Vårstemning eller “kom mai du skjønne milde”?

Tur i sol og flott vær.

 

Smul sjø.

For en gangs skyld var det ikke vind og bølger i Gannsfjorden. Sjøen var nesten speilblank. Det tegnet godt for dagens tur. Når værmeldingen i tillegg er riktig så gavmild med både varme og sol, så er det ikke vanskelig å finne fram det gode turhumøret.

 

Fire fine fyrer før frokost.

Jeg treffer som regel ikke mange på mine turer rundt Dale/Li. Det kommer noen springende, og det er alltid en del som kommer mot meg i bakken mot Dalevann.

I dag kom den ene etter den andre imot meg, og det helt i starten av turen. Og alle fire hadde hatt en god tur.

De må ha startet før frokost. I det fine været var det sikker helt riktig.

Og den siste karen jeg traff - han hadde STF merke på jakken - møtte jeg igjen i bakken opp av Dalevann. Jeg var da på den siste delen av turen, han hadde igjen vel en time før han var hjemme på Hommersåk.

 

Sol

Jeg måtte skrape bilen hjemme. Det var så vidt litt is, og temperaturen var 2-3 grader over null.

Jeg lurte å om det ville være mulig å gå oppe i henget, eller om det var så pass med is at turen måtte tas nede ved sjøen. Beskjeden fra en som kom i mot, var klar. Ikke is og glatt, det var bare å gå på. Og det var helt uproblematisk å gå oppe.

Et stykke oppe i bakken, snudde jeg meg. Sola var kommet over kanten av Dalsnuten. Den kom så vidt gjennom disen. Sol og morgendis gir ofte en skikkelig fin dag. Det var bare å glede seg til turen videre.

Værgudene har forstått budskapet.

Solen nådde ikke helt gjennom så lenge jeg gikk i skogen- Oppe over skogen fikk jeg virkelig sett hvor fin dag det var. Fra skogkanten og over toppen har jeg de siste gangene hatt skikkelig drittvær. Og forrige var det riktig ille.

Nå hadde værgudene endelig tatt hensyn tilmine klager. Det var sol, nesten vindstille og heller varmt.

 

Kom mai du skjønne milde.

Bortover flyene tok jeg meg i å nynne på melodien til “Kom mai du skjønne milde” og det var rett sang for anledningen. Det var skikkelig vår.

Borte ved tjernet, hadde en familie slått seg ned. Ungene hylte og hadde det helt sikkert kjekt.

Selv om det fortsatt var is på vannet, tok jeg meg i å tenke på bading. Så bra var vær og temperatur.

 

Hjulvispen i lufta.

Oppe på toppen hørte jeg et helikopter. Jeg kunne ikke se noe, og trodde helikopteret måtte være ned mot vannet på nordsiden. Jeg hørte ikke mer og glemte saken.

Nede i bakken mot Dalevann, kom legehelikopteret over kanten. Det sveipte ned mot vannet før det satt kursen mot Stavanger (og sykehuset).

Det kunne virke som om det hadde landet, tatt med en eller annen og så fortsatt videre.

Jeg håper ikke noen er alvorlig skadd.

Uansett så blir det en liten omgang med “hva om” og “det kunne ha vært meg”.
Ikke bare morsomt.

 

Ikke mange folk utenom.

Denne gangen traff jeg folk som var ferdig med turen i det jeg startet. Det var folk i bakken opp mot Dalevann, men ikke mange. Jeg hadde ventet å treffe flere når så mange startet tidlig.

Og denne gangen fikk jeg virkelig en fin tur. Med en god del trening i løpet av ukeb, men uten tur på fredagen, hadde jeg denne dagen overskudd. Det merkes ganske godt på at jeg faktisk må holde igjen for ikke å gi på for mye. Og tempoet var likevel høyt.

Det kunne jeg se på klokka nede ved bilen. En skik

Hå - Varhaug i god fart.

Er søndagstur trening?

Hva i alle dager????
Snø i hagen, på søndagsmorgen????

Det var ikke hva værmeldingen hadde antydet. De meldte om varmegrader og fortsatt tinvær.
Og det hadde blåst så huset ristet i løpet av natten.
På morgenen var det stilt, så vidt over null, og broderen ville ikke rundt Li. Han synes ikke noe om is og glatte forhold.
Vi ble fort enige om at det måtte bli en tur langs sjøen.

