Tre topper fra Gramstad – i august.

Bakke opp og bakke ned. 

Det blir mye tur. Så pass mye at jeg ikke helt har kommet tilbake i vanlig form etter jobbingen i forrige uke. Det har vært skikkelig bra turvær, og jeg kom meg heldigvis både frem og tilbake til Mohidler, men dagen etter var jeg liksom ikke klar for en ny langtur.

Tung og stiv i kroppen, følte jeg at det muligens ville være bra med en litt kortere tur. Da er Gramstad stedet. Det er mulig å gå mange flotte turer med parkeringsplassen på Gramstad som utgangspunkt.

De siste månedene har det blitt en del turer inn Bjørndalsmyra til Mattisrudlå og så Bjørndalsfjellet. Med flott tørt vær burde det være mulig å ta den «vanlige» veien opp Rindå fra Paradis-skaret til Mattisrudlå.

En tur jeg ikke helt liker. Bakken er litt for bratt. Det vil si det er en del fjell og bratte kanter uten noe spesielt mellom stien og stupet. Det går smårollinger opp og ned, og så vidt jeg vet har ingen skadet seg ved å falle utfor. Det burde være greit for en voksen mann.....

Det var andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen var nesten full, og det var folk på vei mot Dalsnuten. Jeg tok stien mot Paradis-skaret og den bratte bakken.

Det er ikke til å komme forbi at kondisjonen ikke blir bedre med årene, og etter mange år er det ikke mulig å holde følge med ungdommen opp bakkene,

Denne gangen var det ikke bare ungdom som tok i fra opp bakken, men også voksne. Heldigvis klarte jeg så vidt å holde et par innen rimelig avstand foran meg, men de tok også fra i bakkene mot Bjørndalsfjellet.

Jeg møtte selvsagt folkene igjen i bakken ned fra toppen. De på vei nedover, mens jeg karret meg oppover. På toppen var det litt vind, så ble det bare til at jeg tok bilder og snudde tilbake mot bakken.

Nedover bakkene mot veien gikk det forholdsvis greit. Likevel var det folk som sprang forbi meg. Med stive bein og vonde muskler, går det sakte i bakken – også nedover.

Det er egentlig ganske lett å ta med den fjerde toppen på disse turene. Etter Fjogstadnuten er det en stykke ned til Kvitemyr, og det er greit å få puls og pust på plass. Dalsnuten er likevel 250 høydemeter over Revholstjørn, og det krever litt å komme opp bakken.

Denne dagen ble jeg ganske kvikt klar over at 4 topper ville bli litt for mye. På vei mot Fjogstadnuten gikk det smått oppover bakkene, og jeg kjente at det var tungt. Dette var ikke dagen for en «ekstra» tur til toppen av Dalsnuten.

Det er vei fra Revholen tilbake til Gramstad. Her går det folk med barnevogn, og denne dagen var det helt greit å gå på en god vei. Jeg kom tilbake til bilen etter noe over to timer. Og var glad for at turen var slutt.

Jeg tror heller ikke det blir noen riktig langtur på noen dager. Likevel, det var kjekt å være på tur i godt vær.

Mohidler.

Et litt spesielt sted.

Det var vær og forhold for en tur inn i heia. Etter noen dager med tung jobbing var jeg tung i kroppen og ikke klar for en langtur. En dårlig kombinasjon, når vær og kropp ikke samarbeider.

Det kunne likevel ikke bli en dag hjemme. Etter hviledag på lørdag og en kort og kjapp tur på søndag, var det på tide å finne på «noe». En litt lengre tur og helst i heia, uansett hvordan formen ellers var.

Sandvatn ligger jo lagelig til for en litt lengre tur. Stort enklere tur enn opp Lysebrekka og innover mot Blautevatn og videre ned til Mangædne er vanskelig å finne. En forholdsvis lang tur på 14-15 kilometer frem og tilbake.

Hva med Mohidler? Det er omtrent en like lang tur som inn til Sandvatn og går nesten på samme sti. Bare det siste stykket fra bekken mellom Mohidlertjørn og 900-vannet (litla Sandvatn) går annerledes. Et stykke på omtrent en kilometer rundt Mohidlertjørn til selve hidleren.

