De gode høstdagene i heia må utnyttes.

Det ble en vanlig tur til Blåfjellenden denne uka også.

På tross av dårlig værmelding så jeg fram til ukens tur til Blåfjellenden. Det begynner å bli sent i sesongen og det kan ikke bli mange turer til dette året. Den siste turen går normalt i månedsskiftet oktober/november, selv om det et år har blitt en desembertur.

Siste turen i fjor var i slutten av oktober. Året før fikk jeg en virkelig flott tur tilbake fra Blåfjellenden i midten av november. Jeg kan jo håpe på noe liknende i år også.

Værmeldingen avgjør når det er greit å gå innover. Jeg tar ikker ut om det meldes is og snø – eller sterk vind og regn. Å vandre alene innover med slike forhold er ikke helt greit. To eller flere i lag er mye greiere.

Denne uke ville det være mindre vind og mindre regn midt på dagen onsdag og torsdag. For virkelig å legge forholdene tilrette, var det snakk om vind fra sørøst på onsdagen og fra nordvest på torsdag. Det er noe helt annet å gå med været bakfra enn å få det midt i ansiktet.

Det hadde vært en del folk på hytta natt til onsdag. Jeg møtte tre gjenger på min vei innover heia. De godt innepakket i jakka og med hetta opp. Jeg gikk stor sett med hetta nede, men med skikkelig vinterlue. Det ble faktisk så pass varmt etterhvert at jeg stoppet og hev mellomlaget i sekken og fortsatte i blusen under gore-tex jakken.

Nå var jo turen innover ikke helt uten dramatikk likevel. I bakken nedover går stien i en bakke med sorpe. Jeg tråkket på en gresstue, som jeg trodde ville være «trygg». Den løsnet og jeg skled nedover bakken og havnet på baken. Nå har jeg vært skitten på baken noen ganger før, og uten andre skader, gikk jeg bare videre nedover, med adrenalin på topp...

Skitten til knærne og med sope i baken på buksa, hadde jeg ikke tanke for å ta inn på hytta uten å ta av buksa først. Heldigvis var det ingen andre, og jeg kunne ta det hele med ro. Det var ni grader ute, og 20 grader inne. Noen av de som kom fra hytta hadde fyrt opp den morgenen.

Jeg fyrte likevel opp i ovnen, og det tok ikke så veldig lang tid før det ble 25 grader inne, og jeg måtte skru ned varmen.

Siden jeg hadde startet tidlig var det fortsatt noen timer med dagslys da jeg kom frem. Det ble noen timer med rydding, kost og fille, før jeg var noenlunde fornøyd. Da var det nesten kveld. Dagslyset forsvinner fort på denne tiden av året.

Det var tåke og lett dusjregn da jeg sto opp på morgenen. Værmeldingen mente det skulle bedre seg ut over dagen. Jeg ventet til godt over tolv før jeg pakket sekken og tok opp bakken. Da hang tåka fortsatt ned over fjellsiden.

Det var nesten vindstille på morgenen. Pytten utenfor døra lå speilblank, men da jeg kom opp i høyden, fikk jeg vinden bakfra. Det var også adskillig kaldere enn dagen før, med bare tre-fire grader nede ved hytta.

Bortover flyene måtte jeg trekke inn – ha opp hetta, selv om vinden kom bakfra. Det ble skikkelig kaldt i nakken. Jeg ble igjen glad for å ha klær som står for en støyt. Både i vind og regn.

Det er egentlig ikke så ofte jeg virkelig har bruk for Norrøna Recon, men de – meget få – gangene jeg er ute i slikt vær er de omtrent verdt prisen.

Utenom helt på toppen, på bare heia, var det ganske bra forhold, og nedover mot Hunnedalen tittet til og med sola igjennom. Som vanlig ble det en grei tur, og jeg var ganske godt fornøyd da jeg sto ved bilen. Turen hadde også gått kjapt, på bedre tid en vanlig. Selv om forholdene ikke var optimale.

En treningstur til Bjødnali med broderen.

Det  er kjekt med to på tur.

Broderen ville på tur, og så for seg en kjapp og kort runde fra Sælandsskogen. Han har fremdeles problemer med en hofte og en fot, men mener en kort tur ikke vil gjøre det verre.

