søndagstur på Høgjæren.

Tvillinger i like klær på tur.

Vinteren er vekk. Det er helt sikker mulig å gå turer selv i heia. Jeg ser rapporter fra folk som har gått til Sandvatn – på 910 moh og til Skåpet – 600 moh.

Så hvorfor må vi holde oss i lavlandet, eller mer presis på høgjæren? Svaret er selvsagt «julen». Uavhengig av egne ønsker, skal det gjøres forskjellige ting som krever tilstedeværelse. Jeg er ikke alltid sikker på hva jeg kan bidra til i slike sammenhenger, men…

Broderen og jeg ble fort enige om at det ville være helt greit med en tur på høgjæren denne søndagsmorgen. Det vil si, litt senere enn vanlig – start halv elleve.
Og selv om vi startet så pass sent var det fortsatt morgenlys. Lav sol og skydekke gir ikke mye dagslys.

Denne helga er siste helg før sola «snur». Det vil likevel ikke bli mye lysere før ut på nyåret. Det er heldigvis helt greit å starte litt senere enn til vanlig, selv om turen tar over 4 timer – med kjøring.

Det var ikke antydning til frost da vi kom opp til parkeringsplassen i Toppdal. Litt underlig, da det hadde vært ned mot 2 grader hjemme. Ikke bare var det «varmt» - 4-5 grader, men det var vindstille. Og da mener jeg vindstille. Ikke et pust – småvannene lå speilblanke. Vindmøllene nede på Hellandsmyrene sto stille.
Hvor mange ganger har vi opplevd det? Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha opplevd en tur på høgjæren der det ikke blåste, om ikke mer en «litt».

Denne dagen var det dønn stille – ikke et vindpust.

Det er snart Jul, det burde være vinter. Denne gangen var vinterklær unødvendig og alt for varmt. Selv fra start gikk vi i skjorteermene. Jakke var helt unødvendig. Og vi ble gode og svette opp bakkene selv om jakken lå i sekken.

Med sen start og bra vær burde vi se folk. Ikke et menneske å se. Det var spor nedover mot Holmavatn, men vi så ingen. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det få biler. Folk må være opptatt med juleforberedelser.

Selvsagt var det folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Her er det alltid folk. Det er en god del familier med småunger som tar turen fra parkeringsplassen til Steinkjerringå og tilbake. Helt sikkert en lang nok tur for små bein.

En del av de vi traff, kikket litt ekstra på broderen og meg. Muligens fordi vi nok holder litt høyere tempo enn de vanlige familiene, men mer sannsynlig på grunn av klærne.

Denne dagen var vi helt likt kledd. Samme skjorte (ikke samme jakke, men den lå i sekken), samme bukse, like sko, og ikke minst, vi bruker samme hodeplagg. Og det er et litt spesielt «hodeplagg» - likner på forsvarets BF. Totalt uegnet til bruk blant fint folk.

Min datter nekter å være med på tur om jeg bruker en slik lue…

Jeg kan i grunnen forstå at folk tar en ekstra titt på oss gamlinger – tvillinger - som kommer farende i helt like klær og ser dønn like ut. Det er nok litt spesielt. For oss derimot er det helt vanlig.

Været var litt annerledes nede i dumpene enn opp i høyden. Vi ble våte i de lavere områdene mens yr- regnet holdt seg vekk i høyden. Og her er det ikke snakk om mange meter mellom topp og bunn.

Det var likevel aldri snakk om å ta på jakken. Vi hadde blitt like våte av svette om jaken hadde vært på.

I tåke og litt regn rundt Li.

Temmelig alene, i ny bukse og med ny stav.

Regn – pisseregn, fra morgenen av på lørdagen. Det var vanskelig å få opp entusiasmen for en tur. 

Lettere bare å bli hjemme?  Værmeldingen var noe mer optimistisk. Det ville bli bedre vær utover dagen.

Med regn og helt overskyet, manglet også dagslyset til alngt ut på morgenen. Det er ikke menge dagene til sola «snur». Det ble ikke skikkelig lyst før etter 10 - omtrent. Mørkt hjemme er nå en ting. Problemet blir mørket inne i skogen om jeg velger å gå rundt Li/Dale. Likevel valgte jeg den turen fram for å gå på høgjæren – i regn.