Hjemme var det overskyet, litt vind og bare 14 grader. Jeg valgte likevel å ta kortbukse og tynn ullbluse. For sikkerhets skyld heiv jeg på meg vindfleecen. Det viste seg at jeg ikke tok den av før jeg nesten var tilbake ved bilen.

Mohidler er en hule inn i fjellet. Den er brukt som overnattingssted i antakelig mange år. Innvendig er det grusbakke med en kant hvor «sengen» har vært. Det står en gryte med lokk, som inneholder en protokoll.

Det er ikke vanskelig å finne fram til Mohidler. Bare å følge stien mot Sandvatn fra Lortabu - en enslig bu nesten helt ved veien, øverst i Hunnedalen.

Det krever litt å komme opp Lysebrekka, men til gjengjeld er det greit å bade i kulpene på vei tilbake, når vannet som renner nedover svabergene, er oppvarmet av sola.

Oppe i høyden går stien litt opp og ned over stein og svaberg forbi Blautevatn og ned en bakke mot Mangædne og brua over bekken fra Øyarvatn.

Det er mulig å gå opp skaret på nordsiden av Øyarvassbekken og rundt mot Mohidlertjørn. Det er lite sti og det er noen svaberg som står i veien. Det er ikke helt enkelt å finne selve hidleren uten å følge nok så nøye med på kartet, men det er en litt kortere vei.

Det går nesten like kjapt å følge stien ned til bekken mellom 900-vatnet og Mohidlertjørn. På andre siden av bekken mot vest er det et «tråkk», og dette «tråkket» kan følges rundt Mohidlertjørn, over en liten kant og inn til et mye mindre tjørn.

På andre siden av denne lille «pytten» ligger Mohidler godt synlig på grunn av grusen som er gravd ut av hula. For å komme fram til hidleren er det en liten ur som må forseres, og stien går på noen steiner ute i «pytten» rundt en knaus.

På tilbakeveien fra mitt besøk på Mohidler, la jeg opp en god del nye «nødlinger» - små steinvarder – langs stien tilbake til 900-vatnet. Det skulle derfor være ganske lett å finne fram. Følg «nødlingene».

Tilbaketuren til bilen gikk greit. Vinden kom bakfra og jeg hadde sola i ansiktet. Litt overraskende dukket det opp to ridende ryttere til hest øverst i Lysebrekka. De var på tur og skulle videre innover i heia.

Det var sommer, med tørre flotte forhold, og så pass varmt at jeg også denne gangen tok en dukkert i kulpen. En passe kald opplevelse denne dagen. Vinden var ikke for varm etter badet. Jeg var godt fornøyd med turen, og gjensynet med Mohidler.

Dugnadstur til Nilsebu.

Tunge tak og lange dager.

Jeg hadde ingen planer på mandagen. Det var en hviledag uten tur. Per fra Turistforeningen spurte om jeg kunne tenke meg å være med til Nilsebu på dugnad.

Noen var blitt syke, og andre var på ferie. Det hadde plutselig oppstått behov for flere folk. Om jeg kunne tenke meg å stille? Neste morgen før 8...

Siden jeg har hatt en uke som hyttevakt på Nilsebu i 12-15 år, var det ikke så urimelig om jeg var med på å fornye og få skikk på den gamle hytta. Det var mye som skulle gjøre, og mye som alt var gjort. Jeg bestemte meg kjapt for å si ja til tilbudet. Hva jeg skulle bidra med var litt uklart, men som vanlig på dugnader ble det vel til at jeg i hvert fall skulle stå for matlaging og renhold/rydding.

Vi var tre som møttes på dammen. En tømmermann og to på dugnad. Nå viste det seg at det var en jobb å gjøre med båtfortøyningene, og det var en dugnadsjobb jeg ikke kunne noe om.

Tømmermannen kunne ikke være alene på bygget. Langt inne i heia og med både arbeid i høyden og med mange hjelpemidler som kunne gi skade, var det behov for at noen andre var tilstede.

Nilsebuvannet er regulert, og det var langt ned til vannet fra der betongen sluttet. Det tok tid å komme i båten. Jeg var litt spent på hvordan det ville se ut på hytta. Ville det være store endringer fra det «gamle».