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Vi får ta det som en treningstur, sa jeg. (I motsetning til alle de gangene vi har startet med å si at vi skal ta det med ro…)
Det har seg sånn at min svoger gikk samme tur for en tid tilbake. Han hadde hørt på gamle skrøner om hvor fort jeg hadde tatt turen. Og ville se om det var mulig å gjøre det like fort.

Han kom i mål på en time og bare så vidt over tyve minutter.

Og hvordan ville det gå med oss?
Vi startet i utgangspunktet ikke med målet om å gå fortest mulig.
Det var noen folk borte i horisonten, som vi godt kunne ta igjen. Det var litt «kulse» i vinden. Det passet godt å få opp dampen.
Vi la inn et litt høyere gir enn normalt – alt fra starten.

Men vi så ikke på klokka da vi startet. Det blir mye greiere å anslå totalt tidsforbruk om det i utgangspunktet er usikkert når vi startet… Det passet oss bra, selv om det ikke var planlagt.

Forholdene var gode på morgenen. Vi hadde medvind, og selv om det ikke var sol, så var det heller ikke regn. Det holdt til vi var nede ved Kirkegården.
Nå var vi forberedt på motvind og sure forhold på tilbaketuren. Heldigvis både løyet vinden og den snudde litt, slik at vi fikk den fra siden og ikke midt i mot.

Fra Reimebukta på tilbaketuren, fikk vi litt nedbør, som gjorde det litt surt. Men det var bare de få plassen hvor vi fikk været i fleisen.

Det var tint i det øverste laget, og det ble litt sleipt en stund. Merkelig nok var myrene faste og gå på. Litt underlig da jeg gikk igjennom myra på Lifjell lørdag.

Det burde bli tungt etter en stund. De først gangene vi går turen langs sjøen, blir beina stive og det krever vilje for å holde farten. Nå har vi tatt turen en del ganger i vinter. Det gjør nok hele forskjellen.
Det var likevel greit å sitte ned et lite øyeblikkpå Varhaug og få i seg noe varm drikke.

Vi så fortsatt ikke på klokka.

Starten på tilbakeveien ble bedre enn ventet på grunn av at vinden hadde snudd. Vi kunne holde samme fart som på turen nedover.
Reimebukta er omtrent halv-veis. Og da vi kom over myra på tilbakeveien og skulle opp den lille bakken mot Komedelen regnet jeg med at det ville bli tungt.
Pusten kom opp men det var mulig å holde farten oppe.
Det skal være en kamp å holde farten opp etter nesten 3 timer. Denne gangen hadde vi nok ikke helt tatt oss ut, for det var fortsatt krefter igjen etter som vi kom nærmere Hå.
Og gikk inn på parkeringsplassen i fin stil.

Vi var enige om at det var lenge siden vi hadde gått i så høyt tempo så lenge, og litt moro var det.
Heldigvis kunne vi ikke sikkert si hvor lang tid vi hadde brukt. Under tre timer totalt, men nesten sikkert mer enn min svoger – som selvsagt er i bra form.

 Jeg ser ikke fram til å forsøke å slå tiden, men det må vel forsøkes - en gang.

Etter frosten - rundt Dale/Li.

Ikke som normalt.

　

Det har blitt en del oppslag på YR den siste uka. Frost og snø gjorde det glatt. Det ble meldt om væromslag, men ville det komme tidsnok til at lørdagsturen kunne gå andre plasser enn langs sjøen?
Det er som regel en helg i året der forholdene er så pass dårlige - tinvær etter frost med regn oppe på isen - at tur blir vanskelig. Og det så lenge ut som om lørdagen kunne bli en slik dag.


Lørdagsmorgen var det to - tre grader, og det hadde tint hele fredagen. På vei mot Dale, planla jeg en litt annerledes tur, om den vanlige ikke kunne gjennomføres.
Det viste seg at det ikke var nødvendig å bruke reserveløsningen.


Aviser og fjernsyn har vært fulle at advarsler om ekstremværet “Ole” som ville ramme stor sett hele kysten.

Så i tillegg til is, var det også snakk om vind…


Utover langs fjorden mot Eienerneset var ikke vinden et problem og heller ikke is i stien.
Det var så pass med is at jeg måtte gå rundt enkelte plasser, men det var egentlig ikke problematisk. Det har vært vanskeligere tidligere.