Med 8-9 grader var det bare å hive av mest mulig klær. Men med regn blir det kalt etter hvert. Det måtte bli et kompromiss.  Jeg gikk i ullbluse under jakken, men med lang under…

Den siste tiden har jeg «tynt» Norrøna Dovre gore-tex buksa jeg bruker. Den er merket med 11/15 og har altså vart mer enn et år. Normal levetid for Dovrebuksene har vært 8-9 måneder. Siden disse buksene er gått ut av sortimentet, og det ikke er mulig å skaffe nye, gjelder det å bruke de jeg har igjen – 2 ubrukte, lengst mulig. Gammel og konservativ som jeg er, liker jeg ikke å skifte på ting som fungerer.

Likevel må ting skiftes ut. Denne gangen hadde jeg med ny stav. Laget av einer - brake på dialekt.

For anledningen kjøpt av en kar som solgte jule tre.

Nå gjorde jeg et virkelig godt kjøp da jeg anskaffet 3 bukser og en jakke i  fjor høst – på tilbud, og før prisene på Gore-Tex føk i været.  Nå er det ikke mulig å få tak i slike bukser og Norrøna Recon, som er det nærmeste, koster en legg og halve foten – 4 store sterke lapper.

Det regnet da jeg startet på Dale - med ny bukse. Skyene lå langt nede, og det var dårlig sikt innover mot Stavanger. Regnskodda hang tykt over byen. Jeg burde har vært mer optimistisk – ikke alt går galt. Regnet holdt opp ett stykke utover langs fjorden. Nå var det mye vann i buskene langs stien, og trærne delte gavemilt nedbøren med meg. Det gikk likevel greit. Jeg var første mann på tur utover denne dagen – det var ikke spor i sorpa. Og dethang dråper under tråden i henget.

Og jeg så ikke en kjeft i det hele tatt.  Fra Bymarka og opp til toppen hadde det gått folk, men jeg så ikke snurten av mennesker, hverken på veien oppover eller over toppen. Det er litt sjeldent at jeg er helt alene på toppen.

Nå var tåka så pass tett at det godt kan ha vært noen på toppen. Tåka var rimelig tykk – jeg kunne bare se ca 30-40 meter. Det er ikke ofte jeg har opplevd tettere tåke.

Ikke før nede i Revsdal så jeg folk. Da kom det en gjeng opp skaret og tok videre mot Dalevann. I Revsdal var det lyst ute mot fjorden. Nedover mot Dale ble det lysere, og etter hvert ble det blå himmel og finvær. Det ble en skikkelig fin avslutning på en helt grei tur – til og med mer enn grei – den ble fin til å være i midten av desember.

En liten rapport fra en liten tur.

Broderen og jeg på tur en onsdag.

Halvannen time rundt på Høgjæren er egentlig ikke nok til å nevnes i bloggen.  Det er enstemmig vedtatt at turen skal være på minst 2 timer for at den skal med i opptegnelsen over turer.

Det er unntak – som når bestyrerinnen velgå å være med, eller der turen er usedvanlig bra, eller som i dag da det var usedvanlig nydelig vær. Sol fra skyfri himmel. Temperatur over null, men fortsatt is på pyttene, og – ikke minst – harde myrer.

Jeg hadde egentlig tenkt å ta det med ro denne onsdagen. Været gjorde at jeg ringte broderen og vi fant snart ut at det måtte bli en tur rundt til Kjerringå og Synesvarden.

Det er vinter, men uten antydning til snø så langt. Frost, derimot, har vi hatt mye av, og denne dagen var det frost om morgenen. Da vi kom til Holmavatn var det minst 4-5 grader. Det kjents kaldere ut. Vinden var årsaken til det. Det blåste så pass at vi kjente det opp bakkene i motvinden.

Det ville bli en tur uten mye selskap. Det var bare noen få biler på parkeringsplassen, og vi så ingen før helt ute ved Kjerringå.

Som vanlig når det er frost og hard, går det ut over fotsålene. Det skal mye til for at det ikke kjennes etter et par timer. Halvannen deriomot…

Som turkamerat er broderen blant de beste. Vi kjenner hverandre svært godt etter nesten 70 år. Opp gjennom årene har vi diskutert det meste, og turene blir ofte brukt til å gjennomgå problemer og saker. Det er sjeldent vi er uenige om ting, men med bakgrunn i erfaring og kunnskap, hender det ofte, -  nesten alltid, at vi sammen finner løsninger på problemer eller vinklinger på saker som er bedre enn det vi hver for oss hadde kommet fram til.

Livet vil bli mindre morsomt fremover, når vi ikke lenger får anledning til disse «øvelsene». Det er en ulempe med pensjonstilværelsen.

Selv på en kort tur som denne, fikk vi anledning til litt «arbeid». 