Hoveddelen av hytta var uten gulv, og det var bare plastduk på taket. Ellers var det meste som før. Taket er løftet, og vinduene vil bli større. Hytta vil bli lysere, og hemsen mye mer brukbar. Det var virkelig kjekt å se hvor mye som likevel var i behold av den gamle hytta.

Det ble en våt historie. Det regnet. Å jobbe ute i regn er ikke morsomt, men absolutt mulig. I løpet av de dagene jeg var på Nilsebu, ble bekkene til elver og myrene ble igjen – myrer.

Nilsebu er en trivelig plass, og jeg har hatt mange kjekke uker som hyttevakt på hytta. Selv med mye jobbing og lange dager, så ble det litt kjedelig. Som hyttevakt er det som regel gjester og andre turfolk å snakke med. Denne gangen kom det bare forbi to teltere og en kar som ville inn til Vassrau for å se etter sauene.

Det var meningen at jeg skulle bli omtrent en uke, men alt etter tre dager kom det «avløsing». Det passet på mange måter ganske bra. Tunge tak og mange løft, er liksom ikke helt det samme for oss fra første halvpart av forrige århundre. Rygg og muskler hadde fått kjørt seg, uten at jeg egentlig hadde fått utrettet så mye.

Det var likevel kjekt til også å få en tur til Nilsebu i 2021. Det er liksom blitt en tradisjon – etter 12-15 år...

Like kjekt var det å se at mye av det «gamle» var i behold. Inngangen var på sin vante plass, kjøkkenet lå som før, og kammersene inn av stua kom til å bli som før – bare med full høyde og større vindu.

Som alltid var det med litt vemod jeg sa farvel til hytta og folkene på fredagen. Enda et opphold på Nilsebu var over. Jeg håper å få mulighet til flere uker som hyttevakt fremover.

Varm og tørr hei mot Blåfjellenden.

En flott sommertur.

Det var en stund siden jeg hadde gått fra Hunnedalen til Blåfjellenden. For meg altså. Nesten 14. dager. Jeg gledet meg til turen.

Været var avgjørende for at jeg valgte å gå innover på lørdag, for retur på søndag. Vanligvis er det så pass mye folk at jeg heller går tidligere i uka. Denne gangen ville YR ha det til at været ville bli et helt annet – på søndagskveld. Her gjaldt å utnytte finværet.

For været var usedvanlig samarbeidsvillig på veien innover. Ikke en sky å se, og varmt. Heldigvis ikke så varmt at det ble tungt, men skikkelig sommertemperatur. Nå fikk jeg jo sola i nakken sammen med trekken, og det var ingen dum kombinasjon denne dagen.

Alt etter et kort stykke gikk jeg forbi en familie som også ville inn til hytta. Jeg ville få selskap denne dagen. Av en eller annen grunn startet jeg tidlig, og var inne ved hytta bare et stykke ut på ettermiddagen.

Med varme og sol, var det ingen unnskyldning for ikke å hoppe i bekken. Nå var det ikke mulig å hoppe. Skulle jeg få dyppet hele meg, måtte jeg legge meg langflat i det lille vannet som fantes. I nesten varmvann.

Jeg burde egentlig ha begynt å jobbe, men denne gangen var arbeidslysten helt borte. Det ble til at jeg satte meg på terrassen og pratet med de andre gjestene.

Helt tilfeldig selvsagt, så var mange av gjestene kjent fra tidligere besøk på Blåfjellenden. Det er alltid kjekt å forny bekjentskaper og om turer som er gjennomført siden forrige gang.

I det flotte sommerværet ble det en lang og varm ettermiddag og kveld ute på terrassen. Virkelig flott. Her var det bare å nyte utsikt og varmen. Det hender det er annerledes – sånn inne i mellom.

Det var fortsatt nesten blå himmel, og varmt på søndagsmorgen. Det blåste. Yr hadde meldt om vindt på opp mot 7-8 m/sek, og det stemte. Om ikker vinden var sterkere.

Det seg også noen tunge skyer innover fra øst i løpet av formiddagen. Jeg kikket ut på været og bestemte meg kjapt for å ta opp bakken mot Hunnedalen. Det kunne se ut som om jeg kunne få en regnskyll i hodet. Regnet goldt seg heldigvis borte, og det ble en «tørr» tur tilbake.