I bunn av bakken helt ute ved Bymarka, tok jeg av jakken, og gikk oppover i bare blusen. Det er greit å få vekk litt svette.
 Oppe i henget ble det litt klatring for å komme rundt is. Ikke noe problem, men det  gikk ikke å følge stien.

Opp blant de siste buskene, stoppet jeg for å ta på jakken igjen. Og kikket litt på været. Det var mørke skyer i vest, og det hang regn over Stavanger.

Det kom to karer nedover, og vi vekslet noen ord. Dagens første turgåere utenom meg.

Det må være tillatt å spørre (selv om jeg ikke vet hvem) hvorfor det dårlige været alltid skal komme i det jeg krysser over toppen. Nå hadde jeg ikke kjent vinden hele turen. Det hadde ikke vært en dråpe regn. Helt øverst blåste det opp mot kuling i kastene og det kom regn/sludd. Det var skikkelig surt en stund.
Etter en kjapp pause fortsatte jeg nedover, forsiktig. Her øverst var det is i stien og jeg sikret en del nedover bakkene.

Og, selvsagt, ikke langt nedenfor toppen klaret det opp, og sola kom fram et lite øyeblikk.

Litt regn og vind på toppen var egentlig greit. Det betyr hette på og bøyd nakke for å unngå å få sludd i fjeset. Men det ble nesten hjertefeil, da orrhøna plutselig flakset opp bare et par meter foran meg.

Jeg har sett orrhøner noen ganger før i dette området, men kan ikke huske å ha skremt fuglen opp på den måten før.
Det er ikke uvanlig at dette skjer i heia, men da med ryper. Her nede i lavlandet var det noe mer uventet.
Det er uansett en opplevelse å få se så pass store fugler.

Det var mye is i stien nedover mot Dalevann. Tinvær og is gir glatte forhold. Jeg håper at det når blir vår og mildt og at forholdene blir mer sommerligere. Men frosten gjør det i hvert fall greit å komme over myrer – om de hadde vært skikkelig frosset.

Myra øverst var av knekkebrød-typen. Jeg gikk igjennom og måtte holde god fart over, for ikke å plumpe nedi med beina. Spurt, etter et par timer på beina, og rett etter en lang bakke, ga høy puls gitt.

Denne dagen var jeg godt fornøyd med bare å komme rundt Li. Selv om det ble en del utenfor stien, og dårlig vær, var det kjekt med en fjelltur.

Søndagstur for pensjonert ungdom.

Finvær og kjekt følge.

Frost og snø.
Det er vinter i gamle Norge, og vi har fått - så vidt - vår del. Et tynt lag med snø. Frost, men bare litt under null.

Broderen er skeptisk til vinterføre, og nekter å ta i bruk hjelpemidler som brodder.
Og det passer bra med en tur langs sjøkanten i starten av februar. Spesielt når det ikke er en sky på himmelen, og flaggene henger rett ned. I hvert fall fra morgenen av.

Det er alltid kjekt å hente broderen på slike morgener. Han bor i et kuldehull, og i dag var temperaturen flere grader kaldere nede på stasjonen enn oppe hos meg.
Ute på Hå var bare litt kaldt - helst rundt null.
Det var et tynt lag snø, men det var helt greit å gå på. Ikke glatt i det hele tatt.

Folk - og mer folk.
Helt fra starten av, ble det klart at dette ikke ville bli en ensom tur. Det var folk som hadde startet før oss og det kom flere biler rett etter oss. Og vi traff folk omtrent hele veien. Det var mange som benyttet det fine vært til tur. Og folk tok pause. Det satt folk mange plasser, og kikket på oss som for forbi.

Vi møtte som vanlig karen som er ute på tur med hunden. Denne gang hadde han joggesko på og sprang - fort.

Ungdom?

Og hvor kom dette med «ungdom» fra? Helt ute ved sjøhusene til Varhaug-losene, gikk vi innpå to herrer, som velvillig slapp oss forbi, med kommentaren «dere som er ungdom får gå først».

Slike bemerkninger hører vi gjerne og helst ofte. For oss som er i pensjonsalder er det bare greit å bli kalt «ungdom». Nå viste det seg at herrene – som også var brødre, var på samme alder som oss.