Nå viser det seg heldigvis, etter å ha sjekket med en ekspert, at det er noe med «kvadrat» og muskel som ikke er som det skal. Han har nå håp om å komme tilbake i god gammel form, for folk i vår alder...

Uansett skader, så gikk det greit oppover lia mot Stølssletta, hvor det som vanlig ble en liten stopp for å få med utsikten tilbake mot Jæren og havet utenfor.

Videre oppover mot Vindskaret, som denne dagen virkelig var i vinden, så ble det en liten diskusjon om vi skulle ta med turen opp til toppen av Håfjell. (Ikke Blåfjell som det står på skiltet.) Det er en bakke opp til toppen, men ikke mer en 300 meter. Tilsammen, opp og ned, blir det likevel en omvei på nesten en halv kilometer.

Denne gangen mente broderen at han måtte ta med den ekstra bakken. Det hadde blitt alt for mange turer uten denne lille avstikkeren – som jo er en bakke opp på noen høydemeter.

Det var tørrere i marka enn tidligere, men likevel var det fuktig i myra nedover fra toppen, og bortover mot Bjødnali ble det litt vassing ute. Det har ikke vært tørt på en god stund.

Treet oppe ved gården sto som vanlig og broderen fikk med seg det vanlige bildet. På veien opp mot garden hadde vi en flokk med sauer foran oss. De holdt godt sammen og sprang vekk så snar ti kom mot de.

Dette er litt uvanlig oppførsel av sauene ved Bjødnali, som normalt ikke rikker seg selv om vi går forbi med bare noen meter i mellom oss. Jeg lurer på om det har vært løse hunder som har skremt dyra. Det er fortsatt ikke greit å slippe hunden løs med sauer i området.

Det ble ingen skikkelig pause ved garden denne gangen. Vinden gjorde det kaldt og vi tok videre omtrent med en gang.

Resten av turen går langs Bjødnalivatnet og videre opp bakken til Jærbuskaret og ned til Sjelset. Der går vi langs asfaltvei til «Kleiva» og så følger vi elva videre mot Sælandsskogen.

Opp bakken mot Jærbuskaret var det tydelig forskjell på hvor god form vi var i. Broderen måtte senke farten litt, mens jeg kunne ha gitt på oppover. Ikke store forskjellen, men merkbar.

Nå er ikke forskjellen i form noe vanskelig å forstå. Jeg bruker adskillige timer på nettopp å gå, og nå, sent i sesongen, er jeg muligens i årets beste form. Det har blitt mange turer i de siste månedene. Broderen på den andre side har slitt med «vonter».

Det er enkelt, men kjekt å gå langs elva mot parkeringsplassen. Det er virkelig flott natur med trær og marker, som på våren har den flotte vårfargen, og nå på høsten stiller med skikkelige høstfarger. Vi går likevel ofte ganske fort den siste kilometeren. Det er jo greit å bli ferdig med turen.

Broderen var godt fornøyd dagens utflukt. Han hadde gått litt lengre enn «vanlig», og blitt presset i bakkene. En god treningsrunde mente han.

En lang rundtur fra Gramstad med fem topper.

Mange timer og mange høydemeter.

Etter noen rolige dager uten en langtur, var det på tide å ta en skikkelig tur igjen. Jeg mangler fortsatt å gå den lange turen i Madland, og det ser ikke ut som om det skal bli anledning til det før neste sesong. Jeg skulle også gått ned Fidjadalen, men nå er det litt sent på året.

Det fikk bli en av de vanlige langturene ut fra Gramstad. Jeg var litt usikker på om jeg skulle ta med Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, og var ikke helt sikker på om det ville bli om Dalevatn eller bare rundt «Skaret».

På Gramstad var det en god del folk og biler. Siden det var søndag, ville det vare andre på tur, men det var egentlig mer folk en ventet. De fleste går mot Dalsnuten, mens jeg startet opp over Fjogstadveien.

Der stien mot Bjørndalsfjellet tar av veien måtte jeg ta en beslutning. Det ble til at jeg tok oppover mot Bjørndalsmyra og innover mot Mattirudlå.

Det var betydelig mindre vann i myra nå enn sist jeg gikk her, men fortsatt var det vått. Ellers var det i grunnen en ganske tørr dag. Yr mente det ville være overskyet hele dagen, og denne gang fikk de rett. Det skulle ikke regne, men på hjemveien gikk vindusviskerne.

