover hørte jeg ikke mer fra toppen, det ble lysere og helt ute ved Einernestet kom sola gjennom en kort periode.

Jeg vurderte å ta av jakken, men gadd ikke stoppe. Det ble en kjekk tur - en stund.

Nesten sol, nesten ikke vind, nesten varmt, bedre blir det ikke i midten av januar.

Utover mot Lihalsen hørte jeg igjen lyden fra innflygingsradaren på toppen. Og vinden tok godt i trærne. En grein var nylig brukket av vinden.

Med ørene fulle av snakk om ekstremvær og vind og advarsler, ble det litt kikking opp mot toppen, og jeg gikk og fabulerte om hva jeg skulle gjøre om det virkelig blåste så pass at det ikke ville være forsvarlig å gå utover flyene fra toppen.

Lyden av innflygingsradaren ble kraftigere oppover….

Det var først da jeg kom over småskogen og ut på snaue heia at jeg for alvor kunne kjenne vinden. I kastene var det nok godt over kuling - opp mot stiv kuling, men det var ingen skikkelig hindring for fremdriften. Over de siste småtoppene øverst, var det vind, men det var mulig å komme frem om jeg bare krøket meg sammen litt. Her har jeg et par ganger krøpet for å komme over.

På toppen var det folk som hadde kommet opp veie. Litt under toppen, traff jeg en som jogget. Vi vekslet noen ord, og vi var enige om at det blåste - og at det var litt stas med tur i sterk vind.

Det var også kjentfolk på tur. Nede i Øksendalen gikk jeg på Ola. Han hadde med både gammel og ny hund. Vi snakket litt sammen, og da jeg fortalte at det nok blåste opp mot stiv kuling på toppen (vinden hadde tatt seg opp den korte stunden jeg hadde gått nedover), så la han om planene og tok ned bakken i stede for å gå mot toppen,

Nedover liene fra Dalevann, var det tydelig at jeg hadde “Nina” i hælene, og hun blåste seg opp etter hvert.

På vei hjem kunne jeg se på sjøen, at vinden var adskillig sterkere enn da jeg kjørte mot Dale.

Alt i alt en fin tur, uten egentlig for sterk vind. Med andre ord ingen ting å engste seg over.