Vi snakket litt under stoppen på kirkegården. Og da vi gikk, sa vi pent god tur videre. Og jeg, i hvert fall, mente at det var det siste vi så til de karene.

Til min overraskelse tok de oss igjen etter en stund. De karene hadde gått tur før, mange ganger. Vi fikk en skikkelig hyggelig tur sammen, bortover mot Obrestad.

I full fart. Her gjaldt det å få med seg beina. Det er etter hvert ikke ofte vi tar ut i en slik fart. Det tar tross alt på, og etter en slik langkjøring, hender det at restitusjonen tar tid.

Men vi kunne da ikke slippe «gamlekara» fra oss? Ikke tale om, og vi hang da på.

Men kjekt var det, karene kunne fortelle en del interessante ting og hadde opplevd litt forskjellig. Tiden går fort i godt selskap.

Vinterlandskap.
Søndagens tur, var en av de bedre. Det er ikke ofte turen her nede ved sjøen går under slike forhold. Det var frost i bakken men sol fra skyfri himmel. På vei sørover hadde vi trekken i ryggen og sola i ansiktet. Sol, snø og sjø er egentlig en god kombinasjon.

Sola står fortsatt lavt, og skyggene blir lange. Denne gangen badet landskapet i sol og det var skikkelig skarp luft. Det var mulig å se milevis.

På vei tilbake fikk vi litt vind imot. Det blåste opp litt, bris på det meste. Det ble kaldt der vinden fikk tak, men i le for vinden og med sola i ansiktet var det påskestemning.

SKITUR

Nysnø og nye sko

　

Hvor skal lørdagsturen gå?
Det var vanskelig å velge turmål for lørdagens tur. Værmeldingen var ikke grei, med vind og litt nedbør. Det var ikke helt som lovet tidligere i uka. Temperaturen ville ligge rundt null, noe over på dagen og litt under på natten.

Det var frost og glatt på morgenen. Det fristet med en skitur. Jeg har faktisk ikke hatt ski på beina i år, og litt trening må til om det skal bli noen turer innover mot Blåfjellenden.

På nettet lokket Brekko med nysnø og temperatur rundt null.

Nye sko.
Det ble som vanlig litt, eller helst mye frem og tilbake før tingene var på plass. Ski og staver var enkelt. Ryggsekk termos og te, var greit, Vanter og vinterhue, ikke noe problem. Sko?

Sko?

Hvor i alle dager hadde jeg satt skoene siste (For nesten et år siden). Jeg tok en grundig gjennomgang av utstyrsboden - og resten av huset.

Til slutt måtte jeg krype til korset og spørre bestyrerinnen om hun kunne finne skoene.

Det er liksom siste utvei.

Når heller ikke hun finner skoene, må de regnes som ugjenkallelig tapt.

En kjapp tur innom sportsbutikken ordnet det.

Forsiktig start.
Det har vært en mild vinter så langt. Skikkelig frost og glatt bare en morgen. Jeg lurte litt på hvordan veien til Brekko ville være. Helt fra E39 var veien islagt. Det var is og ikke snø, og nesten ikke hold. Heldigvis tok jeg raskt innpå et par biler, og etter det ble farten så avgjort satt etter forholdene. Det tok tid, men heller det enn en bunk i bilen.

Folk og hunder.
Lørdag pleier det å være god plass i Brekko. Det er ikke alltid det er plass til bilen på den øverste parkeringsplassen, men i hvert fall på den nedre.

I dag var det stopp et godt stykke nedover veien. Det ble å kjøre godt til side og parkere.

Sammen med en masse folk, unger og bikkjer. Med ski, staver, pulker, kjelker og akebrett, engangsgrill, ligge/sitteunderlag og masse annet.

Det løser seg jo opp etter hvert, og det blir mulig å komme fram.

Bortsett fra at det er en del skiløpere som trener i samme løypene, og de går fort. Mye fortere en meg, og det kan da ikke være riktig?
　

　
Lang kø og mye biler.
I løypa var det også trangt. Mye folk, både foreldre med unger, på ski eller i pulk, ungdom på skøyteski og gamlinger som meg med sekk og heller bedagelig tempo.

Jeg er ikke helt sikker på om det er flaks eller dyktighet, men denne gangen traff jeg smørningen perfekt. Det hang i bakkene, og jeg hadde tak på flaten. (og det gikk ikke for fort nedover.)