Jeg valgte å gå i lettest mulig klær på tilbakeveien. Vinden var så pass varm at jeg uansett ville svette, og derfor ble det bare en tynn treningsbukse og en tynn ullbluse. Det korrekte antrekk i varm vind. Dette har jeg forøkt noen ganger i «syden».

Søndag ville det antakelig ikke komme noen som skulle til hytta. Jeg traff likevel en del folk. Tre partier, alle med svære og tunge sekker, og alle med planer om å være ute i noen dager.

Yr var raus med regn for de neste dagene, men det avskrekket ikke disse folkene. Regn i bøtter og spann, kombinert med teltliv, er ikke helt min greie.

Det hadde vært en usedvanlig sommerlig tur, med varme og sol. Det var virkelig kjekt å gå i heia. Stien og myrene var knusk tørre og det gikk raskt å komme fram. Nå gjelder det bare å finne på noe mens yr sitt regn detter ned over oss.

Dagstur til Tomannsbu.

En flott og kjekk tur i godt vær.

Etter noen flotte dager i heia, var jeg egentlig klar for en litt kort tur. Været var imidlertid fortatt strålende, og siden jeg hadde tatt det rolig en dag, lå alt til rette for en «tradisjonell» heiatur. Inn til en av hyttene som ligger til Hunnedalen.

Sandvatn, Tomannsbu og Blåfjellenden har alle vært vanlige turmål for lange dagsturer. Alle hyttene ligger 7-8 kilometer fra vei og kan nåes på mellom to og tre timer, men så var det returen da...

Blåfjellenden besøker jeg jevnlig, og Sandvatn var jeg innom for bare en kort stund siden. Hva med Tomannsbu? Det er lett å finne ut når jeg sist var på de kanter, Egentlig ikke så lenge siden, men straks noen år siden jeg var innom på dagstur. Jeg lurte på om jeg fortsatt er i form til den turen.

Det er en drøy bakke opp fra Parkeringsplassen- Tveidebrekka er både lang og bratt, og det er myr noen steder. Det kan – lett – ta en halvtime bare i første bakken.

Med mye nedbør blir stien innover mot Tomannbu sorpet og bløt. Selv om det er lagt ut noen ganglemmer, og deler av stien er på berg, så er det sorpa som huskes – om det er vått.

Nå har det vært tørt en god stund, og forholdene burde være gode. Skulle jeg innover, var det «nå» jeg burde ta turen. Her var det bare å pakke sekken.

Yr var raus med sol og sommer, men hjemme var det overskyet og omtrent 15 grader. Det var ikke hva jeg hadde ventet, men siden jeg nå hadde planen klar så....

Jeg stolte så pass på YR at jeg hadde på sommerklær – kort bukse og kort-armet tynn ullbluse. Likevel var både «tung» jakke og vindfleece med i bilen. Det var overskyet omtrent til Hunnedalen – øverst i Øvstebødalen.

Da jeg parkerte var det fortsatt en skydott over Osmundknuten, men ellers var det blå himmel og sol. Fortsatt var det ikke mer enn 15 grader, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen.

Jeg brukte tiden opp bakken, men oppe i høyden var det virkelig flott. Høy himmel, og lite mellom meg og vår herre. Nettopp slik jeg liker å ha det i heia. Myrene var tørre, det gikk mer enn greit å gå over områder som pleier å være pissevåte. På vei mot hytta, gikk jeg «snarveien» over tørre myrer. Jeg sparte antakelig et helt minutt på det-

Jeg kom inn til Tomannsbu i fin form og det ble, som planlagt en times pause. Turen inn hadde ikke tappet meg helt for krefter, og pausen gjorde at jeg startet på veien tilbake med «overskudd» og holdt farten opp opp og ned bakkene mot Øyevatnet.

Jeg hadde hatt trekken bakfra på vei innover, og fikk motvind på vei tilbake. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var varmt i le av trekken og med sola fra blå himmel.

Det gikk like lett tilbake som på veien inn. Jeg så ikke fram til bakken ned mot bilen, men sa til meg selv at jeg fikk bare ta det med ro. Det er bedre å komme ned enn å bli liggende med ødelagt fot.