Av en eller annen grunn er det flere og flere som går forbi meg nå. Tidligere var det jeg som gikk forbi folk, mens nå blir det helst jeg som må gi plass til folk som kommer bakfra. Denne dagen var det nok en del som ikke vanligvis er på tur, for jeg «klarte» å passere en hel del.

Jeg kom meg over Kulheia og opp til toppen av Bjørndalsfjellet uten å ta i så mye at pulsen havnet for høyt. Nedover mot veien igjen gikk det greit, og det ble en ganske grei tur opp mot Fjogstadnuten.

Ved stidelet for Dalsnuten og Resasteinen var det ikke snakk om å gjøre turen kort. Jeg gikk over Løemyr og opp Sørdalsleitet. Jeg hadde ikke sett folk oppe ved Resasteinen, men det var en hel gjeng som kom nedover lia mens jeg strevde meg opp bratthengene.

Fra Resasteinen var det slutt på folk til jeg kom ned til dammen ved Dalevatn. Først ble det en tur mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Ved stien opp fra Skjørestad på østsiden, går det en sti mot Dalevatn og skogsveien tilbake til Midtskaret. Denne stien var denne gangen merket med rød tape. Jeg kunne følge merkene over flyene og småtoppene og bort mot skogsveien som går tilbake til Skjørestad, men i stedet for å svinge tilbake til Skjørestad tok jeg skogsveien mot Dalevatn.

Jeg hadde med ny tape for å merke der jeg pleier å gå ned lia, men fant ikke merketapen i lomma. Det er for mange lommer, for tapen dukket opp da jeg kom hjem.

Nå hadde ungdyr laget en ganske god sti nedover mot den gamle skogsveien og videre mot den T-merkede stien fra Kjerdalsfjellet. Denne gangen gikk det helt greit – og ganske fort å komme fra Skjørestadfjellet og ned til demningen ved Dalevatn.

Det ble pause ved demningen, og nå dukket det opp folk som også var på tur. Jeg savnet varm te, og gjorde pausen ganske kort før jeg fortsatte nedover veien mor Kjerdal og videre mot Dale – og bakken opp mot Dalsnuten.

Den bakken blir aldri «grei». Det er langt opp og mange høydemeter til toppen av Dalsnuten nesten fra sjøkanten. Som vanlig gikk det oppover i ganske rolig tempo, og denne gang ble det en grei tur.

Som vanlig tok jeg over «sletta» ovenfor trappene og opp «bestemorstien» mot toppen. Det er enklest og betyr at jeg ikke trenger å klatre mot toppen. Fra toppen og tilbake til bilen på Gramstad er det litt over en kilometer, og nesten alt på god vei.

Det var helt greit å strekke ut nedover bakkene mot Gramstadtjørnet, og jeg kom til bilen i god form. Det ble denne dagen en tur på fire og en halv time, men ikke mange kilometer. Telefonen mener turen er i underkant av 15 kilometer. Det kan lett være 1000 høydemeter på denne turen.

Med Bestyrerinnen på høst-tur på Høgjæren.

Fortsatt finner Bestyrerinnen blomster.

Det blir ikke så ofte Bestyrerinnen og jeg går tur sammen. Vi har nok litt forskjellig oppfatning av hva som er en lang eller kort tur. Det har for min del blitt en god del ganske lange turer, og i forhold til for et par år siden, er jeg – igjen – på langturer. Det vil si turer på mer enn 3-4 timer.

Nå går det senere enn før, så det som tidligere tok under to timer nå gå greit på noe over to timer. For Bestyrerinnen, er det ikke like enkelt å følge meg når jeg glemmer at jeg har følge. Likevel henger vi som oftest godt sammen, og det er fortsatt kjekt å gå tur sammen.

Det blir litt småturer for meg, mens de samme turene lett blir litt lange for Bestyrerinnen når vi går sammen. Hun er også vant med å gå strandturer og turer på god vei. Det blir ikke så ofte tur i terrenget

Denne gangen foreslo hun at vi skulle ta den vanlige turen fra Sele til Hellestø. En tur på omtrent 7 flate kilometer på god sti og uten utfordringer. Hva jeg – for meg selv – kaller en vintertur. Kjapt og greit uten is og snø normalt på vinteren.