Og så går jo tiden mye fortere når vi ikke tenker på sekk og bakker. Men det går senere enn om når vi går hver for oss. Litt merkelig det der.

Denne dagen gjorde vi noe helt uvanlig. På vei nedover mot Holmavaten tok vi oss tid til å stoppe opp for å beundre utsikten. Selv om vi har gått her mange ganger, var det denne dagen skikkelig klar luft, og det var mulig å se detaljer på lang avstand. Vi tok noen minutter bare for å se oss om.

Fra Kjerringå til vi var tilbake ved bilen, traff vi et menneske. En hyggelig dame, som vi fikk en koselig prat med.

I det store og hele en kjekk tur – som vanlig. 

Søndagstur Dale - Li

Gjentakelse er greit.

Det var ikke helt det samme været på søndagen som på lørdagen. Eller mer korrekt – værmeldingen var ikke like positiv.

Det var snakk om regn omtrent fra 10-11 til ettermiddagen. Hele turen i regn?

Det ble en enkel avgjørelse – Lifjell. Turen er lang nok i regn…

Broderen hadde problemer med å komme klar. Det var, slik jeg forsto det, en lutefiskmiddag på lørdagen.

Det gjør ikke noe å gå alene rundt Li. Det har jeg gjort mange ganger. Det har ikke blitt så mange gangene på søndag i det siste, adskillige lørdagsturer. Uten at det gir store forskjellen, men det burde være flere folk enn på lørdagene.

På vei utover mot Dale, lå fjorden speilblank, og det var opphold. Det var ikke skikkelig dagslys – morgenstemning, selv om klokka nærmet seg 11. Om sommeren er det lyse dagen klokka 11, midt i desember, ikke helt det samme, og mørket kommer tidlig. Jeg pleier å utsette å starte turene til halv elleve på vinteren. Denne morgenen kom jeg meg avgårde klokka 10. tidlig med andre ord.

Jeg hev vindfleecen i bagasjerommet før start. Ingen vits i å gå med fleecejakke i 10 grader. I skogen og opp bakkene ville det være varmt nok med bare skjorte og ullbluse. Og kom regnet, det var opphold, så ble det mer enn varmt nok med jakken over.

Været var «lummert» det vil si varmt og vått.

Og det var fortsatt sleipt så det holdt. Det kan være at skoene – nye Alfa Walk King er glattere enn de gamle, men de nye skoene holder ikke mye på glatt fjell. Jeg gikk forsiktig – omtrent som på is – utover langs sjøen.

Det kom en kar imot, vi vekslet bare noen få ord. Litt etter så jeg en annen foran meg, og litt etter Einerneset tok jeg igjen mannen. Vi tok følge utover mot Lihalsen. Det viste seg fort at vi hadde felleskjente, og felles interesse. Fra Lihalsen og opp til senderen går jeg utenom den merkede stien.

Vi tok følge oppover bakken, og fikk en hyggelig prat underveis. Bikkja i følger (lånt av datteren til mannen for anledningen) svinset rund og mente nok at vi pensjonister burde holde farten oppe…

På toppen ville han ha en kaffepause, mens jeg bare fortsatte videre.

Nå hadde vi heldigvis ikke hatt en dråpe regn på oss. Det så mørkere ut da vi kom til toppen. Jeg tror det var bra et jeg fortsatt. Lengre nede i bakken ned mot Dale kom regnet, og jakken måtte på for første gang på denne turen. Først på vei hjem, i bilen, kom det skikkelig regn.

Selv om det var både bløtt og glatt på denne turen rundt Li, kunne det ha vært dårligere vær – om jeg hadde startet på «normal»tid. Da hadde jeg hatt regn i hvert fall fra toppen og ned.

Flaks.

Bynuten i desember.

Ensomt - og sleipt...

Fjelltur – topptur – i desember? Denne lørdagen var det ikke bare mulig, men helt greit.  Været avgjør slike ting selvsagt.

I forrige uke var det vinter, med frost og is. Det ble nødløsningen for lørdagsturen. Langs sjøen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det er jo egentlig litt ergerlig, her går jeg og prøver å få til en førjulssesong uten denne turen og så komme kulda og ødelegger – tidlig i desember.

En uke senere er det omtrent sommertemperatur, med opp mot 10 grader i lavlandet. Ingen kan kalde det tørt. Så selv om det er høy temperatur, så er det vått. Masse vann i elver og bekker. Høy temperatur i desember betyr vanligvis regn. Denne lørdagen var i så måte et unntak – det var opphold, men mye vann og fuktighet ellers.