Jeg kom ned uten noe problem. Det tok bare tid. Selv buksebaken var ren. Hellet fulgte meg denne dagen. Både vær og tur hadde vært skikkelig bra, og det var kjekt å føle at jeg fortsatt er i stand til en 16 kilometers tur i heia. Hellet gjorde også at lommeboka fikk ligge i fred utenfor bilen, til jeg plukket den opp.

En kjekk og flott dagstur til Tomannsbu.

Taumevatn og Storevatn sammen med Bestyrerinnen

Ferietur med ryper og røde multer.

Bestyrerinnen kunne godt tenke seg en «ferietur» mens været fortsatt var bra. Hunn hadde flere forslag til hvor vi burde gå. For mange år siden, gikk vi til Taumevatn og Storevatn en pinse. Gang sammen med yngste sønn. Det er noen år siden gutten ble voksen.

Det jeg husker best fra turen, er at jeg ble skikkelig solbrent, og eller fint lite. Bestyrerinnen mente det var på tide å gjenta denne turen.

Det er egentlig ikke noen lang eller spesielt krevende tur, men i avstand og tidsforbruk, noenlunde lik min standard ferietur fra Langavatn til Flørli.

Det er to timer inn til Taumevatn – om nøkkelen til bommen i Flatstøldalen er tilgjengelig. Jeg har selvsagt mulighet til å låse opp hengelåsen. Det sparer 7 kilometer på vei.

Vi ville å ligge over på Taumevatn, og fortsetter mot Storevatn dagen etter. Mellom hyttene er det en del bakker og Storevatn ligger noen hundre høydemeter over Taumevatn. Turen er normert på tre timer.

Fra Storevatn var det meningen å gå tilbake til bilen i Flatstøldalen med en pause på Taumevatn. Siden det tross alt er mest nedoverbakker, på hjemveien, regnet vi med å bruke litt mindre tid på tilbakeveien enn på vei opp.

Nå var værmeldingen virkelig god for turen mellom Taumevatn og opp til Storevatn. Siste dagen kunne starte med tåke og det kunne komme litt regn.

Vi hadde ikke noe problem med bommen i Flatstøldalen, og kunne starte fra Elsvatn ikke mye over tre på ettermiddagen. Det var en bil utenom oss ved veien, og ikke et menneske å se. Vi hadde snakket med hyttevakten ved bommen, hun mente det var en til på vei innover.

Stien inn fra Elsvatn til Taumevatn, er mye brukt, og «noen» har gjort en formidabel innsats for å få folk frem uten å vasse i sorpe. Denne dagen var stien skikkelig tørr og flott å gå.

Stien går i flott terreng fra Elsvatn ned til Holmavatn og opp til Taumevatn. Hele turen går i 7-800 moh, og i bjørkeskog. Det er ikke så mye som minner om fjell, annet enn Ørnafjell dominerende over, i deler av turen.

Vi ble alene på hytta i noen timer, men det kom en storfamilie litt ut på ettermiddagen. Bestefar, to unger og mor og far. De skulle også til Storevatn dagen etter. Det ble en koselig kveld, men roen senket seg kjapt, og da var klokka ikke mye over 11.

Morgenen etter kom vi ganske fort avgårde oppover bakkene mot Storevatn. I krattskogen rett etter Taumevatn var vi så heldig å skremme opp en god del ryper med unger. Lengre oppe var det en rype med små kyllinger. Hun ville ha oss vekk.

Det er noen drøye og bratte bakker og det tok oss tre timer å komme til Hytta ved Storevatn. I sol og med skikkelig varme der vinden ikke fikk tak. Vi var de første som kom til hytta, og fikk hele anlegget for oss selv i noen timer.

Nå fikk vi Holmavassbu for oss selv denne natten. Det er egentlig plass til 7 på denne lille hytta som opprinnelig sto nede ved Holmavatn. Bestyrerinnen og jeg fikk en koselig kveld for oss selv, med fyr i peisen og stearinlys på bordet. Det er små vinduer i de gamle hyttene, men heldigvis har STF skiftet ut sengene til noen som er to meter lange.

Det var overskyet og litt kaldt om morgenen. Det fløy noe i lufta, men uten at vi ble våte. Det ble samme vei nedover som opp, og det kikk kjappere. Etter bare to og en halv time var vi ved Taumevatn hytta, og klar for en pause.

Siste delen fra Taumevatn og til bilen gikk i godt tempo og med sol. Det hadde klaret opp og blitt en flott dag i fjellet.