Jeg syntes det ville være litt kjekkere med en tur mer ute i terrenget, og foreslo at vi skulle ta en rundtur å Høgjæren. Den vanlige turen fra Holmavatn til Synesvarden, om Steinkjerringå og tilbake til bilen.

Det var flott vær med sol og nesten ikke vind. Egentlig en virkelig grei dag for en tur i det åpne terrenget på Høgjæren. Nå manglet det en del på at det var sommertemperatur, men kulde er sjeldent noe problem på tur. Svetten lager ofte større problemer.

Det var andre enn oss som hadde funnet fram til Høgjæren denne dagen. Vi møtte ganske mange folk som nyttet finværet.

Som vanlig tok Bestyrerinnen mot Synesvarden først. Hun liker å gå nedover mot Steinkjerringå med utsikt mot havet – langt ute i sørvest. Omtrent den eneste retningen det ikke er en masse vindmøller i veien for utsikten.

Det burde egentlig være tørt i bakken, men fortsatt var det vått i myrsøkkene. Eller var det greit å gå, og vi holdt bra fart oppover bakkene mot Synesvarden. Heldigvis hold ungdyra seg utenom stien, selv om den var skikkelig oppgått av dyra enkelte plasser.

Fra Synesvarden er det mulig å se ned til Steinkjerringå nesten ute i horisonten. Vi gikk nedover, men litt før siste bakken ned, tok vi direkte mot Holmavatn.

Det var egentlig meningen å ta en pause for drikke og noen kjeks, men på stien mellom Steinkjerringå og Holmavatn fikk vi trekken midt i mot. Den var kald. Det ble ingen pause og det gikk ganske fort det siste stykket.

Bestyrerinnen fant også denne gangen blomster. Ikke mange, men det var en del vårlyng med blomster, og de små gule blomstene til tepperoten sto fortsatt i sørhellingene. I tillegg fant jeg også tyttebærlyng med blomst. Det er flere enn meg som kan ta feil av årstiden.

Vi var begge godt fornøyd med dagens utflukt. Det ble 7-8 kilometer på noe over to timer.

Oktobertur i heia i flott høstvær.

En høst-tur som vil bli husket.

Det er ikke lenge siden jeg gikk i sommerklær og badet i kaldt fjellvann. Denne uka har gradestokken sunket betraktelig, og det var snø og sludd forrige helg.

Hjemme var det godt under ti grader da jeg gjorde meg klar for en ny tur til Blåfjellenden. For første gang i år fant jeg fram vintertøy. Varm fleecejakke og lang under...

Værmeldingen for de neste dagene var egentlig veldig god. Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten ikke vind. Virkelig gode forhold for en fjelltur i oktober. Det ble likevel nevnt mulighet for nattefrost og kalde dager.

Det tok ikke lang tid oppover bakkene fra parkeringsplassen før det ble stopp og lettelse i antrekket. Den tunge fleecjakken kom av og i sekken. Der ble den for resten av turen, og både inn og tilbake ble en tur i bare ullblusen. Det var nesten sommertemperatur i sola. Det er mye kjekkere å gå lett kledd, enn med tunge vinterklær.

Nå var jeg ikke alene som ville på tur denne dagen. Jeg kunne se spor innover, og etter en stund kunne jeg også se folk foran meg. Jeg holdt litt høyere tempo, og tok igjen et par litt over halvveis mot Blåfjellenden.

Det viste seg å være kjentfolk, og det var ikke lenge siden vi hadde vært på hytte sammen. Vi tok følge en stund, og de var ikke langt bak meg ned til hytta. Det var sol på terrassen. Med te for min del og kaffe til de andre fikk vi en koselig stund i sola.

I skyggen og i trekken var det kaldt, og det lå også is på gangveiene i skyggen nedover lia. Det var ikke direkte sommer temperatur, men virkelig bra i sola.

Det kom flere folk og ut på kvelden kom også Mikkel rev ruslende forbi. Jeg så spor i rimen på gangveien, og trodde det var hund, men ved nærmere ettersyn viste det seg at det var spor av rev. De hadde vært utenfor hytta da vi satt og pratet innenfor. På vei mot annekset i mørket, ble det en stopp for å sjekke stjerner og melkeveien. Det er et ganske flott syn.