Det var for en gangs skyld kjekt å gå på ski.

Av erfaring vet jeg at det vil bli vond dagen etter om jeg gjør for mye av det. Rundt klokka 2 satte jeg kursen mot bilen.

Og denne gangen var jeg antakelig heldig. Det var ikke kaos og stopp. Selv om det var mange biler, de sto langt nedover veien, så kom jeg ut uten problemer.

Og isen var delvis smeltet, og det var på langt nær så glatt som da jeg kjørte oppover.

Skitur med flaks

　

Uten snø og is langs sjøen.

Skogen som forsvant.

Hvor går ferden?

Som vanlig ble vi to – broderen og jeg, på søndagsturen denne uka. Det var mye is og hagel rundt Dale/Li på lørdagen. Broderen er ikke spesielt interessert i å tråkke på is, og i hvert fall ikke på snø/hagel med is under.  Høgjæren lå hvit, og da gjenstår «bare» en tur langs sjøkanten. Som i forrige uke.

Markene var glasert med is, men etter som vi nærmet oss Hå, så ble det mer og mer bart. Selv om veien ned mot den gamle prestegården nok hadde vært glatt tidligere på morgenen, så var den grei da vi kom. Noen hadde strødd med sand.

På parkeringsplassen var det en enslig bil. Temperaturen var så vidt over null og det kan ikke ha vært mye frost om natten her helt nede ved sjøen. Markene var tinte i overflaten, men myrene var stort sett harde å gå på.

Regn eller sol.

Det så ut som om det ville komme regn. Himmelen var grå, og det hang noen «gardiner» under enkelte plasser. Det var nok regn nede i syd. Etter hvert som vi kom sydover ble det lysere, og den nedbøren vi fikk på oss kom som yr eller lett regn.  Vinden, som kan gi noen utfordringer her ute ved storhavet, holdt seg i skinnet og bare forsiktig blåste imot enkelte plasser.

Nede ved Varhaug gamle kirkegård, trakk det skikkelig over og himmelen ble mørk. Det var regn på vei inn mot land, og spørsmålet ble når og om vi ville få regnet på oss.

Vi fikk ikke regn. Og takk for det.

Langturtempo.

Som vanlig var vi helt enige om at vi skulle ta det med ro på denne turen. Det er tross alt en god del kilometer på beina.  «Å ta det med ro» blir omtrent nevnt hver gang. Fin tradisjon det der.

Med nesten frost og litt trekk imot, blir det kaldt. Helt naturlig blir det derfor høyt tempo, sånn i starten. Og start-temp blir ofte fulgt opp med høyt tempo resten av turen. Ett stykke nedover markene mot Obrestad fyr, ble vi enige om at tempoet var for høyt, og sakket farten - et lite øyeblikk.

Og sånn holdt vi på.  En liten pause, før det igjen ble full fart. Helt mot slutten av turen, kunne i hvert fall jeg godt kjenne at det hadde vært en lang tur. Det var godt å få sitte rolig ned.

At både fredagen og lørdagens tur hadde gått i bra tempo, gjorde muligens sitt.

Skogen som forsvant.

Nede ved Grødaland har det i alle år stått en skog. Høyreiste graner. I dårlig vær har det mange ganger vært fint å komme inn i skogen. I ly for både regn og vind. Og ikke minst skogen har gitt anledning til nødvendige stopp. Det er ellers vanskelig å finne plass for å kunne utføre nødvendige ærend uten tilskuere.

Skogen er vekk. Den har antakelig vært hogstmoden i flere år. Tilveksten kan de siste årene ha vært negativ, det er blåst ned og råtnet mer kubikk tømmer enn det som kom til.

Trist er det likevel. Det er selvsagt bare en overgang, og om noen år – 10/15, vil ingen huske stort av skogen.

Vi, gamle fossiler, ønsker ingen endringer. Alt skal helst være som det alltid har vært.

Søndagstur

Jeg gikk litt rundt meg selv hjemme. Jeg hadde en klar følelse av å ha glemt noe. Men hva?

Jo takk, det tok ikke lang tid før savnet av kamera ble følbart. Det lå hjemme.