Pølsene hos GP'en smakte bra, og satte et godt punktum for en flott tre dagers tur.

Ferietur til Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli.

Tre dager på tur

Ferie? For pensjonister?. Jo, det er faktisk mulig, om det blir en tur som så mange andre opp gjennom årene. Ferieturen for meg har vært å ta båt fra Lauvik til Lysebotn og så ta inn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for siste dag å gå til Flørli for å ta båten tilbake til bilen.

En tredagers tur med to overnattinger på selvbetjent hytte. Den ene overnattingen på «min egen» hytte, Blåfjellenden. Hvor jeg selvsagt er «hjemme».

Det går flere båter på Lysefjorden. Hurtigbåten trenger en time til Flørli og koster 75 kroner. Turistferja trenger dobbelt så lang tid og koster nesten fire hundre kroner. Jeg tar hurtigbåten, men det krever bestilling på forhånd for å være sikker på å få være med.

Tidspunktet for denne- nesten årlige – ferieturen, bestemmes av været. Jeg tar ikke ut før det er meldt flott vær for hele turen. Det er nesten blitt en tradisjon at på tross av god værmelding så få jeg regn på den første etappen mot Langavatn. Dette året var det ikke mange dråpene, men tradisjoner må følges. Værgudene sørget for litt regn.

Det var en del folk på Langavatn, og det kom innom noen «utlendinger» som sto parkert ved bommen og ville på dagstur til Kjerrag. Uten å betale 300 for å parkere.

Morgen ble grå og tåka lå tett rundt hytta. Det lettet litt ut over morgenen, men sola YR snakket varmt om, manglet. Den tittet så vidt frem nedover mot Blåfjellenden.

Stien mellom Langavatn og Blåfjellenden er grei å finne fram på, men mye mindre brukt en den mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. I tillegg er det mye myr innover Blåstøldalen. Det kan lett bli fuktige og våte sko om været er dårlig.

På Blåfjellenden kom sola fram etter en stund og det ble varmt. Etter et bad i elva, var det bare å sette seg på terrassen og nyte vær – og utsikten nedover Fidjadalen.

Dagen etter skulle jeg til Flørli. En tur på 15 kilometer, som er merket som «krevende». Nå har jeg antakelig gått denne turen minst 20 ganger opp gjennom årene, så turen i seg selv kjenner jeg godt.

Det er derimot ikke så ofte jeg går «krevende» turer på 15 kilometer, og det gjorde meg usikker på om jeg er i form til slike utskeielse. Det tok litt tid før jeg sovnet den kvelden.

Det var sol og blikk stille på morgenen. Nå hadde gradestokken krøpet ned under ti grader på natten, men den steg ganske kjapt til behagelige høyder før jeg hadde skoene på beina.

Bakken opp mot Jomfruvannet er lang, og bratt. Jeg var dyktig svett på toppen. Heldigvis hadde det begynt å blåse. En bris forfra, med sol i nakken var en grei ting.

Det høyeste punktet er omtrent 850 moh, lavere en høyeste punkt på stien mot Hunnedalen. Likevel virker det tyngre. Det går litt opp og ned, så det er vel totalt mer høydemeter.

For egen del synes jeg det er skikkelig flott å gå alene over heia. Som oftest treffer jeg ingen andre, og først i lia nedover mot Flørli ble jeg forbigått av andre. De hadde – selvsagt – tatt opp trappene og var nå på vei ned til kaien. En grei dagstur for mange.

Eter mange dager med tur, var ikke knær og bein i form til å ta lett på den bratte bakken nedover mot fjorden. I tillegg er det mye løs grus og stein, som for meg betyr at jeg går forsiktig.

Turen over heia var skikkelig flott. Fint vær, passe varmt og tørt i bakken, gå gode forhold, og selv om bakken ned er bratt lang og krever forsiktighet, så kom jeg ned i fin form.

Som ferietur er denne runden skikkelig grei. Turen gå gjennom mye forskjellig natur, selv om Fløvatnet og Hogganvatn denne gang var sterkt nedtappet med høye og brede hvite bredder.

En stopp ved Flørliånå for bad og minst en liter drikke, var høydepunktet. Selv is og brus på Flørli var ikke bedre.