Det er likevel grunn til å være fornøyd med både vær og forholdene ellers når det er mulig å komme seg til topps på Bynuten.  Den er ikke mer enn 671 meter over havet. Høyt nok til at temperaturen er en god del lavere enn lengre nede. For egen del har det ikke blitt så mange desemberturer til denne toppen. Det har blitt mange turer lengre ute mot havet, hvor is og snø ikke ødelegger.

Værmeldingen var raus med godord – sol og lite vind. Ville det være andre på tur denne lørdagen? På parkeringsplassen var det en bil – utenom min. Og sporene etter en person, som ikke gikk mot Bynuten.

Da jeg var kommet et lite stykke opp i bakken, kom det en bil til. To personer som ville på tur. Jeg lurte på når de ville ta meg igjen – det virket som de gikk litt fortere enn meg.

Det fikk meg til å tenke på hvordan ting skifter. I yngre år – før 65 – tenkte jeg som oftest på når og hvor jeg ville ta igjen folk. Nå blir det mer om noen vil ta igjen meg…..

Det gikk ikke lett oppover bakkene. Tungt… Det kan jo være at alle turene i lavlandet har gjort bakkene tyngre. Det tok antakelig litt lengre tid enn vanlig. Noe skyldes forholdene. Det var sleipt og glatt. Det var ikke hold i noe som helst. Steinene var svinglatte. Det var ikke hold i sorpa overhodet. Det gikk sent.

Jeg kunne se paret bak. De holdt omtrent samme fart som meg. Omtrent halvveis ble de borte – antakelig en liten pause.

Jeg fortsatte mot toppen. Inn i tåka. Enkelte plasser var sikten ned mot 30 meter, og det er tett tåke. Det var ikke mye å se på toppen. Det ble ingen lang stopp, jeg drakk saft og snudde.

Et stykke nedover, kom paret imot. De ville ta rundturen. Jeg mente det ville være litt vanskelig, det skal ikke mye til før de er ute av stien, og i tåke kan det bety mange timer ekstra. Jeg tror de tok samme vei som meg – rett ned.

Jeg gikk og lurte på om det ville komme noen imot. Det var ingen andre på tur, men helt nede ved parkeringsplassen var det et par som startet. Jeg lurte på om jeg skulle spørre om de hadde med lykt, men lot være. Jeg burde muligens ha snakket med paret – det viste seg å være utlendinger. Det er ikke helt sikkert de helt er vant med tidlig mørke.

Tidlig i desember - og vintertur.

Fortsatt vinter.

Broderen ringte. Han kunne tenke seg å være med på lørdagsturen. Også han ville få problemer med sosiale forpliktelser på søndagen. For egen del ville det rett og slett ikke bli tid til en søndagstur.

Derfor startet helga på fredagen, og så fikk det bli en lørdagstur. Og heldigvis fikk jeg godt følge.

Det var ikke vanskelig å bli ening om hvor turen skulle gå. Skikkelig frost natt til lørdag, etter tinvær utover fredagen, vil ha gitt glatte forhold rundt Li. Og siden broderen er skeptisk til glatte forhold måtte det bli en tur i lavlandet, og da ute langs kysten.

Den vanlige vinterturen går fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En tur for gamle folk, som oss.

Dette er en tur som har stått på programmet i mange år. Som vintertur når det er frost og is andre plasser.  Skulle forholdene bli skikkelig ille med is og glasert sti, har vi stranden å ty til. Naturlig stødd med sand…

Og i alle disse årene vi har måttet ty til denne «nødløsningen» som turen er, så har jeg håpet på å slippe å gå den før Jul. Ikke tale om, en eller helst to helger, er forholdene slik at det passer best med denne turen. Og slik ble det i år også. Siden desember langt fra er ferdig, kan det lett bli nok en tur ute i sjøkanten.

Turen har få utfordringer med tanke på bakker. Flatt er beskrivelsen. Paddeflatt, egentlig, bare en liten høyde midt på – Kommedelen.

I mangel av høyde, blir det jo lett litt avstand, og mellom ytterpunktene er det noe over 8 kilometer. Det blir til sammen 17 kilometer. En avstand som i heia – og i terreng – ville ha vært en dagsmarsj.

Her nede på flate Jæren og langs sjøen på god sti – nærmest vei deler av turen, går det unna på rundt tre timer. Noe kjappere om formen er inne, og vi har det travelt.