Det var flott å stå opp til en ny fantastisk morgen på Blåfjellenden. Det var litt for kaldt i trekken til å ta frokosten utenfor, men det gikk greit å sitte inn og se ut. Det var et flott syn. Myra hadde flotte farger og sola kom så vidt over kanten og lyste opp tjernet som lå nesten speilblankt.

Jeg hadde det ikke travelt denne morgenen heller. Det var ikke noe jeg skulle nå hjemme, og det kunne passe bra på mange måter at det tinte litt i nordhellingen. Nå var det mindre is enn jeg hadde ventet da jeg kom meg avgårde, men det passet greit å vente likevel.

Det dukket opp noe som absolutt måtte gjøres. Noen (en skoleklasse fra en ungdomsskole) hadde satt igjen tallerkener som ikke var helt rene – og fuktige. Slikt måtte rengjøres – og tørkes.

Det var sol og flott vær da jeg tok mot Hunnedalen. Sola sto ikke spesielt høyt på himmelen, og den kalde trekken kom bakfra. Jeg var glad for skyggelua, men sekken på ryggen holdt meg varm nok. Det ble en flott tur i godt vær tilbake. En høst-tur som nok vil bli husket.

Nesten nede ved Fossebekken gikk jeg på kjente. Det var folk fra Fidjastølen som hadde vært på ettersanking og funnet en sau og to lam. De hadde brukt to lange dager på å få dyra først til stølen og nå var de på vei til tilhengeren. Sauen hadde vandret et godt stykke ut av sitt område, og kommer nok ikke på heia flere ganger.

Det hadde – igjen – vært en virkelig flott to-dagers tur. Været var det aller beste så sent på året, og etterhvert er det helst overskyet og lett regn som gjelder. Blå himmel gir fort kalde forhold.

Håfjell, Bjødnali og Engjanevatnet i følge med Einar.

En flott rundtur i godt vær.

Det har etter hvert blitt en del turer sammen med Einar – en god nabo og sprek fyr. Jeg hadde tenk meg en runde rundt Engjavatnet, og håpet broderen ville være med. Han hadde andre planer, og da kom jeg på at Einar ofte stiller opp.

Det er en samling av gamle naboer på onsdagene, men med en grei tur i sikte sa Einar sa at han gjerne ville være med. Det er tross alt bedre å være ute på tur enn å sitte inne og ønske å være på tur.

Det var overskyet fra morgenen av, men Yr mente det ville bli sol. I motsetning til tidligere i helga, ville det denne dagen blåse. Ikke mer enn at det var greit å gå, men at det lett ville bli kaldt på toppene. Det er ikke sommer lengre.

Som vanlig startet vi hjemmefra, som nabo er det ikke langt mellom husene våre. På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det noen andre biler, så det var folk på tur i området.

Vi tok opp lia mot Stølssletta og Vindskaret. Oppe i skaret står skiltet som viser vei til toppen av Håfjellet (Blåfjell på skiltet). Einar hadde aldri tatt turen opp, så vi labbet oppover den ekstra bakken denne gangen.

På toppen er det boks med protokoll. Jeg pleier aldri å skrive meg inn i slike protokoller, men Einar fant fram bok og noterte navnet. Det var tross alt første gang han besøkte Håfjell.

Det var selvsagt også denne gangen vått både i myra nedover og langs stien bortover mot Bjødnali. Det var og spor i sorpa. Andre var også på vei mot Bjødnali. Det viste seg å være en klasse som var på tur.

Det ble ingen pause ved Bjødnali og vi fortsatte i god fart mot Skogen og Breilia. Det er ikke vanskelig å holde farten oppe på god vei, men mot Skogen fikk vi en hel saueflokk foran oss. De nektet plent å ta av fra veien, og vi måtte ta det med ro for ikke å stresse sauene for mye.

Inne i de gamle murene etter driftsbygningen på Skogen, er det både sitteplasser og god livd for vind. Når så sola kommer fram og varmet gamle karer, fikk vi en flott og hyggelig pause, før vi fortsatte videre rundt Engjavatnet.

Nå var vikke stort mer enn halvveis i runden da vi tik pause, men resten går mye på vei og god sti. Først er det heldigvis det virkelig flotte stykket rundt til Skogsånå og videre til Engjanemyra og opp til Jærbuskaret.