Og tilbake ved bilen fant vi bestyrerinnens bil parkert på siden av broderens bil. Det betød at huset ville være lukket og låst. Og hvor var min nøkkel? Jo takk på, nøkkelknippet lå rett ved kameraet.

Det meste ordner seg selvsagt. Jeg fikk sporet opp bestyrerinnen og nøkkel.

Vestlandsvinter og vanlig lørdagstur.

Dale/Li 

Forholdene.

De siste dagene har det vært vintervær. Sol og kaldt. Ikke mer enn så vidt under null, men det er kalt på våre kanter. Og slik blir det is og glatt av…

Det skulle bli væromslag i løpet av fredagen. Normalt innebærer det at et lavtrykk kommer veltende innover oss. Og det lød også værmeldingen på.

Noe utenom det vanlige steg ikke temperaturen noe særlig. Og det kom hagel som la seg på sykkelstiene.

Jeg hadde bestemt meg for en tur rundt Dale/Li, men ble litt betenkt. Kunne det være for mye is? Temperaturen var ikke mer en 3 grader.

En enslig polakk.

Det var en del biler på Dale. Det er helt vanlig. Det er trening av redningshunder som foregår i området. Jeg tok stien langs sjøen, og der var det selvsagt ikke spor av andre. I Revesdal gikk jeg på en fyr som satt med en kaffekopp.

Han forsto ikke Norsk, men vi klarte oss på engelsk, Han var fra Polen, og likte Norge på grunn av natur og turmuligheter. Han hadde startet tidlig lørdag, og gått rett ned fra toppen. Ruta er merket, men så pass bratt at jeg ikke går om det er vått - eller glatt.

Frost eller tinvær.

Videre utover langs fjorden, lå det hagel i stien. Og det var is i stien der hagel og snø hadde frosset sammen. Best var steinene. Selv om de ikke var tørre så hang skoene - heldigvis.

Når forholdene var så pass “dårlige” nede ved fjorden, hvordan ville det da være 200-300 meter høyere?

Jeg har gått rundt Dale/Li med adskillig mer is og snø på bakken. Det tar tid, men det er som oftest mulig å komme fram, med forsiktighet.

Det måtte vel være mulig denne gangen også. Og jeg fortsatte i godt tempo.

Det er faktisk første gang denne vinteren jeg går turen med snø og frost. Det har vært en usedvanlig mild vinter til nå.

Helt nord i henget, hvor det er montert en tau til hjelp, måtte jeg ned på baken for å komme fram.

Sure lår og tung pust.

Jeg startet oppover mot toppen i “rolig” tempo. Ikke langt oppe i bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur nok hadde gått i et litt høyt tempo. Normalt er fredagsturen litt restitusjon, men gårdagens tur gikk nok fortere enn det. Klokka fortalte at turen hadde gått fort, og det er jo kjekt, men ikke dagen derpå….

Det ble tunge bein med mye syre oppover, og pulsen kom også høyt. “Heldigvis” måtte jeg ut i terrenget øverst, og litt utenfor stien. Det tar tid, og pulsen kom noe lavere. Myrene var nesten frosset. Akkurat så pass at jeg ikke gikk gjennom, men jeg måtte sannelig få beina med meg. Det surklet fælt et par plasser.

Bortover berget på toppen var det svinglatt på nordsiden og nesten tørt på sørsiden.

Nedover går greit.

Det tok tid å komme frem. Jeg måtte sikre hvert steg - se to steg lengre fram, for å være sikker på å kunne kontrollere ferden. Det tar på å holde konsentrasjonen på topp. En liten “feil” resulterer lett i et fall med skade.

Men uansett, så går det fremover, og etter hvert som jeg kom ned mot Dalevann forsvant hagel og isen. Nedforbi Dalevann, inne i skogen, var det mulig å slippe opp og jogge. Bortsett fra at låra var stive og at det ikke var mye overskudd.

Ikke kø akkurat.

Nok en tur rundt Dale/Li. Også denne gangen uten å se en kjeft - utenom en utlending…

Det er helt greit å gå slik alene, men jeg merker at jeg sikrer mye mer enn når jeg går sammen med noen. Og det er noe eget med slike turer. Det blir anledning til å lufte ut i toppetasjen og bli kvitt stress og noen problemer.

Og tilbake til klokka, den vist - som på fredag - at turen ikke nettopp hadde gått i sakte tempo. Kjekt det og.