Det merkelige er at det ikke bare er snakk om kondisjon, men også det å gå langt og fort på flat vei. Utmarsj i utmarsjtempo. Det krever tilvenning, og første gang vi går denne turen gir den oss alltid stive bein dagen etter. Om det er frost i bakken, så blir det også ofte såre føtter – under fotbladet.

Selv med godt inngåtte sko, og sokker og strømper som vanlig, blir det såre føtter. Om altså bakken er frosset, slik som på denne lørdagen.

Det siste stykket inn mot bilen kunne både broderen og jeg kjenne at vi hadde vært på tur.

Værmeldingen nevnte skyer store deler av dagen, og et væromslag utover ettermiddagen. Fra morgenen av, da vi startet på Hå, var det frost og knallharde forhold.

En liten trekk gjorde det kaldt, men i le for vinden var det helt greit. Over myra halvveis – var det bare så vidt det bar. «Dinså» dinset virkelig med hvert skritt…

Nede i sør var det en glipe i skyene. Med lav sol som bare så vidt kom gjennom glipen, ble det gult kvelds, eller morgenlys hele turen.  Helt nede ved den gamle kirkegården forsøkte vi å gå i bare skjortearmene. Det ble for kaldt, jakken måtte på etter en stund.

En vanlig vintertur.

Jærvintertur – med frost og grønne marker.

Og sjøluft. 

Torsdag var det 8 grader, regn og nesten vindstille. Fredagsmorgen var det rundt null, sol og vind. Det er slik været er her hos oss – skiftende.

Rundt null og sol, er bra vintervær, i hvert fall for en tur langs sjøen. Det er selvsagt fortsatt grønne marker, men denne morgenen var det frost og rim i skyggen.

Finværet måtte utnyttes, og det var bare et spørsmål om hvor turen skulle gå. En kjapp melding til Bernt, avgjorde spørsmålet. Han kunne tenke seg en tur langs sjøkanten. Det var en stund siden han hadde tatt den turen, og det fristet litt med en tur der i stedet for en av de «vanlige» småturene på en god time.

Når var det egentlig bra at været slo til på fredagen. Det vil ikke bli tur på søndagen. Presserende private forretninger - av sosial art, står på planen. Jeg tviler på om bestyrerinnen vill anse det som «morsomt» om jeg tok på tur, mens hun gjorde klar til feiring av min mors 94 års dag….

Det var i hvert fall ingen hindringer for vår tur. Start – rundt 11. Vi hadde det med andre ord ikke travelt med å komme avgårde. Nå er det ikke lange kjøreturen ned til Reve. Godt 5-6 kilometer. Med andre ord, vi kaster ikke vekk tid på transport.

Det var kommet ny ferist ut mot moloen.  Laget av gamle borerør fra oljeindustrien – greit med gjenbruk.

Selvsagt var det kaldt – null grader og vind kjennes, men det tok ikke lang tid før vi var varme. Sørover mot Orre gikk det unna. Løs sand er tungt. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle foreslå litt lavere tempo. Her måtte jeg ta i for å holde følge.

Da vi snudde ved Orre-elva, kommenterte Bernt også tempo. Han hadde måttet ta i for å holde følge….

Så da ble spørsmålet hvem som holdt tempoet oppe?

Det gikk uansett helt greit for oss begge. Vi var enige om at turen mot Orre var god trening denne dagen.

Det er lettere å gå på innsiden av sanddynene. Her er stien mye fastere og enklere – bort sett fra at det går opp og ned. Og opp og ned – mange ganger.  Ikke mange metrene om gangen, men mange ganger.

På baksiden av sand-dynene har vi god utsikt over landskapet innenfor. Det er mulig å se langt inn i heia. Vådlandnutene skiller seg klart ut 40 kilometer vekke. Det er enkelt å se at de er bare – uten snø. Lengre inne, mer enn ti mil i luftlinje, inne i selve heia, er det fortsatt snø.

Store mengder svaner laget et forferdelig leven på et jorde. De overvintrer her. Ellers burde vi jo ha studert fugler, for det kan være stor mengder «fremede» fugler her ute i havgapet.

En grunn til at Bernt ville helt ut til Orre-elva, var for å se om de fortsatt var synlige rester av det gamle seilskutevraket. Av vraket var ingen ting oppe i dagen, men det var helt klart hvor det lå. En plakat fortalte at det ikke var tillatt å grave – akkurat der…

Med vinden bakfra og sola i ansiktet var det en stund skikkelig behagelig, det varte ikke lenge. Så snart vi snudde og fikk vinden i ansiktet ble det kald. Etter to timer sto vi ved bilen. Begge i godt humør etter en fin tur i strålende vær.