Denne dagen var det veldig kjekt å gå her. Fargene var skikkelig høstlige. Selv om det fortsatt var noe grønt på bakken var det de gyldne og brune fargene som dominerte. En eik sto fortsatt helt grønn, men myrene var flotte og gyldne i solskinnet.

Den siste bakken for dagen går fra Engjanemyra og opp til Jærbuskaret. En lang og ganske dryg bakke, men ikke spesielt bratt. Fra Jærbuskaret var det som alltid flott utsikt ut over Jæren og mot havet.

Einar gar av og til litt problemer med beina, men på turen vi har i terreng, går det vanligvis greit. Selv om denne turen går på en god del vei, så kom vi rundt uten problemer.

Det var to gamle gubber som var godt fornøyd med dagen tur, da vi sto ved bilen. Litt over ti kilometer og noen bakker, og en liten topp, var det vi hadde vært igjennom. En flott dag.

En vanlig rundtur fra Gramstad.

Fire topper på en grei dag.

Det ble et par dager uten tur. Først fordi jeg ikke så syn på å ta ut, og dernest ble det skikkelig dårlig vær. Jeg vår virkelig oppsatt på komme meg ut etter å ha sittet hjemme i to dager.

Det vanlig spørsmålet dukket selvsagt opp. Hvor skulle jeg ta på tur, og svaret ble nesten som vanlig: en tur fra Gramstad. Kort kjøring og det ville være mulig å ta en tur hvor jeg bestemte lengde og hvor mange topper, etter hvert.

Jeg var ikke mye i tvil om at det ville først bli en tur oppover bakken mot Fjogstad og så videre opp stien mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra for å få med både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Etter det måtte det bli opp til Fjogstadnuten, men etter det var det mer uklart.

Jeg pakket sekken og dro til Gramstad. Der var det egentlig ganske få biler, selv om det var noen som også gjorde seg klar for tur.

Det kan godt være at værmeldingen og regnet tidlig på dagen gjorde at folk holdt seg hjemme. Det var i hvert fall ingen andre oppover mot Bjørndalsmyra, selv om jeg så spor.

Innover myra kikket jeg meg tilbake og så en skikkelse oppe ved varden på toppen av Bjørndalsfjellet. Det var selvsagt ikke tegn eller spor etter folk innover myra og opp skaret mot Mattirudlå.

Det var til gjengjeld mye vann. Stien innover myra minnet mer om en bekk en en sti. Nå har jeg gått her så pass mye at jeg vet hvor det er mulig å sette foten uten å få vann over støvleskaftet. Jeg kom tørr over.

Fra stien under Mattirudlå kunne jeg se ut over Jæren og til havs. Det kunne se ut som om solskinnet YR hadde ventet ville komme, men senere enn meldt.

Bortover Kulheia møtte jeg karen som antakelig hadde vært på toppen da jeg så meg tilbake. Han var på sin første tur i området, og lurte litt på veien.

Det var temmelig ensomt på toppen av Bjørndalsfjellet, og jeg traff ikke folk før jeg gikk innpå to damer som hadde snudd og var nå på vei nedover. På Fjogstadnuten og over heia mot Kvitemyr var det også helt tomt for folk.

Først da jeg kom til bakken ned mot myra, satt det et par og kikket mot Dalsnuten – som de hadde besøkt. Da kunne jeg jo ikke være dårligere og satte kursen over Kjørkerinnå og mot stien fra Dale til toppen.

Det kom to utenlandske jenter i mot meg, og jeg lurte i etterkant på om de viste hvor de skulle. Stien mellom Dale og Dalsnuten er ikke den mest brukte, og det var ikke spor oppover. Det vil helst gå godt....

Oppe i høyden så jeg fire stykker (egentlig fem, den ene hadde unge på ryggen). Alle på vei ned fra toppen. Oppover var det ikke et eneste menneske og på toppen og nedover var jeg ganske alene. Det er sjeldent jeg er på toppen av Dalsnuten alene, og i hvert fall ikke med noenlunde bra vær. Det blåste en hel del, men ikke verre enn at det var helt greit å gå.

Denne rundturen er på omtrent ti kilometer, og denne dagen tok det litt under tre timer. Det var jeg i grunnen godt fornøyd med. Det er noen høydemeter opp og ned toppene.